search expand

Book Launch: The impact of electricity (Oslo)

Tuesday, 9 December, 16.00 – 17.00. Georg Sverdrups Hus, Klubben (Blindern, Oslo)

Book launch

The Impact of Electricity . Development, Desires and Dilemmas. Berghahn Books
by Tanja Winther

Umeme: Faida na Athari Zake. Uzoefu Kutoka Kijiji cha Uroa
by Tanja Winther
Translated to Swahili by Omar M. Said and Ally Saleh Khalfan
Published by SUM: publications (@) sum.uio.no

Commentators:
Pat Caplan, Professor, Department of Anthropology, Goldsmiths College, UK
Jonas Sandgren, Senior Adviser Energy, Sweco Norge AS
Kristi-Anne Stølen, Professor and Director of SUM

Refreshments will be served.

More information: http://www.sum.uio.no/calendar/pdf/2008_plakat%20boklansering%20winther.pdf

See also interview with Tanja Winther about the book

Tuesday, 9 December, 16.00 - 17.00. Georg Sverdrups Hus, Klubben (Blindern, Oslo)

Book launch

The Impact of Electricity . Development, Desires and Dilemmas. Berghahn Books
by Tanja Winther

Umeme: Faida na Athari Zake. Uzoefu Kutoka Kijiji cha Uroa
by Tanja…

Read more

Hvor “vestlig” er menneskerettighetene?

Ikke vestlige feminister, men kvinner fra Pakistan og India sørget for at FNs menneskerettighetserklæring ikke bare handler om menn. Den største motstanden mot erklæringen kom fra vestlig side, leser vi i en interessant feature i Weekendavisen.

Mange tror at FNs menneskerettighetserklæring, som fyller 60 år på onsdag, bygger på “vestlige verdier”. Dette er en myte, viser Jesper Vind Jensen og Klaus Wivel i Weekendavisen. Mange rettigheter ble tatt opp i erklæringen etter press fra aktivister fra den såkalte “ikke-vestlige” verden:

Det er den ikke særlig kendte historie bag menneskerettighedserklæringen; at den ikke var en »vestlig« opfindelse, og at delegerede for specielt Libanon og Kina i afgørende grad var til stede, da diskussionen om, hvad der skulle udgøre de 30 punkter i erklæringen, fandt sted.

Tværtimod kom nogle af de stærkeste indvendinger mod erklæringen fra vestlige antropologer, som frygtede for vestlig indblanding i skrøbelige kulturer, og fra amerikanske politikere, der med deres racisme over for de sorte i Sydstaterne ikke brød sig om erklæringens artikel 16, der gav alle voksne mennesker »ret til at gifte sig … uden begrænsninger af racemæssige, nationalitetsmæssige eller religiøse grunde.« (…) Dette var nemlig ikke tilladt i de fleste amerikanske delstater, skriver Ann Elizabeth Mayer. Især i sydstaterne var blandede ægteskaber forbudt (først tilladt i 1967)
(…)
De muslimske lande havde fokus på at få skrevet en række sociale rettigheder (artikel 22-26) ind, som harmonerede med islams sociallære (retten til arbejde, bolig, social og kulturel velfærd, retten til uddannelse, mv.). Det forsøgte USA til gengæld at bremse. Muslimerne blev her støttet af Canadas John Humphrey, af flere socialistiske delegerede fra Latinamerika og af den sovjetiske FN-ambassadør, Alexie Pavlov.
(…)
Det bliver også ofte overset, at det ikke var vestlige feminister, der sikrede kvindernes fulde lighed med mænd i menneskerettighederne. Under arbejdet med erklæringen var det kvinder fra Latinamerika og Asien, der pressede på for anerkendelse af kønnenes lighed. Således ville Eleanor Roosevelt have, at der i den engelske formulering i artikel 1 skulle stå »all men are created equal«, men på grund af pakistanske og indiske kvinders insisteren blev formuleringen ændret til »all human beings«. Som de sagde: »Hvis vi siger ‘alle mænd’, vil det kun gælde for ‘alle mænd’, når vi kommer hjem.«

>> les hele saken i Weekendavisen (link oppdatert)

SE OGSÅ:

Hvor vestlig er demokratiet?

