search expand

– Heller flere søppeltømmere enn flere antropologer!

Er bare en høy utdannelse en god utdannelse? I et intervju med Teknisk Ukeblad kritiserer Thomas Hylland Eriksen “middelklasseidealet om at alle skal ha mastergrad”. Han ønsker seg større respekt for jobbene som Thorbjørn Jagland nedlatende kalte for “drittjobber”:

– Hvis jeg streiker, tar det fire-fem år før samfunnet merker den minste lille virkning av det. Men hvis søppeltømmerne streiker, blir samfunnet slynget ut i kaos etter et par dager.

– Det kryr av akademikere, synsere og journalister som snakker om “vellykkede innvandrere”. Da mener de alltid advokater og tannleger, aldri taxisjåfører og hjelpepleiere. Det er uheldig.

– Mangfold er viktig også når det gjelder kompetanse. Høyere utdanning er ikke den eneste veien til det gode liv.

Antropologen er enig med Ottar Brox som skapte sterke reaksjoner blant studenter med sitt utspill om at Norge taper på at så mange velger høyere utdanning.

I en masteroppgave i sosialantropologi ved Århus universitet viser Karin Daugaard at det er en sammenheng mellom storsamfunnets nedvurdering av ikke-akademiske utdannelser og frafall i yrkesfag. Når mange mislykkes, skyldes det bl.a. at de ikke er overbevist av verdien av sin egen utdannelse.

Det går an å argumentere for at søppeltømmernes arbeid er like mye kunnskapsbasert som IT-sjefens arbeid.

Er bare en høy utdannelse en god utdannelse? I et intervju med Teknisk Ukeblad kritiserer Thomas Hylland Eriksen “middelklasseidealet om at alle skal ha mastergrad”. Han ønsker seg større respekt for jobbene som Thorbjørn Jagland nedlatende kalte for “drittjobber”:

– Hvis…

Read more

Fighting stigma and police brutality with theater – Anthrofilm needs support

Pioneer anthropology blogger and one of the founders of Savage Minds, Kerim Friedman has together with Shashwati Talukdar made a film about young Chhara actors who are using theater to fight the stigma of criminality and police brutality.

[video:vimeo:27718057]

The Chhara are one of 198 communities in India, whose grandparents were labeled “born criminals” by the British. The British labeled them criminals because they pursued a nomadic way of life. Although the British are long gone, the stigma still remains. They have become scapegoats and usual suspects for police. Youth find it very difficult to acquire and retain employment.

The film Please Don’t Beat Me, Sir! has recently been selected to have its world premiere at the 2011 Busan International Film Festival (BIFF) in October. The Independent listed BIFF (“Asia’s largest film festival”) as one of the top twelve film festivals of 2011.

The filmmakers’ goal is to have as many people see the film as possible. For a documentary film that means trying to get on TV. To make this possible, they need our help, Kerim Friedman writes on his blog:

That means having the best-quality exhibition master we can afford, attending the film festivals in person to meet with potential buyers, and even hiring a professional publicist and graphic designer to help promote the film. We can’t do any of this without your help.

For every level of donation they have some special rewards. For a donation of 35 USD, they offer a a special “Sneak Preview” of the film online (including a download link).

Their film is an example of “crowd-sourced filmmaking”. A significant portion of the film’s budget came from individual donations collected over the internet. People have also helped out in other ways: translating subtitles, recording music, designing the poster, etc. They also received some grants.

>> read more about the film and how to support it

SEE ALSO:

Anthropological activism in Pakistan with lullabies

What anthropologists and artists have in common

How filmmaking is reviving shamanism

Book review: How the Ganges boatmen resist upper-caste and state domination

UK Riots: Let’s talk about class and oppressive states

Pioneer anthropology blogger and one of the founders of Savage Minds, Kerim Friedman has together with Shashwati Talukdar made a film about young Chhara actors who are using theater to fight the stigma of criminality and police brutality.

[video:vimeo:27718057]

The Chhara…

Read more

UK Riots: Let’s talk about class and oppressive states

The notion that there is democracy in the West, while there is none in the “rest” might be one of the most powerful and dangerous myths of our time. In reality, democracy is a contested concept everywhere in the world, not only in Egypt or Tunesia, but also in Britain.

London riots 2KOLDERZ - they will not control us

from Rap responds to the riots: ‘They have to take us seriously’ (Guardian 12.8.11)

Two months ago Maha Abdelrahman said on a conference in Cairo about the global context of the Egyptian revolution:

– What I think is happening is that people from Egypt, Tunesia, Russia, Greece, UK and many other countries are discovering that they are natural allies, engaged in a common purpose.

