Paris 1964. En stuepike fra et hotell i Paris er igjen på vei til Cinemateket for å se en film. En film hun kommer til å huske godt nesten 50 år senere: dokumentarfilmen En Sommerkrønike av Jean Rouch og Edgar Morin:
Regissørene var til stede og innledet til debatt. Der satt jeg, bergtatt: Til tross for at jeg ikke forsto alt som ble sagt i filmene, så suget jeg til mig inntrykk fra dem og fra de to karismatiske menns åpenhjertighet og ironi, deres opptatthet av hvordan afrikanere opplevde det koloniale Frankrike.
Åtte år senere kommer denne stuepiken til Universitetet i Tromsø der hun bygger opp visuell antropologi / visuelle kulturstudier. Lisbeth Holtedahl heter hun. For et par dager siden hadde hun en kronikk i Nordlys. Om en av de to regissørene: Edgar Morin. For idag skulle hun presentere nettopp denne filmen En Sommerkrønike på Cinémateket i Tromsø. Sammen med Morin!
Filmen var et sjokkerende originalt eksperiment, et verktøy i forskeres og folks samarbeid om å utforske samfunnet og virkeligheten. En Sommerkrønike ble startskuddet til «den nye bølge» i fransk fiksjonsfilm.
(…)
[Regissørene] formidlet at de ønsket å endre antropologien, kolonisasjonens datter, en disiplin reservert for de som har makt til at utspørre de som ikke har. De plederte en samarbeidets antropologi, en kunnskapsbyggende dialog mellom folk fra forskjellige kulturer.
My Favorite Scene from "Chronique d'un été"
“Edgar Morins filmer og tekster er milepæler i både antropologien og i filmhistorien”, skriver hun:
Gjennom et livslangt engasjement har han angrepet det han ser som forenklede tenkemåter i politikken og i akademiet. Morin har bl.a. skrevet et seksbinds verk Metoden; kjennskapen til kunnskapen, som nok er et av de viktigste arbeider fra det 20. århundres Europa. Morin er opptatt av hvilke kunnskaper unge mennesker tilegner sig, og om de er relevante i forhold til fremtidens samfunn.
Den inspirasjon hun hentet i 1964, legger hun til, “er en av kildene til Universitetets mangeårige samarbeid med universiteter i det frankofone Afrika, og i 1997 til opprettelsen av Visuelle Kulturstudier ved Universitetet i Tromsø.”
Paris 1964. En stuepike fra et hotell i Paris er igjen på vei til Cinemateket for å se en film. En film hun kommer til å huske godt nesten 50 år senere: dokumentarfilmen En Sommerkrønike av Jean Rouch og…
To uker etter Unni Wikan i enda en kronikk hevdet at folk flest vil ha Mubarak, har hun fått flere mot-innlegg. Samtidig er hun ikke den eneste antropologen i Norden med demokratiskeptiske holdninger.
“Jeg møter et kor av stemmer som hevder at de ikke ble hørt. Deres historie passer ikke inn i metahistorien om folket som ville bli kvitt sin diktator og er i seiersrus”, skriver antropologen etter et besøk i Kairo. Hun kritiserer den “ensidige mediedekningen” og omtaler egypterne på Tahrir-plassen og andre steder i landet som “såkalte demonstranter”.
Også i et intervju med TV2 kommer det tydelig fram at Wikan ikke er særlig glad over demokratiseringen av Egypt.
“Et underlig antropologisk prosjekt” kaller Mona Abdel-Fadil, stipendiat ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Wikans analyse. Hun pløyer punkt for punkt gjennom Wikans tekst for å vise at den ikke holder vann og er basert på selektiv omgang med kilder.
“Wikan skriver at leseren må huske på at Egypt er mer enn Tahrirplassen, men unnlater så å nevne at det var massedemonstrasjoner over hele Egypt, anslått av anerkjente medier til opptil 8 millioner demonstranter”, påpeker hun. Blant dem var det også mange fattige.
Det er også merkelig at Wikan hevder at hun får fram de fattiges perspektiv når det er stemmen til ”sjefsservitøren på et hotell som journalister vanker på” som blir stående som Wikans hovedinformant i kronikken, mener hun:
Det spektakulære ved den egyptiske revolusjonen er ikke at den var fiktiv, men snarere at den forente egyptere på tvers av kjønn, religion, klasse, politisk orientering i et fredelig og meget godt organisert opprør mot regimet. Dette nasjonale samhold har blitt bemerket og kommentert av så forskjellige medier som Al Jazeera, BBC og CNN. Hvordan og hvorfor har det historiske og spektakulære ved denne prosessen gått professoren hus forbi?
En lignende kritikk finner vi i et innlegg av Hanna Yousef: “Wikan baserer sin analyse av en høyst kompleks politisk situasjon på ”de fleste hun kjenner” som tilfeldigvis mener det samme”, skriver hun.