Kvinnekamp: Ingen monopol for “vestlige” feminister

David Graeber: There never was a West! Democracy as Interstitial Cosmopolitanism

Jack Goody: “The West has never been superior”

Ikke vestlige feminister, men kvinner fra Pakistan og India sørget for at FNs menneskerettighetserklæring ikke bare handler om menn. Den største motstanden mot erklæringen kom fra vestlig side, leser vi i en interessant feature i Weekendavisen.

Mange tror at FNs…

Read more

Studerer norske studenter i Polen

Flere og flere antropologistudenter forsker på nordmenn. Mens Sandra Janzsó utforsker Oslos organiserte sjekkemiljø, holder Magnus Skjelstad på med en masteroppgave om norske medisinstudenter i Krakow.

I et helt semester fotfulgte han førsteårskullet på medisinstudiet, leser vi i Universitas. Det virker som om de norske studentene først og fremst henger rundt med andre nordmenn. “Denne intense samhandlingen”, leser vi, “har ført til at polakker ofte oppfatter studentene som turister”.

>> les hele saken i Universitas

Det er mange norske medisinstudenter i Polen og flere og flere studenter velger Øst-Europa

SE OGSÅ:

Hovedoppgave om nordmenn som sliter med integreringen

Studerte norske ghettoer i Dubai

Flere og flere antropologistudenter forsker på nordmenn. Mens Sandra Janzsó utforsker Oslos organiserte sjekkemiljø, holder Magnus Skjelstad på med en masteroppgave om norske medisinstudenter i Krakow.

I et helt semester fotfulgte han førsteårskullet på medisinstudiet, leser vi i Universitas. Det…

Read more

New Anthropology Matters out: Practicing anthropology “out of the corner of one’s eye”

Why do people wear and produce fake underwear, fake suits and fake jeans? In the new issue of Anthropology Matters, anthropologist Magdalena Craciun tells us in a well written paper about what it was like researching “the place of fake brands in lives lived in the margins of Europe”.

She has been on fieldwork in Bucharest, Istabul and in her hometown in Romania – and this was no easy undertaking. “I hope that the paper contributes to the collective effort of sharing field experiences for the benefit of other anthropologists”, she writes.

When an anthropologist studies people who wear fake clothes, Magdalena Craciun writes, she is suspected of secretly laughing at and condemning people, practices and objects. Angry reactions persisted as part of the field routine:

“You want to study how we dress in cheap clothes”; “you want to write about how we dress in turcisme [goods made in Turkey] and chinezisme [goods made in China] from Europa”; “we cannot afford good expensive clothes, like the branded ones, and you take us for people who lack taste in clothing”; “I am trying to weave an image, you come to point out the cracks and remind me of the fluff!”

It was no advantage being from the same place as her informants:

Our shared background made people less tolerant of my curiosity about things they thought I should already understand or experiences I should already have had. The presumption was that I was pretending to be an observer when in fact I was a participant, having a vested interest in trivia, and that I would go on to expose and misuse the information (Bakalaki 1997).

In the “Europa” market in Bucharest, she was also rejected as a researcher:

People working in this quasi-illegal place often had hostile attitudes towards me (journalists reported similar reactions). The few friendly traders pointed out that complicity in illegal activities “place us all in the same pot”, and being seen talking with me could be risky for them.

Then she changed her research strategy and started “practicing anthropology out of the corner of her eye”:

I pieced together various impressions, e.g. different ways of exploring the market, visitors’ clothing, ways of selecting the goods, retorts, exclamations of delight or disappointment, until I felt I saturated in this experience.
(…)
I was not looking at things from above or “nowhere”, as detachment implies, but from one side, discreetly. Instead of immersing myself into social worlds, I found myself hanging around, being here and there, grasping knowledge as it appeared, but also provoking its appearance in glimpses.

In Istanbul, I was told that the act of faking a brand is like a “spark” (kivilcim gibi). This is a pertinent image, suggesting the ephemeral, the intangible, the transient that was so central to my fieldwork (fakes are fakes only in the eyes of certain people, fakes are present only for some people, fakes happen and die out). Practicing anthropology out of the corner of one’s eye allows one to catch some of the sparks.