– We’re not in the middle of a revolution, but we might be in the midth of an important phase where revolutionary development on a global scale is taking place and the limits of the global neoliberal capitalism are being brought to light.

Darcus Howe, a 68-year-old West Indian writer, civil rights activist and resident of South London, told a shocked BBC anchor Fiona Armstrong in front of burnt down houses:

– I don’t call it rioting. I call it an insurrection of the masses of the people. It is happening in Syria, it is happening in Clapham, it’s happening in Liverpool, it’s happening in Port-au-Spain, Trinidad, and that is the nature of the historical moment.

Much is said and written about the riots in England. The discourse itself is highly interesting. The political establishment and its allies in mainstream media quickly dismissed the riots in England as a brainless, unpolitical, and criminal act by a “partly mentally disturbed underclass”. They treated the rioters and activists in an strikingly arrogant, patronizing and classist way. The BBC interview with rights activist Darcus Howe is a good example:

London Riots. (The BBC will never replay this. Send it out)

The BBC sounded in their coverage of the riots like Mubarak’s state television during the Egyptian revolution, says Egyptian blogger and activist Mostafa Hussein:

“BBC is making it sound like young people have a single aim and that’s to loot and vandalise. Nothing or very little on why they are doing so.”

These reactions show clearly what’s at stake in Britain, Joe Hoover and Meera Sabaratnam write in their post Reading violence- what’s political about the London riots. The reactions confirm the fact, that Britain is a hierarchical society where the rich oppress the poor:

This is a solid, deep form of alienation built up not overnight, or over the last two years in response to cuts (shame on you Ken Livingstone) but one which is built into the fabric of the broad political settlement of the last decades and reflected in the city’s divisions between rich and poor, between black, brown and white, between young and old.

The riots rest on a conviction not just that the barriers are there, but that they are solid walls, through which none will pass. The reactions to them as ‘mindless violence’ simply confirm this fact. It is not that people are rioting because they don’t have jobs, but because they must believe, ultimately, gloomily, grimly, that there is nothing for them in their future.

While the mass protests in Egypt and the rioting in England cannot be equated (“Egyptians and Tunisians took revenge for Khaled Said and Bouazizi by peacefully toppling their murdering regimes, not stealing DVD players.“not by stealing DVDs”, Mosa’ab Elshamy comments), the contexts in which they occurred are similar: growing inequalities due to neoliberal policies and an inceasingly oppressive state that does not care for its citizens.

SocProf from the Global Sociology blog writes:

So, whatever the initial reason for the uprising in Tottenham, it is clear that many of the countries where austerity policies are being imposed from above on the general population are facing socially explosive situations.(…)

SocProf lists examples from Israel, Chile, Greece, Spain and the “Arab Spring”:

What we see is the global civil society rising up against what is clearly exposed as the alliance of the corporate sector (…) and Western governments (…).

In this process, the governments turn repressive against oppositional voices. Several examples (including from the UK) are provided that show how dissent is criminalised

The message is clear: dissent will not be tolerated as the whole anti-terror apparatus is used not against terrorists but against cyber-dissenters and protesters.

Clapham Junction Speaker (London Riots 2011) Part 2 Why the London Riots happened?

Why the riots are political – a good summary

As reaction to the riots, Cameron considers – in similar way as his friend Mubarak (source) earlier this year – to shut down social network sites like Facebook and Twitter and sms services as well for “those suspected of planning criminal acts”.

He talked like a dictator when he replied to criticism from rights groups: He will not let “phony concerns about human rights” get in the way of the “fight back” against the riots, he said. In the macrumors forum, he was called David “Mubarak” Cameron. It is no longer uncommon to equate the UK with (former) Middle East dicatorships. The story San Francisco Cops Jam Cell Phones to Prevent Protest is introduced this way: “It’s not just the London police and Middle East dictators who try to curb unrest by clamping down on communications networks.”

When we link the current riots in England with the so called Arab Spring, we would see other things than “midlessness” at stake, suggests sociologist Joost Van Loon on Space and Culture:

Suddenly, criminals would become legitimate protestors fighting against an oppressive state who have turned democracy into a puppet show.