Det jeg finner høyst bemerkelsesverdig er hvordan Wikan anklager demonstrantene for å ikke vise solidaritet med selve folket som Wikan feilaktig kaller ”Ilshabab”. Dette mener jeg ikke bare er fullstendig misvisende, men det er også en grov forulempning mot Egypts unge (ilshabab) som over 18 dager har slåss mot politi og bevæpnede bøller for å forsvare sin rett til å demonstrere, med over 350 døde og rundt 5500 skadde.
Wikan banaliserer dem og deres kamp i ekte orientalistisk ånd til klisjér som bilder på veggen, gråt i begravelser og facebook-revolusjon. I denne forenklede fremstillingen ser Wikan bort fra at disse unge demonstrantene hadde reelle politiske krav som et nytt parlament, en ny konstitusjon, oppheving av militære domstoler og unntakstilstand og til syvende og sist – demokrati or rettsikkerhet.
Wikan fikk forresten støtte fra en annen norsk antropolog, Kenneth Bo Nielsen som i et innlegg i Aftenposten deler Wikans demokratiskepsis og – typisk nok kanskje – argumenterer eurosentrisk: Han hevder at “Wikan har kvaliteter, som de fleste journalister som har dekket revolusjonen ikke har, blant annet at hun kan arabisk.” Han kan umulig ha sett Al-Jazeera. Verden er større enn Norge.
En annen skeptisk og litt orientaliserende antropolog er Douglas Modig. Han mener at det historisk sett ikke finnes noe tradisjon for demokrati i Egypt, dette lover ikke godt for framtida, skriver han i Kristianstadsbladet:
Tiotusen år av faraoner, kejsare, kalifer och militärstyre har inte förberett vare sig landsbygden eller stadsbefolkningen för fria val utan medför en risk för karismatiska opportunister att stiga fram och snabbt falla tillbaka i personkultssamhället som härskat i tusentals år.
Men at vælte korrupte regimer er slet, slet ikke nok, hvis ni milliarder mennesker skal brødfødes i 2050. For hvorfra skal der komme varigt demokrati, og hvordan skal de fattige få et bedre liv, når den kroniske, globale fødevarekrise fortsætter og med stor sandsynlighed forstærkes i de kommende årtier?
To uker etter Unni Wikan i enda en kronikk hevdet at folk flest vil ha Mubarak, har hun fått flere mot-innlegg. Samtidig er hun ikke den eneste antropologen i Norden med demokratiskeptiske holdninger.
Merkelig verden. I flere dager har vi nå vært vitne til et bredt folkelig opprør mot et udemokratisk styre, og for demokrati i Egypt. Men i en kronikk i Aftenposten forsvarer Unni Wikan mannen som har styrt Egypt i 30 år: “Mubarak er ingen despot. Han har vist seg situasjonen verdig ved ikke å gi etter for demonstranter som er ute av kontroll.”
Folk vil ikke ha demokrati, men “ro, trygghet, stabilitet, få livet sitt tilbake”. Når hun omtaler demonstrantene så først og fremst i sammenheng med “kriminelle horder og kaos”. Hun tror at “Mubarak forblir ved roret, med sitt folks støtte”.
Også i Dagsavisen skriver hun at Mubaraks eventuelle avgang “ikke vi bli møtt med bare applaus”. Mange, spesielt i fattigkvarterene, “sitter på nåler og frykter for fremtiden. Demokrati er ikke alt.” Samme budskap formidlet hun på TV2.
Wikan reagerer på lignende måte som den politiske eliten i Vesten inkl Israel: De er mer opptatt av “stabilitet” enn demokrati. Det er som Zenia Stampe skriver i Politiken: “Arabisk demokrati druknes i vestlig tavshed”.
OPPDATERINGER:
Til tross for at det er idag (1.2.2011) er 1-2 millioner på gatene i Kairo holder Wikan fast ved at Mubarak har befolkningen med seg. Hun mener media har “gitt et skjevt bilde” av det som skjer i Egypt. Journalistene følger strømmen og har ikke har kontakt med folkedypet, påstår hun.
Etter angrepet på demonstrantene skal Unni Wikan ha sagt “Ja endelig har de som støtter Mubarak kommet på banen” ifølge Shoaib Sultan på verdidebatt.no. “Jeg tror ikke hun gleder seg over voldsbruken, men det var absolutt ingen klar fordømmelse av disse angrepene”, legger han til. Nettavisen skriver også om NRK-intervjuet. Hun sa også at “flere som tidligere har demonstrert for å få Mubarak til å gå av som president har byttet side”.