>> read the whole article in Anthropology Matters

>> overview over all articles in the new issue

SEE ALSO:

“Study how and why people wear denim around the world!”

Kosher cell phones, kosher bus routes and kosher clothing: Israel’s Ultra-Orthodox economy

Why do people wear and produce fake underwear, fake suits and fake jeans? In the new issue of Anthropology Matters, anthropologist Magdalena Craciun tells us in a well written paper about what it was like researching "the place of fake…

Read more

Landbruk: Etiopia viser veien

Etiopia assosierer mange med tørke og hungerkatastrofe. Men landet har et av verdens vakreste kulturlandskap og et innovativt landbruk som også Norge kan lære av, forklarer antropolog Dag Jørund Lønning i en kronikk i Nationen.

Etiopias landbrukslandskapet burde minne oss på at det fins flere veier til utvikling og at størst ikke alltid er best, skriver han:

Ferske landbruksvarer er tilgjengelege i rikeleg monn på marknaden i ein kvar etiopisk by. Dette skjer innanfor ein landbruksstruktur der gjennomsnittsgarden er på 0,7 hektar, eller 7 mål om ein vil! Der økonomane i vår tid har rekna seg fram til at ein bonde i vesten må ha mange hundre mål «for å kunna leva av det», som det så fint heiter, livnærer desse etiopiske småbruka heile familiar både i høve basismat og innkjøpsvarer.

Det etiopiske landbruket er et eksempel på en form for utvikling som kalles involusjon:

Involusjon er prøving og feiling med basis i dei ressursar som naturleg finst på staden. Nøkkelen til suksess innanfor denne produksjonsformen er kreativitet. Den som er mest nyvinnande i bruken av dei lokale ressursane, er også den som tek første steget vidare. Samstundes kjem det heile tida impulsar utanfrå.

Han forteller også om et eksempel på hvordan etiopiske bønder intensiverte matproduksjonen på sine egne premisser uten intensive produksjonsmodeller og giftig kunstgjødsel.

For å dyrke en ny rissort har hele landsbyen slått seg sammen:

Arbeidet skjer med dei same gamle trereiskapane. Det er framleis oksen som pløyer opp jorda, og den einskilde familiemedlem går etter med trehakker. (…) Den store løyndomen i det produktive etiopiske landbruket er tilgjenge på arbeidskraft. Både store og små, mannlege og kvinnelege hender er i arbeid på familien sitt jordstykke.

Overskotet, både i form av basisvarer og byttekapital delest også. Trengst det til enno meir krefter, trer ein urgammal tradisjon i kraft. Hushaldet bryggjer øl og lagar til mat, ofte tilbyr dei og musikk og underhaldning. I bytte gjev gjestene nokre timar med arbeid. (…)

Innføring av denne nye rissorten er ei radikal nyvinning som kan gjera livet betre for mange menneske. Men det er likevel ei nyvinning som støttar seg 1000-årige reiskap, kunnskap og tradisjonar. Det nye vert her ført inn for å styrka i staden for å utfordra og underminera eksisterande sosial organisasjon og lokal kunnskap. (…)

I overskueleg framtid vil involusjon vera einaste berekraftige veg til matproduksjon og overleving i denne delen av verda. Dette bør me i vesten ikkje gløyma i vår iver etter å selja våre eigne intensive produksjonsmodellar og vår eiga kunstgjødsel.

>> les hele saken i Nationen

Jeg har skrevet om Dag Jørund Lønning tidligere, se Månedens antropolog: Fra palestinsk aktivisme til merkevarebygging i Telemark og Telemarkskua, bygdeliv og næringsutvikling

SE OGSÅ:

What anthropologists can do about the decline in world food supply

Hungersnød i Etiopia: Antropolog Svein Ege utfordrer bistandsorganisasjoner

Norsk fiskeriforvaltning bør lære av afrikanske fiskere

Etiopia assosierer mange med tørke og hungerkatastrofe. Men landet har et av verdens vakreste kulturlandskap og et innovativt landbruk som også Norge kan lære av, forklarer antropolog Dag Jørund Lønning i en kronikk i Nationen.

Etiopias landbrukslandskapet burde minne…

Read more