Anthropologist Sean Carey criticizes the reactions of the politicians as well:

Mindlessness would create randomness, but the events unfolding are far from being random. Instead, I would argue that what we are witnessing is a significant symbolic statement about the way power – the power of life and death exercised by police officers as well as the power to consume – is arranged in British society.

The riots are said to have started with a protest against the controversial killing of Mark Duggan by the English police during an anti-gun crime operation. Yet no commentator links the incredible number of riots in different cities to that particular incident, notes anthropologist Gabriel Marranci.

And when somebody, as Darcus Howe in the mentioned BBC interview is trying to address this issue, he is cut off and silenced. “We cannot talk about this now. We don’t know what has happened. We have to wait for the police inquiry”, the BBC news anchor said.

Al Jazeera gives an account of the events:

On Saturday, hundreds of people gathered outside the Tottenham police station, peacefully calling for “justice” for Mark Duggan, a man killed by officers three days prior. Police stood in formation, separating the community members from the station they were guarding, until a 16-year-old woman reportedly approached an officer to find out what was going on.

According to a witness account, some officers pushed the young woman and drew their batons. “And that’s when the people started to retaliate. Now I think in all circumstances, having seen that, most people retaliate,” said the witness.

Tottenham riots - the truth

Witness account

“When the rioters themselves are asked, they will say that they are abused by police, harassed by them, and nobody’s done a thing about it”, says Richard Seymour PhD candidate at the London School of Economics to Al Jazeera. There have been 333 deaths in police custody between 1998 and 2010 in Britain. Large, peaceful protests in response to these killings were more or less ignored, he said. Not a single officer has been prosecuted.

As a result, Duggan’s killing crossed a threshold for young people, angry with the systems that have left them behind, and tired of non-violent protest that goes without much response.

By the way, in an article in the Danish newspaper Information, Rune Lykkeberg reminds us on a book that was reviewed in all major English media only two months ago: Chavs: The Demonization of the Working Class by Owen Jones. This book “exposes class hatred in modern Britain”, the reviewer in the Independent explains. “In the public domain of news and culture, within the arc of some 30 years, a once-proud working class has been residualised into a violent, degenerate, workless mob.”

Class and classism are under-researched topics in mainstream anthropology.

More riot-links:

Mapping the riots with poverty (Map by the Guardian 10.8.11)

From the Arab Spring to Liverpool? (Al Jazeera, 11.8.11)

London rioters resent media image of hooded teen thug (Reuters – Ahram Online 11.8.11)

Some thoughts on the London “riots”: Foucault’s genealogy of neoliberalism and “police as a public service” (Anthropoliteia: the anthropology of policing, 12.8.11)

Martha Nussbaum: Democracy at risk from emphasis on ‘useful machines (The Australian, 12.8.11)

Maia Green: News from the UK (Savage Minds, 10.8.11)

What’s Worse? Looting or Invading? (Robin Beste, Consortium News / Stop The War Coalition 15.8.11)

SEE ALSO:

Anthropologist uncovers how global elites undermine democracy

Thesis: Neoliberal policies, urban segregation and the Egyptian revolution

Ethnographic study: Why the education system fails white working-class children

“A postcolonial urban apartheid”: Two anthropologists on the riots in France

Riots in France and silent anthropologists

Criticizes “scholarly and political indifference toward the workers’ lives”

Ethnographic study of anti-corporate globalization movements

– Use Anthropology to Build A Human Economy

The notion that there is democracy in the West, while there is none in the “rest” might be one of the most powerful and dangerous myths of our time. In reality, democracy is a contested concept everywhere in the world,…

Read more

Slik bør Oslo-terroren endre forskningen

Kanskje det er lurere å prøve å forstå islamhaterne enn å “fordømme” og bekjempe holdningene deres. Etter Anders Breiviks terroraksjon bør også akademia ta selvkritikk. Her er fire forslag til hva forskningen kan gjøre.

1) Studer innvandringsmotstand og islamhat

“Samtidig som høyreradikale og islamfiendtlige miljøer er på frammarsj i Norge, finnes det svært få norske forskere som undersøker fenomenet”, påpeker Klassekampen i kjølvannet av terrorangrepene i Oslo og Utøya.

Få, om noen, har selv studert menneskene som misliker islam og innvandrere og prøvd å forstå dem.

– Det finnes veldig lite forskning på dette feltet, og jeg vet knapt om noe i det hele tatt, sier Anders Ravik Jupskås, stipendiat ved Universitetet i Oslo, og ekspert på høyreradikale partier, til avisa.

