search expand

Forsker på Trillemarka-konflikten

Mens medstudentene fra Blindern reiste til Afrika, Malaysia og Mexico, har Maren Bråthen fra Kongsberg valgt å forske på hvordan verneprosessen i Trillemarka påvirker bygdesamfunnet, skriver Laagendalsposten. Forskningen skal være en del av hennes masteroppgave i sosialantropologi.

– Jeg vil være aktivt med og se hvordan folkene som bor her bruker skogen, sier hun. Hun understreker at hun ønsker å være “helt objektiv” og snakke med alle parter i saken. Hun skal bare observere, ikke gjør seg opp en mening om hva som er rett og galt.

SE OGSÅ:

Danmarks Jægerforbund ansetter antropolog

– Føles bra å anvende antropologien i konfliktsituasjoner

Doktoravhandling: – Åpen tilgang til naturressursene en fordel

Skrev magisteroppgave om fanatiske fugletittere

Mens medstudentene fra Blindern reiste til Afrika, Malaysia og Mexico, har Maren Bråthen fra Kongsberg valgt å forske på hvordan verneprosessen i Trillemarka påvirker bygdesamfunnet, skriver Laagendalsposten. Forskningen skal være en del av hennes masteroppgave i sosialantropologi.

– Jeg vil være…

Read more

Hvorfor så konforme journalister? Antropolog på feltarbeid i rikspressen

En Jantelov blant journalister? Hvorfor kritiserer journalister ikke hverandre? Hvorfor er den politiske journalistikken på vei ut? Antropolog Hanne Bryde gir oss noen svar i sin ferske masteroppgave Den fleksible journalisten. Mellom kritikk og konsensus i en bevegelig medieverden. Hun har vært på feltforskning i to avisredaksjoner.

Om oppgaven skriver hun:

Hovedproblemstillingen er hvordan journalistenes sosiale og kollegiale relasjoner har innvirkning på deres skriftlige uttrykk i avisene. Oppgaven vil undersøke mulige underliggende årsaker til at uenigheter mellom journalister og redaksjoner uttrykkes mindre i dag enn under partipressens tid.
(…)
Oslojournalisters trofaste tilknyting til en redaksjon døde mer eller mindre ut sammen med partipressen i løpet åttitallet. Aviser er ikke lenger en fast base for journalister livet igjennom. Jeg hadde av den grunn lyst til å undersøke hvordan journalistene i Oslo forholdt seg til hverandre etter at de har skiftet arbeidssted mellom redaksjoner, og om dette skapte grobunn for et eget journalistnettverk.

I disse tider med nedskjæringer, omstillinger og økt konkurranse søker journalistene trygghet, skriver Hanne Bryde. Nettverket blant journalister er blitt sterkere og viktigere:

På grunn av at kravet til fleksibilitet og forandring har blitt så stort kan det også se ut til at journalistene har mistet sin personlige kontakt med sitt skriftlige uttrykk i avisen. Uvissheten om hva som kreves kan ha ført til en mer meningsgrunn journalistikk.

Hun forklarer:

Medieutviklingen har tvunget avisene og journalistene i Oslo ut på glattisen. For å holde balansen har de vært nødt til finne et dypere ankerfeste. Journalistene og redaktørene har reetablert en viss trygghet og kontinuitet gjennom et forestilt fellesskap, hvor de sammen kan møte fremtidens usikkerheter.

Redselen for å havne på utsiden fører til at journalistene er ekstra tilknyttet, forpliktet og følelsesmessig engasjert i fellesskapets funksjon og form.

Etter at fellesskapet har blitt viktigere for journalistene, spilles deres likheter som gruppe mer fram, enn deres individuelle ulikheter.
Fellesskapet er med andre ord et privilegium som også har en usynlig pris. Ønsker journalistene trygghet, må de også gi avkall på en god del av friheten. Prisen blir betalt i form av en svekket individuell autonomi og en svekket mulighet til å være uenig med hverandre.

Antropologen merket fort at kanskje en av mest de risikable handlingene en journalist kan gjøre i dag er å offentlig kritisere andre innenfor journalistnettverket. “Det vil bli sett på som en trussel mot fellesskapets eksistens. Uttaler man forskjellene i miljøet vil de enten bli sanksjonert eller slått hardt ned på”, skriver hun.

En redaktør sa til henne:

Jeg merka at da jeg kom inn i “G-posten”, på begynnelsen, så følte jeg… Jeg har følelsen av at det har vært en litt sånn uskreven regel i norsk presse at man har vært veldig forsiktig med å kritisere andre aviser, fordi man er kollegaer og hvis en driter seg ut en gang, så er det vår tur neste gang. Det tror jeg på en eller annen måte har vært en slags korpsånd.

