Antropolog Cicilie Fagerlid har siden ifjor høst vært rundt på demonstrasjoner, debatter og mye på slam-poesi-festivaler i Paris. Egentlig hadde hun tenkt å studere fredelig kosmopolitisk sameksistens i Paris. Men en måned etter at hun hadde bosatt seg der, på dagen hun var ferdig med franskkurset sitt, brøt opprørene i forstedene løs. Nå vil stipendiaten finne ut hvorfor Frankrike er havnet i denne situasjonen – blant annet ved å studere slam-poesi-miljøet.
I et intervju (med meg) sier hun:
– Jeg ønsker å forstå hvor sinnet kommer fra: Hvorfor er så mange så oppgitte og opprørske? Hvordan opplever og uttrykker de situasjonen de er i? Jeg lurer også på – og det er de store filosofiske, politiske og kanskje også økonomiske, spørsmålene jeg må lese meg opp på etterhvert – hvordan situasjonen i Frankrike kan forklares. Jeg mener jo at jeg har sett mer rasisme og forskjellsbehandling her enn i Storbritannia – men er det mulig? De har jo så høye og flotte idealer her… Hvordan er det mulig at praksis er så milevis unna idealene, som det kan virke som om er tilfellet?
Om slam-poesi-miljøet forteller hun:
– I går var jeg på en kvalifiseringsrunde for det franske slam-poesimesterskapet. En hvit 45-åring vant runden med noen poetiske fortellinger. Andreplassen gikk til noen intense dikt av en vietnamesisk innvandrer i 30-årene, mens en afrikaner (dikt om krigsherjet Afrika) og en med kinesisk opphav (med lettere tematikk, men jeg husker ikke hva akkurat nå) og en hvit fyr fra banlieuen i Strasbourg (framføring om dataspill og ungdomskjærlighet) knivet om 3. kvalifiseringsplass.
(…)
Mange av tekstene er veldig personlige, gjerne om spørsmål rundt identitet, historie (stadig kolonihistorie), politikk eller hverdagshendelser, og litt sex og kjærlighet, selvsagt. Og jeg synes opptredenene er temmelig typisk franske, med mye autensitet, opprør, gestikulering og sinne, rim, rytme, ordspill… Så jeg kunne vel knapt valgt et vanskeligere fokus, rent språklig. Men det er verdt det, fordi det er virkelig utrolig bra, og som en av de revolusjonære informantene mine sier: Politikk er nå en ting, men poesi er jo mye viktigere!
Hun har hele tiden blogget om opplevelsene sine i Paris. Ganske fort la hun merke til at blogging skjerper sansene:
– Det er som å fotografere (og sannsynligvis å male): En begynner å se motiver overalt, og så må en prøve å lage en historie utav det en observerer, slik at leserne forstår hva du ønsker å formidle.
Men nå har hun lært at det ikke er entydig positivt å blogge midt i en forskingsprosess:
– Jeg begynner å lure på om det skremmer enkelte fra å ta kontakt med meg når de ser at jeg har blogg de kan risikere å havne i (det gjør de jo selvsagt ikke, men det er ikke sikkert de skjønner det med en gang). Men jeg har fått ganske mye cred (ros) for den, og ikke minst for alle bildene jeg har tatt og lagt ut på nettet. Så det betyr slett ikke at jeg angrer på at jeg har ført blogg over forskningsprosessen – jeg vil absolutt anbefale det. Men det er verdt å reflekterer over konsekvensene det medfører for prosjektet.
>> les hele intervjuet på nettsiden til forskningsprogrammet Kulturell kompleksitet i det nye Norge
Antropolog Cicilie Fagerlid har siden ifjor høst vært rundt på demonstrasjoner, debatter og mye på slam-poesi-festivaler i Paris. Egentlig hadde hun tenkt å studere fredelig kosmopolitisk sameksistens i Paris. Men en måned etter at hun hadde bosatt seg der, på…
