search expand

Buchbesprechung: Unser merkwürdiger Umgang mit “Fremdem”

Im Mittelalter wurde Afrika als Europa ebenbürtig angesehen. Heut ist das anders. Warum? Sozialanthropologiestudentinnen aus Wien gehen in einem Buch dem “Spuk des Fremden” auf den Grund.

Das Fremde

“Das Fremde. Konstruktionen und Dekonstruktionen eines Spuks” ist Resultat eines Seminars an der Uni Wien. Anhand von Beispielen aus der Politik, Werbung und Geschichte zeigen die Autorinnen auf, wie wir das Fremde konstruieren, wie wir Fremde behandeln und wie wir uns eventuell vom “Spuk des Fremden” befreien können.

Ende letzten Jahres hatte ich mich mit den beiden Redakteurinnen Stephanie Krawinkler und Susanne Oberpeilsteiner über das Buch unterhalten. Kurz danach landete das Buch in meinem Briefkasten. Ich habs es nun gelesen.

Es ist ein gutes Buch. Es gibt eine gute Einführung in ein zentrales Thema unseres Faches, in Theorien (oder Ideologien) wie die des Multikulturalismus und in die Diskursanalyse, ein grundlegendes Handwerkzeug für jeden Gesellschaftswissenschaftler. Lediglich sprachlich hapert es gelegentlich: Die teils langen Zitate auf Englisch hemmen de Lesefluss und aufgrund des Fachjargons sollte man ein paar Semester studiert haben, um vom Buch profitieren zu können.

Besonders gut gefällt mir die kritische Einstellung zur populären Gleichsetzung von Nationalität und Kultur. Ob jemand als fremd aufgefasst wird, hängt nicht unbedingt mit der Nationalität zusammen. Auch ohne Migranten existiert in Österreich und anderen Länderm eine Vielfalt von Lebensformen und Werten.

“Ein Fremder”, schreibt Caroline Purps im Einstiegskapitel, “ist nicht einfach fremd, er wird zu dem Fremden gemacht.” Wer zu Fremden gemacht wird und wie diese Fremde behandelt werden, hat nicht unbedingt mit den Eigenschaften der jeweiligen “Fremden” (“ihrer Kultur”) zu tun, sondern mit der politischen Grosswetterlage, mit Machtverhältnissen, Interessen der dominierenden Gesellschaftsschichten.

Um Fremde und Fremdheit zu verstehen, muss man daher die Mehrheitsgesellschaft studieren. Hier ist die Diskursanalyse, die Purps vorstellt, ein nuetzliches Werkzeug:

Überzeichnet gesagt: Wer den Diskurs bestimmt, kann Realität schaffen. Während also die Mehrheitsbevölkerung im Alltagsdiskurs meint, mit zwingenden Tatsachen zu hantieren, stellt die Critical Discourse Analysis das in Frage. Ein Fremder ist nicht einfach fremd, er wird zu dem Fremden gemacht. Und Angehoerige einer bestimmten Minderheit sind nicht einfach anders, sie werden zu den Anderen gemacht.

Dies ist eine wichtige Erkenntnis. Zur Zeit sind Muslime die Fremden. Zu Fremden Nr 1 gemacht durch 9/11 und USAs “Krieg gegen Terror”. Fremdbilder ändern sich. Hier in Norwegen z.B. wurden vor hundert Jahren die Schweden ähnlicher Hetze und Diskriminierung ausgesetzt wie Muslime heutzutage – etwas das sich heute niemand vorstellen kann.

Auch das Bild von Afrika hat sich gewandelt. Aufzeichnungen aus dem Mittelalter zufolge, so Stefan Weghuber in seinem Beitrag, hatten Europäer hohen Respekt vor Afrika. Afrika galt als Europa ebenbürtig. Dies änderte sich mit der europäischen Expansion und den Kreuzzügen. Afrikaner wurden als primitiv dargestellt, um Missionierung und Kolonisierung zu legitimieren. Während des Zweiten Weltkriegs charakterisierten die Nationalsozialisten Marokkaner, die in der französischen Armee Dienst taten, als “Kannibalen”.

