search expand

Flerkulturell blogging?

Bloggeren Tonje Brustuen etterlyser “flerkulturelle stemmer” i den norske bloggosfæren og oppfordrer innvandrere til å blogge. I den ferske utgaven av den flerkulturelle avisa Utrop skriver hun i spalten sin:

“Det finnes strikkeblogger, fotoblogger, hverdagslivblogger, feministblogger, ferieblogger, kjendisblogger, pornoblogger, fotballblogger, filmblogger; ja si meg et tema og jeg skal finne deg en blogg. Det eneste vi savner er flerkulturelle stemmer.

(…)

Selvfølgelig kan det godt hende at det skjuler seg masse strikke- eller fotballglade norske muslimer bak anonyme masker. Men jeg har ikke sett mange som markerer seg.”

Slutten av teksten: De som er interessert og trenger mer informasjon inviteres til å sende en epost til Tonje.

Det er nok som hun skriver at norske Norge-ueber-alles-bloggere ser ut til å dominere på norske nettsteder og at det trengs en bedre balanse. Men heldigvis er vi ikke prisgitt grensene på nettet på like måte som i livet utenfor PCen. Så lenge vi venter på flere “flerkulturelle bloggere” kan vi ty til Globalvoices Online som er noe av det beste som nettet av å tilby på dette feltet.

(Teksten er ikke på nett, men hun kommer nok til å legge den ut etterhvert – slik hun gjorde tidligere.)

Bloggeren Tonje Brustuen etterlyser "flerkulturelle stemmer" i den norske bloggosfæren og oppfordrer innvandrere til å blogge. I den ferske utgaven av den flerkulturelle avisa Utrop skriver hun i spalten sin:

"Det finnes strikkeblogger, fotoblogger, hverdagslivblogger, feministblogger, ferieblogger, kjendisblogger, pornoblogger, fotballblogger, filmblogger;…

Read more

Den antropologiske aktivisten – Intervju med Johannes Wilm

johannes wilm

Er antropologens oppgave å dokumentere og analysere eller skal vi også bidra til å forandre samfunnet? Som nevnt tidligere, har Johannes Wilm gitt ut en redigert versjon av hovedoppgaven sin som bok. Han har vært på feltarbeid ved den US-mexikanske grensen i byen Douglas.

Douglas er en ganske ekstrem by: Mer enn halvparten av innbyggerne er arbeidsledig. 53% av ungdommene lever under fattigdomsgrensen. Byens største inntektskilde er smugling – av både narkotika og mennesker. Det som gjør boka interessant er portrettene av innbyggerne og deres livsstrategier. Dessuten gir han oss innsikter som er relevant for debattene om migrasjon. Han fant f.eks. ut at mexikanerne ofte er større forsvarere av “amerikanske verdier” enn amerikanerne. En overraskende konsekvens av den økonomiske nedgangen i Douglas er at de etniske grensene forsvant. (se mer i et tidligere innlegg Too engaged anthropology? The Lumpenproletariat on the US-Mexican Border og i omtalen av boka i Antropress).

Det som fikk meg til å bli litt skeptisk (og til å spørre om han kan tenke seg til å stille opp til et intervju) er hans noen ganger misjonerende tone. Han klager over at folk heller leser bibelen framfor Marx. Han skriver at det er “nødvendig å organisere lumpenproterariatet for å planlegge verdensrevolusjonen eller for å kjempe for et demokratisk og økonomisk rettferdig samfunn”. Er dette grei antropologi?

Det som en må vite er at Johannes Wilm ikke bare en politisk aktivist, men også en antropologisk aktivist. Han betegner seg som marxistisk antropolog.

– Hva er forskjellen på marxistisk og mainstream norsk antropologi?

Norsk mainstream antropologi er en type liberal antropologi. Hensikten er å nedbryte angst mot folk fra andre samfunn og fremme en viss relativisme (ingen er bedre enn andre). Jeg har intet mot det. Det er også et politisk prosjekt.

Innenfor marxistisk antropologi prøver en å se på de konkrete problemene i verden i forhold til klasse og klassekamp. En setter seg dypere inn i hvordan folk har det (for eksempel ved den US-mexikanske grensen) og prøver å komme fram med konkrete handlingsplaner i forhold til det.

Jeg ville tro at det er en forskjell til tradisjonelle antropologer ved at jeg diskuterte med informantene mine om teoriene jeg har. De fikk lese manuskriptet, de oppfattet meg ikke som en pompøs antropolog utenfra som kommer, skriver masse notater for så å dra hjem og skrive mye rart.

Det klasseløse samfunn er et mål for marxistiske antropologer. Men veien dit er åpen. All forskning må ha målsetningen / må gi muligheten for å forbedre samfunnene en forsker på.

Før postmodernismen, når marxistene uttalte seg, så fantes det kun den ene mulige sannheten og det fantes ikke noen alternativer. Men selv om jeg også tydelig skriver at jeg mener det og det, så er det etter å ha vurdert mange ulike måter å se ting på. Man må ikke oppfatte det som at jeg selv mener at jeg vet hele sannheten. Jeg syns heller at jeg kommer med noen innspill.

