search expand

Politikerne jager migrantene, og markedet får byttet

Det er blitt mer og mer vanskelig for folk flest å krysse grenser. Illigaliserte migranter er samtidig ettertraktet arbeidskraft. “Politikerne jager migranterne, men markedet får byttet”, sa antropolog Nicholas De Genova i et intervju i Information:

– Deres illegalitet, deres uønskethed, gør dem samtidig stærkt eftertragtede. Illegaliteten sikrer et konstant udbud af billig og ekstremt sårbar arbejdskraft.

– Når først migranterne har ‘passeret’, når først de befinder sig i nationalstatens ‘indre’, så forventes de – som alle andre arbejdere – at levere deres arbejdskraft til markedet, frit, frivilligt, uden synlig tvang. For de, som kan undslippe migrationsmyndighederne, venter der en utaknemmelig præmie: en langvarig og ubestemt social betingelse, truslen om deportation, som udgør selve kvaliteten i deres arbejdskraft.

– Jo mere du strammer nettet for migranters lovlige tilstedeværelse, desto flere illegale migranter, som kan udsættes for social degradering.

Kontrollregimet ved grensene følges nemlig alltid opp av en konstant og minst like omfattende rekruttering av illegaliserte migranter som arbeidskraft.

>> les hele saken i Information

Nicolas De Genova er tidligere blitt omtalt i Information, se En illegal indvandrer bliver til og Indvandring er som en farlig gift

På hjemmesiden hans kan vi laste ned flere papers, blant annet The Queer Politics of Migration: Reflections on ‘Illegality’ and Incorrigibility. (pdf), Antiterrorism, Race, and the New Frontier: American Exceptionalism, Imperial Multiculturalism, and the Global Security State. (pdf) og Migration and Race in Europe: The Trans-Atlantic Metastases of a Post-Colonial Cancer (pdf).

SE OGSÅ:

Hvem er kriminell: EU eller flyktningene?

The “illegal” anthropologist: Shahram Khosravi’s Auto-Ethnography of Borders

“Human smugglers fight global apartheid”

Avviste asylsøkere, papirløse og myndighetenes vold

Antropolog avslører: Slik blir au pairer utnyttet

Thomas Hylland Eriksen: Myndighetene hemmer migrasjonsforskningen

Det er blitt mer og mer vanskelig for folk flest å krysse grenser. Illigaliserte migranter er samtidig ettertraktet arbeidskraft. “Politikerne jager migranterne, men markedet får byttet”, sa antropolog Nicholas De Genova i et intervju i Information:

– Deres illegalitet, deres…

Read more

“Hvorfor i all verden skal Hege Storhaug og myndighetene ha innsyn i det?”

(via Konrads tankesmie) For tiden kjører Nettavisen i samarbeid med Hege Storhaug og Walid al-Kubaisi enda en av disse åpenbart fortsatt populære anti-islam kampanjene. Denne gangen har de tatt for seg frivillige samlivsavtaler som i Nettavisen kalles “nytelses-” og “turistekteskap”.

Nettavisen og dens kilder er rystet av disse praksiser og slår alarm.

“Felles for alle frivillige samlivsavtaler som inngås mellom muslimer i Norge er at det handler ikke om noe mer mystisk enn at to parter avtaler seg i mellom hva som skal gjelde i forholdet deres. Hvorfor i all verden skal Hege Storhaug eller myndighetene ha innsyn i det?”, svarer sosialantropolog Linda Alzaghari i innlegget Sex, løgn og sharia som også er publisert i Dagsavisen.

Alzaghari skrev masteroppgave om muslimske samlivspraksiser i norsk kontekst. Hun er daglig leder i den minoritetspolitiske tenketanken Minotenk. På Dagsavisens Nye meninger har hun hittil skrevet åtte innlegg.

SE OGSÅ:

Moralpoliti et innvandrerproblem?