Dieses Bild von Afrikanern bekamen jene österreichischischen Frauen zu spüren, die Beziehungen mit marokkanischen Besatzungssoldaten, die gegen Ende des Zweiten Weltkrieges u.a. in Vorarlberg einmarschierten, eingingen. Marokkaner wurden – im Gegensatz zu den französischen Soldaten – als “Naturmenschen” oder “Kulturlose” angesehen. Sich mit “solchen Leuten” zu verheiraten, galt als Unding. “Lassen Sie sich nie mehr in der Kirche blicken”, sagte ein Pfarrer zu einer dieser Frauen, die mit einem Marokkaner ein Kind hatte.

Auch bei dieser Begegnung spielten “die Bewertungen und Interpretationen eines vorkonstruierten Fremden eine entscheidende Rolle”, kommentiert Weghuber.

Fremdbilder werden ständig neu geschaffen – z.B. auch in der Werbung, wenn Fanta mit ihrem Bamboocha-Werbespot aus dem Jahre 2005 (und der begleitenden Kampagne) Klischees aus der “paradisischen Südseewelt” aufgreift, wie dies Hanna M. Klien in ihrem Artikel schildert:

bamboocha

(deutsche Version nicht mehr auf Youtube)

Auch hier sagt der Diskurs über die “Anderen” mehr aus über die Mehrheitsgesellschaft als über die “Fremden”. Mithilfe eines psychoanalytischen Zugangs zeigt Klien, dass die Werbung darauf abzielt, Wünsche, die in unserer (kapitalistischen) Gesellschaft kein Platz haben und daher verdrängt werden, anzusprechen. Spass, Strand und Sonne statt Arbeit! Fanta machts möglich!

Das Resultat ist eine “durch rassistisch und exotisch gepraegte Stereotypen” dargestellte Südseebevölkerung. Die beiden Männer im Werbespot (Jimmy und Little Budda) werden “vor allem durch ihre Naivität, Unbedachtheit und die positive Lebenseinstellung charakterisiert”, so Klien.

Diese Perspektive auf “das Fremde” oder “die Fremden” als Konstrukt ist ein wichtiges Korrektiv zu gegenwärtigen Diskursen, in der Praxisen der Mehrheit selten kritisch analysiert werden. Viele dieser Diskurse basieren auf der Theorie oder Ideologie des Multikulturalismus, welche die Welt als eine Ansammlung verschiedener in sich geschlossener, homogener Kulturen sieht.

Susanne Oberpeilsteiner zeigt auf, dass Multikulturalismus – obwohl es verschiedene Versionen davon gibt – nicht unbedingt eine gute Lösung im Umgang mit “Fremden” ist. Sie zitiert u.a. Frank-Olaf Radtke der meint dass “kulturelle Differenz als Legitimation für den fortbestehenden Sonderstatus der Migranten weiterbenutzt” werde. Multikulturalismus, so Radtke, reproduziere genau die Kategorien, die überwunden werden sollen. Menschen wuerden ausschliesslich mit ihrer “Herkunftskultur” identifiziert. Die “Fremden” bekämen keine Chance, dem “Eigenenen” ähnlich zu werden; sie würden immer “fremd” bleiben.

Sehr verbreitet ist instrumenteller Multikulturalismus: Man anerkennt das Fremde solange es einem selbst nutzt, die Gesellschaft “bereichert” und leicht konsumierbar ist. Wer hat schon etwas gegen indisches Essen oder kubanische Rhythmen? Anders verhält es sich mit dem Hijab, ein komplexes Thema, das nicht auf Anhieb verstanden werden kann und daher gerne abgelehnt wird (Thomas Hylland Eriksen spricht von “diversity versus difference“).

Solche Haltungen hat Aleksandra Kolodziejczyk in der Wahlwerbung der SPÖ für die Wiener Landtagswahlen 2005, das sie für das Buch analysiert hat, entdeckt. Die Sozialdemokraten operieren mit zwei Kategorien von Fremden, den erwünschten und den unerwünschten Fremden (“ZuwanderInnen”).

Die Ethnologin schreibt:

Wünschenswerte Elemente des multikulturellen Erlebnisses sollen hervorgehoben werden, unerwünschte Teile des Fremden assimiliert und bestehende Konflikte und Reibungsflächen ausgeblendet werden.
(…)
Die unerwünschten Fremden sollen ausgegrenzt werden, die Erwünschten, die bereits einen sicheren Aufenthaltsstatus besitzen, sollen sich integrieren und sich konform mit den geltenden Gesetzen und sozialen Normen verhalten. (….) Die Verbesserung des Rechtsstatus und der Bedürfnisse von Zugewandterten mit prekären Aufenthaltsbedingungen werden nicht thematisiert.