Etter terrorangrepet fikk vi innblikk i radikale miljøer som har vokst seg store uten å fått mye oppmerksomhet. Vi fikk vite at disse “antijihadist-” eller “Eurabia“-miljøene representerer en ny type radikalisme og ekstremisme, en “tredje bølge” som den nederlandske professoren Cas Mudde forklarer i et intervju med Aftenposten. Gammelt rasehat er ute, i stedet er det grodd frem et kulturelt hat, et hat som binder høyreradikale mennesker sammen på tvers av religioner, seksuell legning og hudfarge.

Men denne endringen, fastslår også journalist Aftenposten Kjetil Kolsrud i samme artikkel, har “svært få i Norge” brukt mye krefter på å følge med på.

Vi fikk også vite at det kanskje dreier seg om mer enn islamhat, nemlig om en grunnleggende fiendtlig holdning til “det liberale, demokratiske, sekulariserte og kapitalistiske Vesten” (Oksidentalisme). Dette hevder i hvert fall hevder forfatter Aage Borchgrevink i en kronikk i Aftenposten. Han viser til boka Occidentalism av Ian Buruma og Avishai Margalit som kom ut i 2004:

Den oksidentalistiske kritikken retter seg mot fire hovedsymboler på vesten: Byen, kvinnen, borgeren og fornuften. Byen med sine sjelløse markeder, feminiserte menn og uheroiske borgerskap som har lommebøker i stedet for hjerter. Dette tankegodset gjenfinner man punkt for punkt hos Breivik (…)

Som flere andre har vist, blant annet Øystein Strømmen, er disse anti-islamske miljøene latent voldelige. Det voldelige aspektet blir også tydelig når vi skuer ut over Norges grenser. Den svenske forfatteren Ola Larsmo minner i en kronikk i Dagens Nyheter (oversatt versjon i Dagbladet) om diverse drap i Tyskland og Sverige og viser hvordan språk kan bane vei for massemord:

Vi kan iaktta selve språkspillet, se hvordan ord som «Europa», «kulturmarxister», «feminist» og «islam» lades med bestemte og stadig styggere betydninger. Man skal og bør granske dette usammenhengende dokumentet (Breiviks manifest) nettopp fordi det tydeliggjør det rasistiske språkspillet, hvordan ordene lades stadig sterkere fram mot oppskriften på massemordet – som til slutt blir omtalt som «nødvendig».

For å få tak i disse miljøene må forskere bevege seg mer utenfor de formelle institusjonene. De mer ekstreme innvandringsmotstanderne samler seg ikke i formelle organisasjoner og partier, men som løst nettverk på internett. Thomas Hylland Eriksen skrev flere innlegg om gettoene på internett.

2) Forsk på folk flest og majoriteten

Når nå mange er overrasket over hvor utbredt disse anti-islamnettverkene er, skyldes dette kanskje også manglende forskning på folk flest, deres holdninger og verdier. Antropologer flest for eksempel synes det er mye mer spennendere å forske på “innvandrerkvinner” enn på fabrikkarbeidere i Groruddalen eller aksjemeglere i Bergen. Holistiske lokalsamfunnsstudier, der man lager tradisjonelt feltarbeid på et sted for å fange opp hva som opptar folk, blir det heller ikke gjort mye av.

Ifølge Cas Mudde er høyreekstreme ideologier en radikalisert versjon av storsamfunnets verdier:

Instead of being understood as a normal pathology, the contemporary populist radical Right needs to be seen as a pathological normalcy. (…) It is well connected to mainstream ideas and much in tune with broadly shared attitudes and policy positions.

De bør altså ikke studeres som avvikere eller tapere, som personer som står “utenfor normaliteten”. Det er bare ved å studere storsamfunnets verdier og selvforståelse at vi kan forstå dem. Hovedelementene i den høyreradikale islamfientlige ideologien – nasjonalisme, autoritarisme og populisme finner vi overalt i samfunnet. Vi kan også se tegn på i mainstreamkulturen at krig er kulere enn fred.

Her ville det også vært nyttig å se hva som formidles i lærebækene i skolen. Vi dannes til høyrepopulister allerede i småskolen, mener for eksempel pedagog Peter Kemp.

Slike studier om folk flest ville kunne avdekke det som antropolog Sindre Bangstad beskriver i et essay i Politikken som “hadet i vor midte”: Breivik er et produkt av det norske samfunnet. Terroristenes holdninger er mer utbredt enn man skulle tro. Men man ønsker ikke å bli konfrontert med denne sannheten. Marianne Gullestad som påpekte at store deler av den norske eliten opererer med lignende tolkningsrammer som Fremskrittspartiet, fikk ikke akkurat mange venner, heller ikke innen akademia.