Der en kvinne er gift med flere menn: Doktorgrad på flermanneri i Tibet

On African Island: Only women are allowed to propose marriage

“Bisarre skikker kjennetegner norske kvinners dagligliv”

Æresdrapsdebatten: Manglende kunnskap eller uttrykk for norsk nasjonalisme?

Slik bør Oslo-terroren endre forskningen

– Ingen vits å argumentere mot anti-muslimske konspirasjoner

Advarer mot kulturrasistisk feminisme

(via Konrads tankesmie) For tiden kjører Nettavisen i samarbeid med Hege Storhaug og Walid al-Kubaisi enda en av disse åpenbart fortsatt populære anti-islam kampanjene. Denne gangen har de tatt for seg frivillige samlivsavtaler som i Nettavisen kalles “nytelses-” og “turistekteskap”.…

Read more

Legger ut forskningsprosessen på Youtube

Fem videoer har de hittil lastet opp på Youtube. De handler ikke bare om feltarbeidet, men viser også hva som skjedde med dataene etterpå på kontoret.

Camilla Brattland forteller om dette videoprosjektet i et innlegg på forskning.no.

Hun er PhD-stipendiat og tilknyttet Fávllis-prosjektet om samisk fiskeri.

Å filme forskningsprosessen har vært en tankevekkende erfaring, skriver hun:

Sett i ettertid representerer videoklippet om forskningsprosessen ett av mange steg på veien og hva som på det tidspunktet så ut til å være en holdbar analyse av fiskersamfunnet i Porsanger. Gjennom en film eller et kort videoklipp kan publikum imidlertid selv reflektere over temaet det handler om, også etterpå kunne vurdere forskerens tolkninger av samfunnet på et friere grunnlag enn kun gjennom den skrevne analysen.

Videoklippet illustrerer slik et sentralt poeng for kunnskapsproduksjon i antropologien, og også annen forskning. Konklusjonene avhenger av de metodene og midlene som forskeren har til rådighet, og kunne med andre utgangspunkt og andre faglige spørsmål sett annerledes ut. Gjennom å synliggjøre metoden som har blitt brukt, er dette imidlertid med på å forklare hvordan resultatene er kommet fram til. Etter vår erfaring gjør det å bruke film i prosjektet dette til både en tankevekkende og morsom øvelse.

Videoene ble filmet av visuell antropolog Sirkka Seljevold

Her er en av dem. Resten finner du her

5/5 Kartlegging av fjordfiske i Porsanger.mov

SE OGSÅ:

Open Source Fieldwork! Show how you work!

Another way of doing fieldwork: Developing websites with your informants!

On fieldwork: "Blogging sharpens the attention"

Formidling: – Bruk heller film enn skrift

Får ingen publiseringspoeng for å lage film

Antropress: For mer antropologi på blogger, YouTube og Twitter!

Fem videoer har de hittil lastet opp på Youtube. De handler ikke bare om feltarbeidet, men viser også hva som skjedde med dataene etterpå på kontoret.

Camilla Brattland forteller om dette videoprosjektet i et innlegg på forskning.no.

Hun er PhD-stipendiat og…

Read more

(updated) The dubious behaviour of Western researchers sightseeing the “Arab Spring”

Egyptian sociologist Mona Abaza has written an interesting article about “growing inequalities” between researchers from the Middle East and the West.

“While the Arab Spring has enhanced global interest in the Arab world, local academics have often been reduced to service providers for Western ”experts“ who jet in and jet out”, she writes in the Egyptian news site Ahram Online.

Many belonging to our scientific community have recently felt somehow “misused” through being overwhelmed by Western tourist-revolutionary academics in search of “authentic” Tahrir revolutionaries, needing “service providers” for research assistants, for translating, and newspaper summaries, for first hand testimonies, and time and again as providers of experts and young representatives for forthcoming abounding conferences on the Arab Spring in the West.