“Ikke bare er Wikans beskrivelse en forenkling av samfunnet hun snakker om, men den er også helt på linje med det regimet i Egypt har forsøkt å overtale folket med så lenge at de tror på det selv”, skriver Hanna Yousef i Aftenposten
Mubarak har ikke mye å vise til, mener Unger Bigum (også Aftenposten)
“Unni Wikans debattinnlegg i Aftenposten mandag, er mildt sagt ukorrekt og viser at hennes analyse er gått ut på dato”, skriver Mohamed Mahgoub. Det er de unge, velutdannede folk som har reist seg og talt, mens Wikans kilder i Egypt er de fattigste, uten utdannelse (Aftenposten 3.2.11)
Though Wikan has been working in Egypt since the late 1960s and is famous for her work studying Egypt’s urban poor, her analysis is unrecognizable to me as representing the mainstream views of the Egyptians.
Magnus på Polytropical kommenterer denne saken. Han kritiserer ikke Wikan, men belyser “hva som skjer når man tar et avvikende standpunkt”, se Veien pendelen svinger. Wikan får ros på høyreradikale document.no, der vi også får vite at hun på TV skal ha sagt at demonstrantene er “kjøpt og betalt”, se Modige Unni Wikan.
Merkelig verden. I flere dager har vi nå vært vitne til et bredt folkelig opprør mot et udemokratisk styre, og for demokrati i Egypt. Men i en kronikk i Aftenposten forsvarer Unni Wikan mannen som har styrt Egypt i…
Nei, denne gangen handler det ikke om at norsk innvandringspolitikk er mislykket. At den er naiv og sånn. Nå er det samepolitikkens tur. Det er ikke Norge som blir revet i filler, men Finnmark. Det er ikke bruken av ordet neger som skaper bråk, men fjellfinn(hua).
Det er mange kjente referanser i debatten om den omstridte filmen Fjellfinnhua som ble vist på NRK forrige uke.
[video:vimeo:10377624]
Guro Saniola Bjerk laget filmen som en følge av de reaksjonene (bl.a. drapstrusler) hun som NRK-reporter fikk etter å ha sagt ordet fjellfinnhua i et direktesendt program for åtte år siden. Ordet «fjellfinn» har vært brukt av ikke-samer om den samiske befolkningen som et skjellsord, og mange samer finner ordet svært nedsettende.
I filmen hevdes det at det er en alvorlig “etnisk konflikt” på gang på grunn av Finnmarksloven. I en kronikk i Aftenposten skriver antropolog Gro Ween at filmen er unyansert og upresis. Finnmarksloven diskriminerer ikke på etnisk grunnlag. Ingen i Finnmark mister sine hevdvunne rettigheter:
I urfolkssammenheng er Finnmarksloven nokså unik. Arkitektene bak loven hadde som formål å skape forsoning, de rettighetene som tilkommer samene ble derfor utvidet til å gjelde alle i Finnmark. Som Bjerks film illustrerer innebærer etnisitet i Finnmark at mange er både- og, heller enn enten- eller. Finnmarksloven ivaretar nettopp disse nyansene, og er slik et unikt løsningsforslag på eksisterende konflikter, også i global sammenheng.
Finnmarks sammensatte befolkning er også tema i en ny bok som ble kort omtalt i Altaposten (ikke på nett). Den heter “Identities, Ethnicities and Borderzones: Examples from Finnmark, Northern Norway”, skrevet av antropolog Kjell Olsen ved Høgskolen i Finnmark.
Boka er bygget på hans doktorgradsavhandling med samme navn. Olsen ser på “hvordan det offentlige og andre institusjoner viderefører et syn på det samiske som er klart avgrensbart fra en norsk kultur” ifølge Altaposten som refererer til en pressemelding:
– I hovedsak skjer denne videreføringen ved hjelp av symboler som har sitt utgangspunkt i en samisk reindriftskultur knyttet til indre strøk av Finnmark. Dermed blir denne formen for offisiell videreføring av samiskhet ofte stående i kontrast til lokal kultur på kysten og i fjordstrøkene av Finnmark.
Nei, denne gangen handler det ikke om at norsk innvandringspolitikk er mislykket. At den er naiv og sånn. Nå er det samepolitikkens tur. Det er ikke Norge som blir revet i filler, men Finnmark. Det er ikke bruken av ordet…
– Det er veldig sjokkerende, jeg trodde ikke mine egne øyne. Enn at noe slikt kan skje i et land av denne typen, Dette er jo ikke Iran eller Nord-Korea.
Antropologen hadde spist lunsj med Maria Amelie noen timer før hun ble pågrepet av politiet. Han hadde planer om å arrangere en konferanse sammen med henne.
Hadde hun nemlig hatt et EU-pass, ville hun ikke havnet i denne situasjonen. Der er ikke likhet foran loven. Migrasjon blir i økende grad kriminalisert og det bygges murer som aldri før. Resultatet er ifølge antropolog Owen Sichone en ny type apartheid.