Sindre Bangstad skriver:

Gennem sine terrorhandlinger er Anders Behring Breivik imidlertid blevet ’en af dem’ – et menneske, vi frit kan hade. Det er nemmere sådan. For fredslandet Norge og de fredselskende nordmænd repræsenterer i egen selvforståelse den universelle godhed, og sådan vil det altid være.

Uanset hvor mange bombetogter, norske piloter gennemfører i muslimske lande, og hvor mange uskyldige civile, der dræbes af norske soldater i de samme lande, og uanset hvor meget den offentlige debat om muslimer og islam i Norge har fået præg af kloak, så står en ting klart: Vi vil ikke se hadet i vor egen midte i øjnene.

Signalene var der, men ble ikke sett”, fastslår Olav Elgvin, som driver den kjente bloggen Muslimprosjektet.

Nå, etter 22. juli har det slått ham hvor skjevt bloggen ble lest av journalister og politi, skriver han. Når “voldsromantiserende nordmenn” skriver kommentarer i bloggen sin som “Islam er fienden. (…) Derfor må muslimene bekjempes på alle mulige måter”, var det ingen som brydde seg. Når det en sjelden gang skjedde at en muslimsk leser ytret seg på ekstreme måter, ble Elgvin med engang kontaktet av journalister og folk som han antar kom fra politiet. Men ni av ti innlegg med ekstreme ytringer kom altså fra anti-islamske nordmenn.

3) Ta et oppgjør med islam-fokuset

Det er opplagt at terrorforskningen må ta et oppgjør med islam-fokuset sitt. Til tross for at terrorstatistikken ikke gir dem rett, blir terror også innen akademia (inkl antropologisk pensum) først og fremst assosiert med islam og Midt-Østen. Terrorforskningen “ser bare på islamismen”.

Et ekstremt eksempel er Center for forskning i islamisme og radikaliseringsprocesser ved Universitetet i Århus. Her er ikke forbindelsen mellom islam og terror noe som må undersøkes empirisk, den er selve grunnpremisset for “forskningen” deres. I flere papers som ligger ute på hjemmesiden deres kan vi lese påstander som “Islamism is designated as the primary enemy of the democratic world”.

Her trengs det en bedre balanse og kanskje også en avmystifisering av politisk vold. “Normale mennesker ville jo ikke tenkt tanken engang, på å gjøre noe sånt”, sa Leif Petter Olaussen ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, UiO, til VG om Breiviks massemord. Men hvor uvanlig er politisk motiverte drap og angrep egentlig? Vold som middel for å løse konflikter er integrert del av de fleste lands utenrikspolitikk.

Antropolog Talal Asad utfordrer i sin bok “On Suicide Bombing” det etablerte skillet mellom krig som legitimt og terror som illegitim:

Western states (including Israel) have now massacred thousands of civilians and imprisioned large numbers without trial; they have abducted, tortured, and assasinated people they claim are militants and laid waste to entire countries. (…) In the long perspective of human history, massacres are not new. But there is something special about the fact that the West, having set up international law, then finds reasons why it cannot be followed in particular circumstances. I find this more disturbing than the sordid violence of individual terrorists.

4) Mindre “dekonstruksjon”

For å utfordre stereotypier og oss-og-dem-tenkningen pleier antropologer å understreke at nasjoner, etniske grupper, rase og kultur osv er konstruerte enheter. Det er en svært viktig jobb å vise dette, men kanskje har antropologer gått for langt – eller de bruker et for teknisk språk når de snakker om tilhørighet.

Anti-islam-miljøene er spesielt opprørt over en setning som Thomas Hylland Eriksen sa i et intervju om forskningsprogrammet Culcom som han ledet. “Målet var å omdefinere Norge”, sa han om Culcom. “Den viktigste hvite flekken består nå i å dekonstruere majoriteten og gjøre det grundig slik at den aldri kan kalles majoritet lenger”.

Jeg har etterpå tenkt at denne setningen ble misforstått og at jeg burde forklart den bedre i teksten.