These Western experts “typically make out of no more than a week’s stay in Cairo, a few shots and a tour around Tahrir, the ticket to tag themselves with the legitimacy and expertise of first hand knowledge”:

Many overnight Middle East experts show a remarkable tendency to pursue sensational and market-driven topics and readily switch interest as the market forces fluctuate. One day they are self-proclaimed experts on “political Islam” or “Islam and gender” and another, they are authority on “the Arab Spring” and “pro-democracy revolutions”. This superficial and business-oriented handling of crucial developments and changes in the area affects how the peoples of the region are perceived and how policies are shaped in the West.

She adds that “there is nothing wrong with providing services, had the relationship been equal, which was unfortunately never the case”:

Without sounding xenophobic, which is a growing concern that personally worries me more than ever, there is much to say about the ongoing international academic division of labour whereby the divide between the so called “theoreticians” of the North and the “informants” who are also “objects of study” in the South continues to grow.

There’s still a lot of orientalism in sociological textbooks as Malaysian sociologist S Farid Alatas pointed out, Abaza stresses:

Namely, that European thinkers remain pervasively as the “knowing subjects” whereas non-Europeans continue to be the “objects of observations and analyses of European theorists”.

Unless these issues are not brought up on the table of research agendas I am afraid that much will be said in the name of the revolution while perpetrating the same inequalities and Orientalist attitudes that are mostly felt in the job market, and in evaluating “whose knowledge counts more” in academe.

PS: “Service providers” is a term she borrowed from her colleague, political scientist Emad Shahin

>> read the whole text in Ahram Online

UPDATE: Interesting comment by a reader at Ahram Online:

Thank you Mona Abaza for having the courage to speak on behalf of local academics like yourself and journalists as well who are expected to offer their insight, information, years of hard work with the western tsunami that’s bombarding them (us). I’m personally sick and tired of having to do their homework for them. Where where they before the revolution and why do I have to give them my ideas?

Her article about this dubious academic tourism was also published in the magazine Jadaliyya. A Egyptian-American researcher writes she has “mixed feelings about this article” and notes among others:

Judith Orr, a British leftist academic said earlier this year that the Egy revolution is a monumental historic event that will be studied for generations. So whatever difficulties in the relationship with Western academics exist, they will need to be worked out somehow. Or maybe not.

UPDATE 2 (30.9.11): “The frustrations expressed by Mona Abaza and her colleagues in Egypt are also shared by a good number of scholars from the region who currently live and teach in Western universities” according to a commenter on Ahram Online

Great comment by Kevin at the Arabist blog. Kevin, a “(white) PhD candidate in History at the University of Michigan working on modern Iraq, suggests the following to American/European academics working on the Middle East:

(1) Reject the practice of organizing your bibliography around the three categories of archival sources, Arabic/Persian/Turkish sources, and secondary sources in European languages. Arabic sources should not all be lumped together – the primary sources of Arab ‘subjects’ should be listed alongside those of European subjects and the secondary/theoretical writing of Arabs should be listed alongside that of Europeans and Americans, not in its own special category.

(2) Take Arabs seriously as not only ‘informants’ but also ‘theoreticians.’ As Chakrabarty said, Indians feel compelled to site the authority of Western theorists (Marx, Gramsci, etc.) while Westerners writing on India never feel the need to site Indians AS theorists. For my part, I’ve learned a great deal by seriously reading the work of Iraqi historians and thinking about what their insights can add to the historiography in English and French. (I’ve been particularly struck by the significance of poetry as an historical source and the poet as an historical agent – something totally elided by white men and women.)

Another commenter linked to a text on academic freeloaders that was posted on the Arabist blog four years ago.