Grosses Interesse an “Fremdem” konnte sie nicht entdecken, eher bevormundende und moralisierende Aussagen:

Solidarität zwischen den Menschen wird propagiert, weil “alle Fortschritte (…) niemals blind machen (dürfen) für die Schwächeren, die nicht mitkönnen”. (…) Die Sozialdemokraten zaehlen alle zugewandterten Personen zu den Schwachen und Hilfsbeduerftigen. Anstatt MigrantInnen als handelnde und gleichberechtigte InteraktionspartnerInnen wahrzunehmen, werden sie als KundInnen der SPÖ in eine hierarchisch unterlegene Position gebracht.

Welche Alternativen gibt es?

Weniger paternalistisch und mit mehr Offenheit scheint eine oesterreichische Bank dieses Thema anzugehen. Stephanie A. Krawinkler stellt das sogenannte “Diversity Management” der BA-CA (Bank Austria Creditanstalt) vor. Obwohl auch die Bank etwas stereotyp mit Vorstellungen einer “Nationalkultur” umgeht, berücksichtigt sie auch Vielfalt in Bezug auf Alter, Gesundheitszustand und sogar “Lebensweise” (Familienform, sexuelle Orientierung, “Work-Life-Balance”). Das ist eine ganz andere Haltung zu Vielfalt als ich in meinem ersten “richtigen” Job erfuhr. Schnell merkte ich, dass ich mit meinem Ethnologie-Background nur schlecht in die Gemeindeverwaltung hineinpasste. Als ich meinen Chef fragte, ob es moeglich sei, die Stelle meinen Qualifikationen anzupassen, wurde er wütend. Ich hatte meinen Chef niemals zu wütend gesehen.

Als Alternative zu einem essentialistischen Multikulturalismus schlägt Susanne Oberpeilsteiner Wolfgang Welschs Konzept der “Transkulturalität” vor. Dies trage der “Vernetztheit der Kulturen” Rechnung, schreibt sie. Schön wäre noch ein Durchgang der wachsenden anthropologischen Fachliteratur zum Kosmopolitismus gewesen.

SIEHE AUCH:

Interview: Neue Blicke auf “das Fremde” – Sozialanthropologie-Studentinnen geben Buch heraus

Das Fremde

Im Mittelalter wurde Afrika als Europa ebenbürtig angesehen. Heut ist das anders. Warum? Sozialanthropologiestudentinnen aus Wien gehen in einem Buch dem "Spuk des Fremden" auf den Grund.

"Das Fremde. Konstruktionen und Dekonstruktionen eines Spuks" ist Resultat eines Seminars an der Uni…

Read more

Klimadebatt uten inuitter?

På grunn av klimaendringene kan jegerne i Grønland ikke lenger gå på jakt etter seler, hvalross og isbjørn. Inuittenes framtid blir kun overfladisk nevnt i FNs siste klimarapport, kritiserer antropolog Frank Sejersen i Berlingske Tidende.

Sejersen er en av over 2000 deltakere fra 80 nasjoner som deltok på klimakonferansen i København som ble avsluttet idag.

Isen trekker seg tilbake i Grønland. Større og større deler av Grønland blir nå tilgjengelig for mineral- og oljeutvinning. Hvordan vil jegerne klare denne omstillingen? Mange vil være nødt til å flytte til de fire eller fem større byer. Risikoen for at de ikke vil få jobb, er betydelig, mener antropologen. Han kritiserer både FN og Grønlands selvstyremyndigheter:

Grønlændernes teknologiske, finansielle og kulturelle problemer med at tilpasse sig til klimaforandringerne og transformeringen til et industrisamfund bliver overhovedet ikke nævnt i selvstyreloven. De 400.000 indfødte folk i Arktis, herunder grønlænderne, der kommer i klemme i klimaændringerne, bliver kun overfladisk nævnt i den seneste rapport fra FNs klimapanel. Det er en stor fejl.
(…)
Hvis politikerne som forventet sætter en stor industrialisering i gang, skal de huske at tage lokalbefolkningen med på råd. Ellers kan befolkningen hurtigt blive hægtet af, så det kun kommer nogle få investorer, erhvervsfolk og regioner til gode. Industrialiseringen i kølvandet på klimaændringerne, som der allerede er igangsat i Grønland, kræver nytænkning inden for investeringer og uddannelse. Ellers er der for få, der ville kunne gribe mulighederne og få fordele af klimaændringer.

