Innvandringsdebatten handlet ofte om “dem” – innvandrerne. I den nye boka “Plausible Prejudice” retter antropologen Marianne Gullestad blikket mot majoriteten, dvs nordmenn og såkalte “grunnleggende norske verdier”: Hvor mye blir de fulgt i hverdagslivet?
I et intervju i Klassekampens lørdagsutgave (ikke på nett) peker hun på et paradoks: I møtet med “de andre” sammenligner vi nemlig “deres” praksis med “våre” idealer:
– Jeg sier ikke at vi ikke skal ha idealer å strebe etter, men vi må samtidig reflektere mer over hvilke verdier vi lever etter i praksis.
På den ene sida er nordmenn flest for religionsfrihet, men likevel er det mer enn 40% som er mot opprettelsen av muslimske trossamfunn i Norge. Er ikke dette et uttrykk for anti-demokratiske holdninger blant nordmenn, sa religionsviter og antropolog Berit Thorbjørnsrud ved lanseringen av Gullestads bok igår i Aschehoug-villaen langt ute på Oslos vestkant.
Nordmenn liker ikke å bli kritisert. Gullestad fortalte om hvor vanskelig det er å sette forskerblikket på nordmenn:
“Det er vanskelig å ta opp temaer som angår rasisme og diskriminering når denne er hverdagslig og institusjonell og ikke voldelig og ekstremistisk . (…) Både i “Det norske sett med nye øyne” og i “Plausible Prejudice” legger jeg hovedvekten på uttalelser fra den kulturelle og politiske eliten, inkludert journalister, professorer og politikere. Vi er vant til å være de som ser, og ikke selv til å bli sett med akkurat samme type blikk som vi bruker på andre.”
Viktig for henne å få fram: Mange små tilsynelatende trivielle handlinger som ikke er motivert av hat eller vond vilje kan ha negative virkninger. Som eksempel brukte hun en anekdote: En dame fra Bærum forteller en sensasjonell nyhet til sine venninner: “Tenk jeg så en svart mann som jogget i Vestmarka. Det har jeg aldri sett før. Jeg ble stående og stirre.”
I en kronikk i Dagbladet koblet hun stirringen med forestillinger som også kan ligge til grunn for diskriminering på andre områder:
Normalt ser folk i Norge det å stirre på andre mennesker som uhøflig, med mindre de opptrer som klovner midt på åpne plasser eller gjør noe annet som viser at de ønsker å bli betraktet på denne intense måten. Eksempelet antyder dermed at det som anses som alminnelig folkeskikk overfor et menneske som ligner en selv, i praksis ikke er like nødvendig når vedkommende er svart. Kan det kanskje være en sammenheng mellom denne stirringen og kolonitidens kulturelle klima?
Kronikken utløste en debatt i Dagbladet for to år siden:
Walid al-Kubaisi: Å stirre på det uvanlige er menneskelig
Lisbet Holtedahl: Kan det ikke tenkes at det nettopp er mindre alvorlige ting, som ødelagte selvbilder, som ligger bak gjengene på Tøyen?
Nina Dessau: Folkeskikk og mindreverd. De små hendelsene er byggesteinene i alle former for systematisk diskriminering
Hadia Tajik: Smertefull selvrefleksjon. Majoriteten ser ofte ikke sin egen posisjon som premissleverandør for debattene
Hva er så antropologenes rolle i denne debatten?
Bakerst i boka identifiserer hun de fem største utfordringene for antropologien som jeg omtalte igår:
>> les innlegget: The Five Major Challenges for Anthropology
OPPDATERING (31.3.06):
Både Aftenposten og Morgenbladet har omtalt boklanseringen:
Knut Olav Åmås: Majoriteten som ikke ser seg selv (Aftenposten, 30.3.06)
Majoritetsforskeren – Håkon Gundersen portretterer Marianne Gullestad (Morgenbladet, 31.3.06)
Og Marianne Gullestads tale ved boklanseringen kan leses i sin helhet:
Om å se og bli sett
SE OGSÅ:
Marianne Gullestad – presentasjon inkl mange artikler som kan lastes ned!
For mindre vekt på den etniske nasjonen: Marianne Gullestad med ny bok
Innvandrerdebattens vokter – forskning.no intervjuer Marianne Gullestad
Nazneen Khan-Østrem: Hvilke vestlige verdier?
Studer majoriteten for å forstå minoriteten! – Seminarrapport