UPDATE 3 (1.10.2011): Anthropologist Mark Allen Peterson comments on Ahram Online. He writes that he agrees with Abaza’scomments, but adds that not all “experts” are “self-appointed”:

What expertise I have was won by extended research in the country over time–but I’ve not been back since 2010. Yet because my book (set in pre-revolution times) just came out, and because I maintain a blog in which I speculate on what’s going on in Egypt, the media contacts me and asks me to pontificate as an expert. It’s one thing when it’s local news media–many companies are trying to survive by “localizing” even the international news–but just this week I was contacted by a European journalist stationed IN CAIRO calling me to speak as an “expert.” I did redirect her to AUC [American University in Cairo] and to a colleague at Cairo University, but clearly many in the media privileges our academic affiliations in North America above people with greater immediate expertise in the region.’

UPDATE 4 (3.10.11): David Judson comments on Abaza from a Turkish journalism perspective in the Hürriyet Daily News: Citing the sightseers ogling the Arab Spring

Similar points about inequalities can be made about anthropology. As Brazilian antropologist Gustavo Lins Ribeiro pointed out six years ago:

Globalisation in anthropology has mirrored unequal relations existing within larger structural processes. Theory, for instance, has flown from metropolitan centers to non-metropolitan centers while the flow of “raw data” makes the opposite movement.

In order to trancend ethnocentrism and orientalism, he and several others edited the the book World Anthropologies. Disciplinary Transformations within Systems of Power .

Kenyan anthropologist Mwenda Ntarangwi discusses similar questions in his book Reversed Gaze. An African Ethnography of American Anthropology.

Egyptian sociologist Mona Abaza has written an interesting article about “growing inequalities” between researchers from the Middle East and the West.

“While the Arab Spring has enhanced global interest in the Arab world, local academics have often been reduced to…

Read more

“Genitalverstümmelung”: Wie Ethnologie Leiden verhindern kann

Die Kontroversen um weibliche “Genitalverstümmelung” eignen sich hervorragend, um ethnologische Einsichten an die breite Bevölkerung zu vermitteln, meint Janne Mende.

Über ihr soeben erschienenes Buch Begründungsmuster weiblicher Genitalverstümmelung. Zur Vermittlung von Kulturrelativismus und Universalismus habe ich mich mit ihr kurz via email unterhalten.

Was hoffen Sie, wird den Lesern bei der Lektüre des Buches durch den Kopf gehen?

– Ich diskutiere in meinem Buch die für Ethnologen und Ethnologinnen zentrale Frage nach dem Umgang mit kulturellen Vorstellungen, die einem Verständnis von Menschenrechten entgegenstehen, das das Glück der Einzelnen hervorhebt. Mir geht es um einen Weg jenseits von einem bedingungslosen Kulturrelativismus, der alles, was als ‘anders’ erscheint, akzeptiert, und jenseits von einem unreflektierten Universalismus, der ohne Kontextbezug und unvermittelt Menschenrechtsideen postuliert.

– Statt in eine dichotome Fragestellung zu verfallen, die nur eine der beiden Seiten als Ausweg kennt, sollen sie als je schon vermitteltes Verhältnis erkannt werden. Dann ist es möglich, repressive von emanzipatorischen Aspekten auf beiden Seiten zu unterscheiden und letztere zu stärken.

Wie vermitteln Sie Einsichten unseres Faches am Beispiel weiblicher Genitalverstümmelung (oder Genitalverstümmelung wie es andere benennen) ?

– Der Umgang mit der Praxis der weiblichen Genitalverstümmelung / Genitalbeschneidung ist ein höchst kontroverses Thema. Das zeigt sich bereits bei der Schwierigkeit der Benennung. Gerade an den Diskussionen um diese Praxis lässt sich das vermittelte Verhältnis von Kulturrelativismus und Universalismus sehr eindringlich herausarbeiten: Weder haben Abschaffungsbemühungen Erfolg, die ohne Rücksicht auf lokale Gegebenheiten vorgehen, noch kann das sehr reelle und dokumentierte Leiden von Mädchen und Frauen ausgeblendet werden.

– Die Notwendigkeit von Kontextualisierungen verdeutlicht sich ebenso wie die Notwendigkeit von einem Maßstab für Kritik, der betroffenen Frauen die Möglichkeit in die Hand gibt, sich gegen repressive Strukturen einzusetzen.

