vi og de andre

(utkast) En blir ikke født som nordmann. Norge og nordmenn må skapes og gjenskapes gang på gang. Blant annet ved å debattere Kadra-saken , æresdrap og arrangerte ekteskap. En konstruerer og definerer seg selv (nordmenn = likestilt, opptatt av menneskerettigher etc) og “de andre” (underutviklet, uopplyst). Ofte styres disse debattene av kulturell rasisme.

Som forsker Urmila Goel sa på et seminar om debattene i Tyskland:

“Argumentasjonen går slik: Vi hvite tyskere fordømmer arrangerte ekteskap fordi de er påtvunget. Krenkelsen av kvinnenes rettigheter er forankret i den “andre kulturen”. Den “andre kulturen” behandler kvinnene dårlig. Vi derimot er liberale og behandler alle som likeverdige. “Vår kultur” er mye mer avansert. Derfor må vi redde “den andre kvinnen” fra “den andre mannen”

Dette er helt klart rasisme, mener hun, selv om denne rasismen er basert på kultur og ikke biologi – ihvertfall ved første blikk. For implisitt blir kultur forstått som noe arvelig, noe som er inne i kroppen og dermed som noe biologisk.

Tre perspektiver på Kadra-saken: Unni Wikan skriver i sin kronikk i Aftenposten om Kadra at hun “kler seg ‘norsk'” og “ter seg ‘norsk'”, kopler “trusselen mot ytringsfriheten” til islam og æreskodekser.

Teologen Anne Hege Grung sammenligner i sin kronikk Kadra-saken med homo-saken i Den norske kirke der en homofil prest i Oslo bispedømme ble fratatt stillingen sin som vikar fordi han var homofil. Saken utartet ikke til en allmenn hets mot kristendommens homofiendtlighet, eller som en diskusjon om kirken skulle fortsette å være statskirke og motta statsstøtte, skriver hun:

Der saken i Den norske kirke om den homofile vikarpresten ble en belastning for biskopen i Oslo, ble ikke alle medlemmer av kirken i Oslo stilt ansvarlig. Man var antagelig ikke engang inne på tanken. Det som skjer når islam og muslimske miljøer blir anklaget for kvinneundertrykkelse, er at alle muslimer og muslimske ledere kollektivt blir utsatt. Dette er uavhengig av den reelle praksis og tolkning av kvinnesynet som skjer – og som naturligvis blir praktisert forskjellig i de ulike miljøene.

Det har oppstått en myte om islam, slik Edward Said beskrev myten om Orienten: Den er enhetlig, statisk, bakstreversk og må fryktes og kontrolleres.

(…)

Det er all grunn til å kjempe mot kvinneundertrykking som legitimeres av islam der det skjer, slik det bør kjempes mot kvinneundertrykkelse som legitimeres teologisk i deler av den kristne tradisjonen og i andre religiøse tradisjoner. Denne kampen bør skje både i den åpne offentligheten og i de indre rom i trossamfunnene. Men det er også grunn til å kjempe mot den tilleggsdiskrimineringen overfor muslimske kvinner som lett blir resultatet slik den norske diskursen forløper.

Dersom du blir diskriminert av storsamfunnet fordi du er muslim, og deretter får et stempel som undertrykt eller dum fordi du som muslimsk kvinne ikke bryter med din egen tradisjon, har ikke den norske likestillingsdiskusjonen ført til annet enn at majoritetens selvgodhet øker, og muslimske kvinners situasjon i Norge forverres.

Kanskje det mest originale perspektivet på saken finner vi i Morgenbladet der Simen Sætre har forsøkt å skrive De provoserende ytringers norgeshistorie. Vi leser blant annet om et slagsmål i gatene etter at Det Norske Teateret åpnet og satte opp et stykke på nynorsk. Eller om Frelsesarmeens hornmusikanter som ble banket opp da de prøvde å etablere seg i Norge.

Landhandler Sigvardt Nilsen streker over ordet “religion” i sin sønns karakterbok, tilføyer “skit i den”, og får 20 dagers fengsel. Så sent som i 1977 ble Hedningesamfunnets Arild Karlsen banket opp av Aril Edvardsen i misjonsselskapet Sarons dal. Edvardsen hadde sagt fra talerstolen: “Rekk hendene i været dere som har opplevd Herrens mirakler her i Sarons dal.” Karlsen meldte seg, gikk opp på podiet, og fikk en knyttneve i ansiktet.

OPPDATERING: Se også Monica Five Aarseths kommentarer:
Overfallet på Kadra Yusuf – og idiotiske og farlige uttalelser fra Månefestivalen og Kontroversielle utspill

SE OGSÅ:

Æresdrapsdebatten: Manglende kunnskap eller uttrykk for norsk nasjonalisme?

Ogsaa vi, naar det blir krævet … Thomas Hylland Eriksen om ny bok om skolebøker og nasjonsbygging

Statsborgerseremonien: “Føler du deg norsk nå?”