En ny type apartheid: Høyteknologisk mur mellom USA og Mexico. Photo: Paul Garland, flickr
Maria Amelie har gitt de papirløse et ansikt. I 13 år har den tidligere sosialantropologistudenten levd i flukt fra myndighetene – åtte av dem fra norske. Hennes historie fortalte hun i boka Ulovlig norsk som kom ut i september og i en reportasje i A-magasinet. 16. desember kåret Ny Tid henne til Årets Nordmann 2010.
Protesten mot pågripelsen og myndighetenes vold har vært overveldende.
“Jeg nekter å tro at det norske folk vil støtte den type behandling som hun nå får”, kommenterte en facebook-venninne. Flere bloggere engasjerer seg og skriver Fy skam! og La Maria bli! og Frigi Maria Amelie! Intet menneske er ulovlig. Også politikere fra forskjellige partier reagerte. Selv folk som er for en ytterligere innstramming av innvandringspolitikken som Nils August Andresen i Minerva kaller dette tiltaket for “både hensiktsløst og ondt” og mener det må gjøres om.
Rektor Dag Hareide ved Nansenskolen sier til NRK at han skammer seg over å være norsk. “Dette er ikke en rettsstat verdig.” Han holdt selv innlegg under kveldens arrangement.
– Mitt innlegg handlet om Nansen, den første i verden som innså at flyktninger også hadde rett til identitet. Han hjalp 450.000 av dem med det med Nansen-passet. Mange av dem var russiske, som Maria Amelie.
– Nansen så at alle var like mye verdt. Det er en tanke som tydeligvis er umulig å få gjennomslag for i Norge, kommenterer Thomas Hylland Eriksen.
I et innlegg på Dagsavisens debattsider skriver antropologen at “pågripelsen av Maria Amelie foran Nansenskolen vil gå inn i historiebøkene som et sinnbilde av et land som har mistet kontakten med sitt verdigrunnlag”. Maria Amelies “brutale pågripelse” er “ingen isolert hendelse, men typisk for denne statens behandling av rettighetsløse mennesker”:
Regimet har selvfølgelig anledning til å håndtere utlendinger som de vil, og papirløse er uansett helt uten rettigheter. De kan når som helst rives ut av sengene sine midt på natten og kjøres, med eller uten blålys og sirener, til flyplassen for å bli tvangssendt ut av landet de har fått en tilknytning til.
Slik ønsker UNE, Knut Storberget og regjeringen at papirløse flyktninger skal behandles, og som utøvende makt er det deres rett å iverksette de nødvendige tiltak. Men da ville det samtidig være en stor fordel om denne staten sluttet å briske seg med menneskerettighetsbegrepet.
Flere, bl.a. Anders Heger og Orrvar Dalby ser pågripelsen som en ytringsfrihetssak. Norge har kvittet seg med en brysom kritisk stemme.
“Det er ikke mange papirløse som vil føle seg trygge nok til å stille opp å si sin mening etter dette”, skriver antropolog og leder i Antirasistisk senter Kari Helene Partapuoli i Aftenposten. “Regjeringen har med dette effektivt kneblet ytringsfriheten til en av de svakeste gruppene i landet vårt. Dette er et demokratisk problem ikke bare for de papirløse, men for hele samfunnet.
Demonstrasjon for Maria Amelie: Anders Hegers appell
Maria Amelie har forresten blogget på http://mariamelie.blogspot.com/ helt fram til pågripelsen. Det er også blitt lagt ut åpent brev til Jens Stoltenberg
Magnus fra antropologibloggen Polytropical drøfter byråkratenes og statsministerens argumenter og spør Er likhet rettferdig?
Sigve Indregard har tatt en titt i Utlendingsloven og avslaget der Utlendingsnemna (UNE) skriver:
Selv om klageren skulle antas å ha en slik særlig tilknytning til riket… taler innvandringsregulerende hensyn med tyngde for at tillatelse ikke bør gis…
Han kommenterer:
Altså: den norske utlendingsloven gir blanke i retten til å få lov til å være i riket dersom det er her du har rotfestet ditt, dersom det finnes “innvandringsregulerende hensyn” som taler for det. Klarere kan det nesten ikke sies: Dine individuelle rettigheter betyr ingenting når det skaper ekstraarbeid for systemet. Gi faen i skjebnene — fokuser på statistikken!
Demonstrasjon for Maria Amelie: Samboer Eivind Trædals appell
(sist oppdatert: 24.1.) Glem menneske-rettigheter: Jeg er en illegal, ikke et menneske, skrev Maria Amelie (25) for en uke siden i en kronikk i Aftenposten. Hun hadde rett. For få timer siden ble hun kidnappet av en gjeng politimenn…