Wie kommen Sie zum Schluss, weibliche Genitalbeschneidung / Genitalverstümmelung müsse abgelehnt werden?

– Ich arbeite anhand zahlreicher Beispiele sieben verschiedene Begründungsmuster für die Praxis heraus. Obwohl sie sich in politischer, sozialer, ökonomischer und psychosozialer Hinsicht stark voneinander unterscheiden können, ist ihnen das Merkmal gemeinsam, dass sie der Herstellung und Anerkennung (kollektiver) Identität dienen. Zu dieser gibt es kaum gangbare Alternativen. Wollen Frauen und Mädchen innerhalb der gegebenen Gesellschaft handlungsfähig bleiben, müssen sie sich dem Eingriff unterziehen.

– Wenn die Praxis nun als Ergebnis freier, autonomer Wahl bezeichnet wird, so wird diese grundlegende Alternativlosigkeit völlig ignoriert. Ein relativierendes Anerkennen der Praxis greift zu kurz und ignoriert das Leiden, das mit dem Eingriff einhergeht.

– Aber auch der ausschließliche Fokus auf eine Abschaffung der Praxis ist unzureichend: Einerseits lässt sich die Praxis kaum aus dem Geflecht von Sinnzusammenhängen herauslösen. Andererseits würden weitergehende repressive soziale Mechanismen und (Geschlechter-) Ungleichheiten bestehen bleiben.

– Da keine Kultur oder Gesellschaft homogen oder statisch ist, stellt sich die Frage, wer und mit welchem Interesse einen Brauch als unentbehrlich bezeichnet. Handlungsalternativen eröffnen sich erst dann, wenn Interessen, Verhaltensweisen und der Zugang zu Ressourcen nicht mehr eng an das Geschlecht, an die Religion oder an das Aussehen der Geschlechtsorgane geknüpft werden. So lang eine wirkliche Entscheidungsfreiheit ohne sozialen, politischen, religiösen oder ökonomischen Druck nicht existiert, darf das Leiden von Mädchen und Frauen an den körperlichen, sexuellen und psychosozialen Folgen der Praxis nicht ignoriert oder den Interessen des Kollektivs untergeordnet werden.

Wie sollen sich Behörden dem Problem gegenüber konkret verhalten? 

– Patentrezepte eignen sich angesichts der komplexen Problematik nur bedingt. Grundsätzlich lässt sich beobachten, dass eine rechtliche Grundlage hilfreich ist, die nicht nur das Engagement gegen Exzision unterstützt, sondern die Frauen und Mädchen in allen Bereichen gleichberechtigten Zugang zu Bildung, zu Eigentum, zum Arbeitsmarkt usw. ermöglicht, sowie eine Zivilgesetzgebung, die beispielsweise Frauen im Scheidungsfall nicht mittellos lässt.

– Es haben sich vor allem diejenigen Herangehensweisen als erfolgreich erwiesen, die mit den betreffenden Frauen und Männern vor Ort gemeinsam Handlungsstrategien entwickeln. Mit einer kultursensiblen Analyse können Hintergründe und Begründungsmuster der Praxis offengelegt werden. So können vor dem universellen Hintergrund der Verringerung von Leiden angemessene Abschaffungsbemühungen entwickelt werden.

Ethnologin Fuambai Ahmadu kritisiert westliche Kampagnen gegen Genitalbeschneidung. Wie interessant finden Sie Ahmadus Argumente?  