Det er antropologen Yara El-Ghadban som i et interessant innlegg på bloggen sin spør om antropologene har gått for langt:

Constructed or not, artificial or not, these notions are invested in meaning, they are used and referred to in everyday life, so unless anthropologists are willing to go back to their old habits of telling people who they are and how they should think, we have an obligation to take seriously the meaning and value that groups and individuals invest in belonging.(…)

The question then is not how artificial or hegemonic one form of being is or not, but how individuals and groups strive to find belonging in a contemporary world that is constantly calling into question canonized myths of origin.

Jeg har oppsummert flere reaksjoner fra antropologer i innleggene "How can I contribute to a better world?" Anthropologists on the Oslo terror attacks – an update og Terror in Oslo: Who cares about Christian right wing extremism?. Ellers så har RORG som vanlig gjort en utmerket jobb med å samle lenker om mediedekningen.

OPPDATERINGER: Også i Danmark innrømmer forskere Vi ved intet om det højreradikale miljø (Information, 12.8.11) Siden 9/11 har nesten all terrorforskning handlet om “islamsk radikalisering”. Forskningen “halter efter begivenhederne og folkestemningen”.

Godt innlegg av Kadafi Zaman: På tide å ta en åpen debatt med islamhatere? (16.8.11)

SE OGSÅ:

Antropolog studerte FrP-lokallag

Forsk på innvandringsmotstanden!

Sindre Bangstad: “Ingen vits å argumentere mot anti-muslimske konspirasjoner”

Anfindsen mot Hylland Eriksen: Hvordan kommunisere med meningsmotstandere?

Marianne Gullestad: Racism – The Five Major Challenges for Anthropology

Kanskje det er lurere å prøve å forstå islamhaterne enn å “fordømme” og bekjempe holdningene deres. Etter Anders Breiviks terroraksjon bør også akademia ta selvkritikk. Her er fire forslag til hva forskningen kan gjøre.

1) Studer innvandringsmotstand og islamhat

“Samtidig…

Read more

Nye studier om nye mødre og den nye middelklassen

Dei har høgare utdanning, lever i arrangerte ekteskap og lar barna ta koranskole via Skype mens de selv er i Norge. Monica Five Aarset skriv doktoravhandling om den nye middelklassen, melder nettstedet Kilden.

Hun forsker på familiestrukturer i pakistansk-norske og indisk-norske middelklassefamiliar, forklarer hun:

– Middelklassefamiliar med minoritetsbakgrunn får ofte færre barn, giftar seg seinare og tek høgare utdanning. Dei blir gjerne framstilt som meir ‘norske’ enn andre familiar med minoritetsbakgrunn. Det eg vil sjå på er kva alt dette inneber i praksis for dei, og korleis norskheit framstår for desse familiane.

Hun forteller også at kontakten med hjemlandet (til familiens) er – stikk i strid til det som mange politikere mener – en positiv ressurs for livet i Norge. Å vedlikeholde relasjoner til hjemlandet kan hjelpe integrasjonen i Norge, viser også Sarvendra Tharmalingam i sin doktoravhandling som han forsvarte like før sommerferien.

I hovedoppgaven sin undersøkte Monica Five Aarset framveksten av en ung, kvinnelig, norsk, muslimsk identitet.

Samtidig fant antropolog Ida Erstad ut at tidsklemmen gir nye kjønnsroller i Groruddalen. Hun er del av Alnaprosjektet ved UiO og har vært på feltarbeid blant norsk-pakistanske mødre.

– Det ser ut til at mødrene ønsker å oppdra guttene sine til å delta mer på hjemmebane enn det fedrene deres gjør, forteller hun i et intervju med meg på vegne av Sosialantropologisk institutt, UiO:

De prøver å oppdra jentene og guttene mer likt enn det de, deres brødre og deres ektemenn ble oppdradd. Mor sørger for at guttene er sammen med henne på kjøkkenet og hjelper med å lage mat og rydde. Det å være mor er ikke bare å være hjemme med barna. Mødrene vil delta i arbeidslivet og ellers i samfunnet, og det kan være vanskelig hvis mannen ikke deltar hjemme.

SE OGSÅ:

Muslimbriller og feminisme: Antropologer slår til

Skrev masteroppgave om travle tamilske mødre

Hvorfor er barnløshet et tabu?

Unge fedre er annerledes

Dei har høgare utdanning, lever i arrangerte ekteskap og lar barna ta koranskole via Skype mens de selv er i Norge. Monica Five Aarset skriv doktoravhandling om den nye middelklassen, melder nettstedet Kilden.

Hun forsker på familiestrukturer i pakistansk-norske og…

Read more