– Hvordan skal boka forandre Douglas?

Alle ungdommene har lest den. Den står på biblioteket. Nå har noen av dem også lest Marx og Engels, kanskje de oppfattet meg mer som autoritet, enn jeg trodde?

johannes wilm

Jeg sier ikke at medisinen er å lese Marx Das Kapital, men systemkritiske bøker generelt. Slike bøker mener jeg er viktige når man skal overveie hva slags alternativer som finnes.

Mange er flau over at de er fra Douglas, mens boka gir dem en forklaring på hvorfor forholdene er som de er. Det har ikke noe å gjøre med dem selv. Det er på en måte empowerment. Det jeg sier er “Greit det er ikke forferdelig det dere gjør, det er greit å prøve andre ting”. At de ikke i høyere grad prøvde å skape et mer eksperimentelt samfunn skyldes nok det moralske presset fra de velstående som mener: Det er feil å smugle, å omgå unngå loven. Min bok derimot sier: Det er greit å gjøre det hvis en lever under slike forhold.

Jeg satt på biblioteket og diskuterte med en fyr som bodde i bilen sin: Hvem har rett Marx eller Adam Smith. Han har lest Adam Smith og rundt oss satt mange ungdommer som kom på biblioteket fordi de ikke hadde internett hjemme. De satt der og hørte på oss to diskutere de ting. Det var en diskusjon på like villkår.

De kan forholde seg til meg. De kjenner posisjonen min og de er interessert. De har ikke møtt en sånn som meg før, de har møtt masse liberale før men ikke en som var så langt der ute på venstresiden.

– Din klare posisjon og ditt engasjement var altså en fordel?

Ja det vil jeg absolutt si. Mange ungdommer var republikanere og stemte på Bush. De syntes det var spennende: Her hadde de fiendebildet som FOX NEWS framstilte det i persona, en radikal europeer som ikke ville være med i krigen mot terror. Det har gitt meg helt klart mer tilgang til folk enn ellers.

– Tror du ikke boka kommer til å skremme eliten når de leser hva som foregår ang smugling etc

Hmmm, jeg vet egentlig ikke om de kommer å lese boka. Kanskje, ja, men jeg har ikke tenkt på dem som mottakergruppe

– Men masteroppgaven er altså helt annerledes?

Den er noe annerledes. Jeg kommer ikke med den slags konklusjoner som du oppdaga. Jeg bruker Marx’ teori også der, men jeg har i høy grad holdt meg til den akademiske versjonen, dvs kun å analysere ting og ikke komme med utspill om hva jeg mener.

– Altså ikke noe snakk om verdensrevolusjoner?

Nei nei

– Hva ville skjedd?

Da ville karakterene gått lenger ned.

– Det er lite forståelse for slike perspektiver på Blindern?

Det varierer veldig fra institutt til institutt. På samfunnsgeografi har en mye mer sans for marxismen enn på antropologi. I alt som går under Nordamerikastudier er de veldig subjektivt orientert, der er jeg ikke engang ekstrem. USAs storhetstid var for dem da sosialistpartiet fikk over 12% ved noen valg i begynnelsen av det 20.århundre. I antropologien er en konservativt-liberal. En drøfter noe som “Hvordan ville Bourdieu sett på det?” eller “Hvordan ville Marx sett på det?” En skal helst ikke ta entydig stilling selv. Det er tankespill uten konklusjoner.

MER INFO OM SAKEN:

Too engaged anthropology? The Lumpenproletariat on the US-Mexican Border

Intervju med Johannes Wilm i Antropress

mer informasjon om boka

last ned hele boka (pdf, 30 MB )

Johannes Wilm’s blogg

LITT OM MARXISME OG ANTROPOLOGI:

Marxist Anthropology – anthropological theories

Anthony Marcus and Charles Menzies: Marxism and North American Anthropology in the ‘Short Twentieth Century:’ A Review Essay

Anthrobase om Karl Marx

johannes wilm

Er antropologens oppgave å dokumentere og analysere eller skal vi også bidra til å forandre samfunnet? Som nevnt tidligere, har Johannes Wilm gitt ut en redigert versjon av hovedoppgaven sin som bok. Han har vært på feltarbeid ved den US-mexikanske…

Read more

“Lærer oss alternativer til vår måte å leve på”

Lena Thomsson i Gefle Dagblad er begeistret over boka På Barheidas tid – Familjekrönika från Savannen av antropologene Stig Holmqvist og Aud Talle. Den handler om nomader i Tanzania. Antropologene møtte nomadene allerede i 1971. Ifjor har de vært der for tredje gang:

Holmqvist och Talle har bott hos Barabaig, fotograferat och dokumenterat livet i byn, intervjuat medlemmarna av Barheidas familj och and­ra, böckerna blir fina som dyrbara smycken av elfenben. “På Barheidas tid” är mer av rapportbok än antropologi. Här finns inte det vetenskapliga och förklarande som så lätt blir nedlåtande. Författarna har få åsikter. Perspektivet är ofrånkomligt utifrån men det känns inte som en avigsida.

