17.mai er over og sosialantropolog Long Litt Woon har skrevet et innlegg i Aftenposten om noe som ble diskutert da jeg var ute på nasjonaldagen: Hvilken bunad kan en ha på når f.eks foreldrene er fra Bergen henholdvis Trondheim og en selv bor i Oslo. Enda mer vanskelig blir det med innvandrere fra andre land: Ikke alle syns det er ok at de bærer en norsk bunad. Hun skriver:
Hva man måtte mene om hvorvidt en innvandrer kan bære en norsk bunad, og eventuelt på hvilke betingelser, sier mye om hvor man vil streke opp grensen for norskhet.
Men jobben for bunadspolitiet blir vanskeligere og vanskeligere:
Ifølge Statistisk sentralbyrå utgjør ekteskap mellom en etnisk nordmann og en utenlandsk kvinne/mann over 20 prosent av alle ekteskap som inngås i dag. Hver etnisk norsk nordmann har nå ikke bare et søskenbarn på Gjøvik, men også en utenlandsk svigerinne fra Murmansk, Manila eller Bangkok.
(…)
Å være norsk vil i fremtiden være mindre et spørsmål om hvor man kommer i fra, og mer et spørsmål om hvem man vil være – og får lov til å være.
Hun påpeker dessuten på at mange bunader ikke ble produsert i Norge, men i Kina.
>> les hele saken i Aftenposten
Men i Sandefjord ble den indiskfødte Ap-politikeren nektet å bruke indisk festantrekk. Hun måtte stille opp norsk nasjonaldrakt
>> les Ap-politiker nektes å bruke indisk festantrekk
Bunader, hijab og “islamiseringen” av 17.mai
Enda sterkere følelser knyttet nordmenn til flagget. I Femina leser vi:
For vi nordmenn har et slags religiøst forhold til det norske flagget, og behandler det med omtanke og respekt.
– Det er en ting man ikke kødder med, og det er det norske flagget, sier forfatter og professor i sosialantropologi, Thomas Hylland Eriksen.
>> les hele saken i Femina
se også Flagg og identitet: Sterke følelser, mystiske ritualer og tvetydige budskap
Minst like varsomt må en være i forhold til nasjonalsangen. En bemerkning at det kunne være en god ide å oversette “Ja vi elsker” til urdu utløste uventede reaksjoner. Saken begynte med at Vårt Land spurte Majoran Vivekananthan, redaktøren i den flerkulturelle avisa Utrop om hva han syntes om ideen. “Og gjerne hindi og arabisk også. Det bør ikke være noen begrensninger for å synge for Norge”, sa han – og det hørtes jo riktig patriotisk ut.
Så kom reaksjonene. FrP sendte ut en pressemelding (imidlertid fjernet fra nettsiden (men omtalt i Aftenposten):
Innvandringspolitisk talsmann i FrP, Per-Willy Amundsen vil ikke åpne for at innvandrere skal kunne synge “Ja vi elsker” på urdu. Han mener innvandrere heller må lære seg norsk.
Utrop-redaktøren oppsummerer:
Innspillet som sprang ut som en humoristisk og spennende gimmick i en flerkulturell avis, er nå blitt en politisk debatt om inkludering og ekskludering.
Han føler seg minnet om Muhammed-karikaturene:
Det er forbløffende å se hvor sterkt nordmenn blir provosert over et humoristisk innspill om oversettelse av nasjonalsangen. Når en gruppes kjerneverdier og identitet blir utfordret, blir dem det gjelder sterkt provosert. Dette gjelder uansett om det er Muhammed-karikaturer eller Norges nasjonalsang, og her er det ingen unntak. I stedet for å bli provosert over at noen innvandrere setter seg ned for å oversette noen vers i nasjonalsangen, så bør man heller bli fasinert over innvandrernes interesse i det norske.
>> les hele saken på utrop.no
>> radiodebatt på NRK om emnet
Men betyr ikke sammenligningen med karikaturene at lignende følelser blir vekket i begge tilfeller? Og at en derfør bør tre varsom fram?