>> les hele saken i Berlingske Tidende

Sejersen holder på med forskningsprosjektet Urbanisering og naturforvaltning i Grønland. Det fins en større sak om han på Miljøministeriets hjemmeside, se Fangere og forskere

Se også sak om konferansen Kloden risikerer kædereaktion af klimakatastrofer (Information, 13.3.09) og Forskere: Dystre udsigter for klimaet (Danmarks Radio, 12.3.09). Det er en del info på konferansens hjemmeside men av en eller annen grunn har de aliert seg med Microsoft. Det er kun Windows- og InternetExplorer-brukere som får se videoene.

SE OGSÅ:

Institut for Antropologi i København åpner nytt klimasenter

Kan antropologi brukes til å minske energiforbruket?

Sinking cities, unhappy reindeers, emaciated looking polar bears: When is the Arctic no longer the Arctic?

Den ukjente fattigdommen på Nord-Grønland

Inuit language thrives in Greenland

På grunn av klimaendringene kan jegerne i Grønland ikke lenger gå på jakt etter seler, hvalross og isbjørn. Inuittenes framtid blir kun overfladisk nevnt i FNs siste klimarapport, kritiserer antropolog Frank Sejersen i Berlingske Tidende.

Sejersen er en av over 2000…

Read more

Hvor mye samarbeid med næringslivet?

Nylig kritiserte antropolog Signe Howell at akademikere i økende grad må demonstrere sin nytteverdi. Hva er poenget med en utdanning som ikke kan brukes, svarer antropolog Knut Olav Krohn Lakså i dagens Aftenposten.

Signe Howell tok opp et tema som jeg har skrevet om mange ganger (sist i saken God natt, Blindern!). Universitetene blir i økende grad ført som en hvilken som helst bedrift. Utdanning blir kommersialisert. Kvantitet istedenfor kvalitet.

Howell skriver:

Samfunnet synes ikke å forstå implikasjonene av at et universitet ikke er en profesjonsinstitusjon. Vi blir fortalt at bachelor- og mastergraden må kunne brukes til noe. En kortsiktig nyttetankegang fører til at vi møter økende skepsis til det vi bedriver. Vår forskning mistenkeliggjøres. I økende grad må vi demonstrere vår nytteverdi gjennom ulike former for byråkratisering, evaluering og opptelling av produksjon. Vokabularet blir stadig mer likt næringslivets.
(…)
Mange av oss som har vårt daglige virke ved Universitetet i Oslo ser med stigende bekymring på tiltak som vi føler bidrar til å trekke oppmerksomheten vekk fra universitets hovedoppgave: Å ivareta faglig kunnskap gjennom forskning, og å gi nye generasjoner av studenter innføring ikke bare i fag, men i forståelsen av verdien – og gleden – ved faglig fordypning og kritisk refleksjon.

>> les hele saken i Aftenposten

Knut Olav Krohn Lakså er også skeptisk til denne utviklinga. Et universitet bør ikke og skal ikke drives etter rene markedsøkonomiske prinsipper, skriver han. Men, legger han til, hva skal man med kunnskap dersom den ikke kan brukes? Han er ikke enig med Signe Howell som “tviler på at enda mer dialog med næringslivet og fremtidige arbeidsgivere vil forbedre kvaliteten ved et universitetsstudium”.

Han skriver:

Et fag som sosialantropologi har mye å bidra med i mange virksomheter. Men det er det få som vet. Det er derfor grunn til å stille spørsmål ved Howells påstand om at dialog med næringslivet og fremtidige arbeidsgivere ikke kan bidra til å forbedre kvaliteten på et universitetsstudium. Kvalitet handler også om formidling. Og økt samarbeid med næringsliv og fremtidige arbeidsgivere bidrar til dette.