– Mit Ahmadu setze ich mich im Buch ausführlich auseinander. Sie bezeichnet ihre eigene Exzision, über deren genauen Ablauf sie vor dem Eingriff informiert wurde, als Möglichkeit, sich zwischen der westlichen Welt und der Welt in Sierra Leone frei bewegen zu können. Sie reflektiert jedoch nicht, dass den Mädchen und Frauen in Sierra Leone genau diese Möglichkeit nicht offen steht. Nicht nur wird dort durch das strikte Schweigegebot ein fundiertes Wissen über die Praxis im Vorfeld verhindert. Zudem legt die Exzision die Frauen auf einen genau abgegrenzten Handlungsspielraum fest. Abweichungen riskieren die Strafe des Verstoßenwerdens.

– Ahmadu untergräbt somit ihren eigenen Anspruch auf eine kontextsensible Vorgehensweise, wenn sie strukturelle Bedeutungs- und Herrschaftsebenen ausblendet. Die Initiation markiert den Eintritt in den Geheimbund der Frauen, Bundo-, Bundu- oder Sande-Gesellschaft genannt. Wenn ein Mädchen sich der Praxis nicht unterzieht und damit nicht in den Bund aufgenommen wird, ist sie in der Gesellschaft praktisch nicht handlungsfähig. Ihr wird der Zugang zu Besitz abgesprochen, ebenso wie ihre Heiratsfähigkeit oder ihre Fähigkeit, Kinder zu gebären. Die Exzision soll sie zu einer Frau machen, und zwar (wie von Ahmadu ausdrücklich betont wird) zu einer heterosexuellen Frau in einer geschlechterdualistisch organisierten Gesellschaft.

– Sie schreiben in der E-Mail zu mir, Sie möchten ethnologische Einsichten einem breiteren Publikum zugänglich machen. Doch schon auf den ersten Seiten des Buches schlagen Sie zu Worten wie “hypostasieren” und “Präsuppositionen” etc. Ein Widerspruch?

– Fachbegriffe und Fremdwörter schließen ein breiteres Verstehen nicht notwendigerweise aus. Das Buch ist in einer nachvollziehbaren Sprache verfasst, die ihre Leser und Leserinnen nicht unterschätzt. Der sozialwissenschaftliche Anspruch wird so weder untergraben noch esoterisch auf ein kleines, ausgewähltes Publikum beschränkt.

Ihr Buch in einem Satz?

– Es geht nicht um das Recht eines Ansatzes, sei es Kulturrelativismus oder Universalismus, sondern es geht um die kontextbezogene, nicht-repressive, aber dennoch unhintergehbare Verminderung von Leiden.

Letzte Worte an die Lesenden an den Bildschirmen?

– Um ein Vermittlungsverhältnis zwischen zwei scheinbar dichotom sich gegenüberstehenden Momenten herauszuarbeiten, bedarf es der Arbeit am Begriff, einer steten Reflexion, die sich nicht mit dem einmal Erreichten begnügt, und der Kraft, „weder von der Macht der anderen, noch von der eigenen Ohnmacht sich dumm machen zu lassen.“ (Adorno)

>> mehr Information beim Transkript-Verlag, wo man auch die Einleitung (pdf) lesen kann

SIEHE AUCH:

Journal Ethnologie 3/2007 über weibliche Genitalbeschneidung in Afrika

Yes to female circumcision? Anthropologist Fuambai Ahmadu attacks Western feminists

Circumcision: "Harmful practice claim has been exaggerated" – AAA meeting part IV

Maxikulti: Ethnologen, raus aus der Kulturfalle!

Do anthropologists have anything relevant to say about human rights?

Ethnologe Christoph Antweiler: Wie universell sind die Menschenrechte?

Humanismus + Kosmopolitismus + Anthropologie = humane Weltkultur?

Why anthropology fails to arouse interest among the public – Engaging Anthropology (2)

Die Kontroversen um weibliche “Genitalverstümmelung” eignen sich hervorragend, um ethnologische Einsichten an die breite Bevölkerung zu vermitteln, meint Janne Mende.

Über ihr soeben erschienenes Buch Begründungsmuster weiblicher Genitalverstümmelung. Zur Vermittlung von Kulturrelativismus und Universalismus habe ich mich mit ihr kurz…

Read more