Anmelderen mener boka er så viktig fordi den viser oss at det fins andre måter å leve på og fordi den utfordrer mange gjengse forestillinger:

Den här boken är viktig att läsa för alla som vill veta hur det också går att organisera samhällen, att vårt sätt med representation och de valda så långt bort att de lika gärna kunde vara verksamma på månen, inte är enda sättet. Barabaigs rättssystem är direkt och handgripligt och demokratiskt.Polygamin är en försörjningsstruktur och inte en manlig sexuell utlevelse. Just detta gör böcker som “På Barheidas” tid oundgängliga. Vi får lära oss nya synsätt, alternativ till vårt sätt att leva, filosofera, att resonera existentiellt.

>> les hele anmeldelsen i Gefle Dagblad

Lena Thomsson i Gefle Dagblad er begeistret over boka På Barheidas tid - Familjekrönika från Savannen av antropologene Stig Holmqvist og Aud Talle. Den handler om nomader i Tanzania. Antropologene møtte nomadene allerede i 1971. Ifjor har de vært der…

Read more

Døve som etnisk gruppe med egen kultur?

Antropolog Jan-Kåre Breivik er aktuell med en ny bok: I “Deaf Identities In The Making: Local Lives, Transnational Connections” gir han innblikk i en verden som er ukjent for mange (hørende). Ikke minst utfordrer ha gjengse forestillinger om hva som regnes som normalt. Til tross for en trendy akademisk tittel, så er boka lettlest og også relevant for folk utenfor akademia. Jeg har skrevet en anmeldelse om boka for avisa Utrop. Den begynner slik:

Er ikke døve funksjonshemmede? Folk som mangler en sentral evne til å klare seg i verden? Folk som derfor trenger medisinsk hjelp? Nei da, tvert imot. Flere selvbiografier og ny antropologisk forskning utfordrer gjengse oppfatninger. Mange døve er stolte av å være døv. De har et eget språk – tegnspråk – som flere og flere lingvister har begynt å studere. Kanskje får tegnspråk snart status som tredje offisielt språk i Norge? Mange døve framhever om at det eksisterer en egen døvekultur som er like mye verdt som andre kulturer.

(…)

Kampen som døvene fører minner om andre minoriteters kamp om anerkjennelse. Døve lider av samme type diskriminering som somaliere, homofile og samer i gamle dager. De fikk vite at de var dumme og underlegen. Mange døve led av et dårlig selvbilde på grunn av fordommene de møtte. Spesielt ille går det med døve barn med hørende foreldre.

>> les hele saken på utrop.no

New Ethnography: The Deaf People – A Forgotten Cultural Minority (med utdrag fra boka)

SE OGSÅ:

Kva vil det seie å vere funksjonshemma?

Døv identitet over alle grenser

– Snakk om normalitetssentrisme! Ikke bare folk fra andre land, men også døve, blinde og folk i rullestol kan ha alternative forestillinger om det gode liv.

Antropolog Jan-Kåre Breivik er aktuell med en ny bok: I "Deaf Identities In The Making: Local Lives, Transnational Connections" gir han innblikk i en verden som er ukjent for mange (hørende). Ikke minst utfordrer ha gjengse forestillinger om hva som…

Read more

Tvilsom “mangfoldsmobilisering” i Sverige?

Som nevnt tidligere, har Sverige utnevnt 2006 til et “Mångkulturår”. Morgenbladet oppsummerer debattene i Sverige. Formålet med året er å øke innvandreres muligheter til å delta i kulturlivet. Offentlig finansierte kulturvirksomhetene skal speile det etniske og kulturelle mangfoldet i dagens Sverige. Dette skal gjelde både produksjoner, ansettelser og publikumssammensetning.

Men som så ofte, så hjelper det lite at tanken bak er god, når begrepene en opererer med er upresisise. For: Hva er mångkultur?

Sosialantropolog ved Malmö Högskola Aje Carlbom sier til Morgenbladet:

– Hvem representerer hvem? Skal tre nordmenn som er innvandrere representere afrikanere? Svenske myndigheter verner om det gammeldagse synet på kultur hvor man forsterker det som er annerledes hos minoritetene, samtidig som man ser dem som en homogen gruppe.

Anne-Britt Gran, kulturforsker ved BI i Oslo sier:

– Man har en tendens til å antropologisere innvandrerkunstnere og i verste fall betrakte dem som amatører. Kunstlivet er kanskje det aller siste stedet hvor minoriteter vil bli integrert, fordi man tviholder på en vestlige kanon og vestlige kvalitetskriterier.

Likevel mener hun at Sverige er på rett vei:

– På tross av kritikken forsøker de å gjøre noe. Jeg vil oppfordre Trond Giske til å sette i gang liknende tiltak.

>> les hele saken i Morgenbladet

>> Så det finns en sorts svensk kultur och så mångkultur? Debatter om “Mångkulturåret”

Som nevnt tidligere, har Sverige utnevnt 2006 til et "Mångkulturår". Morgenbladet oppsummerer debattene i Sverige. Formålet med året er å øke innvandreres muligheter til å delta i kulturlivet. Offentlig finansierte kulturvirksomhetene skal speile det etniske og kulturelle mangfoldet i dagens…

Read more