«Prosjektforum» ved UiO er et eksempel til etterfølgelse, hvor studenter utfører et konkret oppdrag for ulike eksterne oppdragsgivere. Mange studenter har i ettertid fått jobb som en direkte konsekvens av faget. Og de får i aller høyeste grad bruk for sine faglige kunnskaper. Det er positivt (og heldigvis kan også antropologer benytte faget som del av sin mastergrad).

>> les hele innlegget i Aftenposten

Jeg synes begge har rett. Det viktigste er å ikke selge seg selv og bevare sin uavhengighet. Det er ikke lett. Presset utenfra er sterkt.

SE OGSÅ:

Antropologer kritiserer produksjonslogikken på universitetet

Kvantitetsreformen og effektivisering: Hylland Eriksen varsler døden for den frie kunnskapsutvikling

Protests at Yale: When Walmart’s management principles run an anthropology department

Kommersialisering av forskning: Artikkel om aidssyke barn uønsket

Fagidioter på eliteuniversitetet – Akademikernes utspill møter motstand

– Godt marked for antropologiske firmaer

– Næringslivet er oppskrytt! – En paneldebatt under årskonferansen i Norsk Antropologisk Forening

Nylig kritiserte antropolog Signe Howell at akademikere i økende grad må demonstrere sin nytteverdi. Hva er poenget med en utdanning som ikke kan brukes, svarer antropolog Knut Olav Krohn Lakså i dagens Aftenposten.

Signe Howell tok opp et tema som jeg…

Read more

Why we need more disaster anthropology

cover

On the 5th of December 2006, typhoon Durian hit Bến Tre province in Southern Vietnam. Close to 100 people died, more than 800 moored fishing boats sank, thousands of buildings collapsed including schools and hospitals. In her master’s thesis, Uy Ngoc Bui looks at how this event changed peoples’ lives and explains why we need more disaster anthropology.

In this extremly well written thesis at the University of Bergen (Norway), Uy Ngoc Bui looks at the role of NGOs, the state and the people themselves’ in the period after the disaster. Although the government and the NGOs did a significant job in handling typhoon Durian the real heroes were the people themselves, who helped one another in a time of great need, she writes:

They showed great courage, endurance and solidarity by overcoming this challenge. As such, it is perhaps no surprise that my study concurs with the many previous studies which state that disaster management is very dependent on the participation of the community, and their strengths and efforts can determine the outcome of the disaster.

Therefore it is important to study peoples’ knowledge and coping mechanisms:

In disasters as floods and tsunamis, traditional knowledge acts as warning signs which can be read ahead of time, saving many lives. This type of information should be spread wherever it is useful, as Red Cross has done in Vietnam.
(…)
I believe that thorough research into traditional knowledge and local coping mechanisms should be emphasised as they are a type of accumulative knowledge which has been passed on throughout generations, adapted to their specific environment. This type of knowledge is valuable because it is not written down, and if is lost, it will be lost forever. Here anthropology has an important job to do.

There are lots of topics to study for anthropologists, for example the local-global linkages and the reconstruction work:

My experience is that more research should be done on the bridging of relief aid with long term reconstruction and development. Relief aid has become more efficient and standardised, which is positive, but this is only short term help for people who are in a vulnerable situation. Decreasing their vulnerability and strengthening their capacity to overcome disasters in the future should be the key foci of anthropologists and NGOs.

(…)

Anthropology provides a unique look at how the local situation relates to the global through the holistic approach. It is therefore important that anthropology uses this approach to better understand the complex local-global linkages in future research. Solid fieldwork on the ground level can show how the lives of the people involved are changed as a result of the disaster and the following intervention by foreign actors. The real effects of natural disasters, the ones that are felt intimately and which linger on long after the dust has settled, are best researched with anthropological methods which can take into account all the historical, economical, political and social factors that are involved in the making of a natural disaster.

One of the global forces are related to global warming:

Many blame the Western industrial ways for corrupting the planet’s eco-system, creating more and more havoc for each year. Research in disaster management therefore also includes research into finding more eco-friendly ways to live.

Uy Ngoc Bui has studied anthropology at the University in Bergen, Norway. As she’s “of Vietnamese origin” she felt that she “had an advantage in being half-immersed in the ‘culture’ already, which would make the transition somewhat smoother”. Furthermore, people were as interested in hearing about Norway and Norwegian culture as she was interested in them, she writes.

>> download the thesis “After the Storm: Natural Disasters and Development in Vietnam”

Today was by the way the second day of an interdisciplinary climate conference in Copenhagen. Among the researchers we find many anthropologists. Kirsten Hastrup is team leader of the research project Waterworlds at the anthropology department at the University of Copenhagen:

The ambition of the project is to study local, social responses to environmental disasters related to water, as spurred by the melting of ice in the Arctic and in other glacier areas, the rising of seas that flood islands and coastal communities, and the drying of lands accelerating desertification in large parts of Africa and elsewhere. The aim is to contribute to a renewed theory of social resilience that builds on the actualities of social life in distinct localities, and pays heed to human agency as the basis for people’s quest for certainty in exposed environments.

SEE ALSO:

When applied anthropology becomes aid – A disaster anthropologist’s thoughts

The Anthropology of Disaster – Anthropologists on Katrina

“Disasters do not just happen” – The Anthropology of Disaster (2)

Anthropology News October: How Anthropologists Can Respond to Disasters

Comparative studies of flood management in neoliberal, social-democratic states needed

New website: Understanding Katrina: Perspectives from the Social Sciences

BBC: Tsunami “folklore” saved islanders

How to survive in a desert? On Aboriginals’ knowledge of the groundwater system

Thailand: Local wisdom protects hometown from the onslaught of globalisation

cover

On the 5th of December 2006, typhoon Durian hit Bến Tre province in Southern Vietnam. Close to 100 people died, more than 800 moored fishing boats sank, thousands of buildings collapsed including schools and hospitals. In her master's thesis,…

Read more

Why anthropologists should become journalists

We need courses and programs in “Anthropology & Journalism” to help create the critical public intellectuals of the 21st century, Brian McKenna writes in Counterpunch. Such programs will help equip students with skills to popularize critical knowledge:

One thing is certain. We need a new wave of writers and journalists, unafraid to do the most radical thing imaginable: simply describe reality. Their ranks will largely come from freethinkers, dissenting academics and bored mainstream journalists who rediscover what got them interested in anthropology in the first place, telling the truth. Anthropologists have no choice. They must become media makers and journalists themselves.

Many anthropologists look skeptically at journalism. But whenever McKenna hears one of them saying “I never talk to journalists, they always get me wrong. I just can’t trust them”, his mind churns, “Then why don’t you become the journalist and write it yourself?”

Anthropologist have lots in common with journalists. They can make great journalists:

What makes a good journalist? In a telling Slate Magazine article, “Can Journalism School Be Saved?” editor Jack Shafer said that “I’d rather hire somebody who wrote a brilliant senior thesis on Chaucer than a J-school M.A. who’s mastered the art of computer-assisted reporting. If you can crack Chaucer, you’ve got a chance at decoding city hall.” (Zenger 2002)

Anthropologists can crack Chaucer and much more. Anthropologists can debate Foucault, survive in foreign lands with little more than the grit of our teeth and write insightful interpretations of the global/local intersections of capital. Anthropologists would make great journalists, albeit if they learned to write more quickly, urgently, succinctly and in a public voice.

(…)

Anthropologist James Lett is a former broadcaster and present-day anthropologist. In 1986 he wrote abut his dual life commenting that found it “remarkable that [the] similarities [between the two professions] are not more widely appreciated. As an anthropologist, I have been trained to observe, record, describe, and if possible, to explain human behavior, and that is the essence of what I do every day as a journalist.” (Lett 1986)

McKenna discusses in this article several papers on anthropology and journalism

>> read the article in Counterpunch

His texts reminds me of another texts I wanted to blog about earlier: “Anthro-Journalism” by Randolph Fillmore that is part of the site Communicating Anthropology (lots of advice for better writing). Sybil Amber has collected some links in her post Journalism in Anthropology. One of them leads to the blog Making Anthropology Public

(links updated 20.1.2016)

SEE ALSO:

The Future of Anthropology: “We ought to build our own mass media”

More and more anthropologists, but they’re absent from public debates – “Engaging Anthropology” (1)

“Discuss politics!” – How anthropologists in Indonesia engage with the public

Blogging and Public Anthropology: When free speech costs a career

We need courses and programs in "Anthropology & Journalism" to help create the critical public intellectuals of the 21st century, Brian McKenna writes in Counterpunch. Such programs will help equip students with skills to popularize critical knowledge:

One thing is…

Read more