Det er derfor den meningsgrunne journalistikken er blitt dominerende i det siste. Grave- eller den avslørende journalistikken skaper ikke strid innad i journalistmiljøet. Den kritiserer nemlig andre.

Den politisk engasjerende journalisten kommer i bakgrunn:

Den ideologisk fortolkende journalistikken som derimot kan skape debatt, og som vil øke meningsmangfoldet, vil bli nedprioritert. De blir risikable og farlige å skrive da de uttaler og uttrykker de indre forskjellene som finnes i miljøet. Forskjeller som kan splitte miljøet og som kan omvandle det såkalte blodet de deler til vann.

Antropologen intervjuer en redaktør:

Jeg: Hva slags vurderinger gjør dere når dere velger saker?

Redaktør B: […]vi vurderer mange ting som er morsomme for journalister å skrive, fordi journalister liker å vise seg fram til journalister. ”Å, det er en kul sak. Den hadde jeg for det at det er kult for en journalist å lage den”. Men det er ikke sikkert at leserne er interessert i å lese den, så vi har mange sånne vurderinger.

Jeg: Hva er en typisk artikkel som er kul å skrive for andre journalister?

Redaktør B: Nei, det kan være å avsløre snusk i utelivsbransjen i Oslo for eksempel. Du kan ha en journalist som har fått snusen i at der skjer det et eller annet. Touchy, spooky. Eller å jakte på nynazistene i Oslo. Litt sånne typer ting. […]Det er en sånn kul sak som hadde gitt status i pressemiljøet.

Jeg: Avslørende journalistikk?

Redaktør B: Ja, på områder som egentlig ikke har noe med oss å gjøre. Hvor du bare kjenner at journalist-genet trigger.

På grunn av det sterke fellesskapet har det ikke vært lett å komme inn i journalistmiljøet og få tillatelse til å drive feltarbeid. Journalister er travle og har lite tid overs til en forsker. Men likevel konkluderer antropologen:

Mine forbauselser underveis i feltarbeidet har kanskje blitt det viktigste redskapet til å forstå miljøet jeg har studert. Rollen som sosialantropolog har både åpnet og lukket dører for data. Først og fremst ble jeg forbløffet over hvor problematisk det var for meg å få generell tillatelse til å gjøre feltarbeid i avisredaksjonene. I tillegg var det et gjennomgående vanskelig å komme tett inn på journalistene.

Mine erfaringer skulle etterhvert bli verdifullt analysematerialet til oppgaven. Jeg innså at man ikke alltid trenger bli akspetert, venn med eller bli likt av alle informantene under feltarbeidet for å få gode data om miljøet jeg studerte.

>> last ned hele oppgaven i DUO LINK OPPDATERT

SE OGSÅ:

Jantelov på Blindern? Ingen plass for sterke meninger?

Now online: EASA-conference papers on media anthropology

En Jantelov blant journalister? Hvorfor kritiserer journalister ikke hverandre? Hvorfor er den politiske journalistikken på vei ut? Antropolog Hanne Bryde gir oss noen svar i sin ferske masteroppgave Den fleksible journalisten. Mellom kritikk og konsensus i en bevegelig medieverden. Hun…

Read more

Verdens sosiale forum er igang: Ønsker vi en annen verden?

Globalisering betyr ikke bare mer makt til tvilsomme multinasjonale konserner, men også framveksten av transnasjonale grasrotbevegelser som kjemper for en mer rettferdig verden. Verdens sosiale forum er i gang og finner for første gang sted i Afrika – nærmere bestemt Nairobi.

Media har stort sett ignorert disse kjempe-arrangementene selv om det hvert år kom rundt 100 000 mennesker fra hele verden. Journalistene reiste derimot til World Economic Forum – finanselitenes møteplass – som finner sted samtidig.

I en god kommentar i Aftenposten skriver Kathrine Aspaas:

Hvem har mest å tjene på å endre verdensordningen? De fattige. Hvem har mest å tjene på å opprettholde verdensordningen? De rike. Denne enkle sammenhengen er bakteppet når de to konferansene “World Social Forum”” og “World Economic Forum” braker løs i henholdsvis Kenya og Sveits.

Det økonomiske forumet i Davos glitrer i filmstjerner, big business og storpolitikk. Verdenspressen flokker seg rundt de røde løperne. Det sosiale forumet i Nairobi må nøye seg med de helt spesielt interesserte journalistene som våger å gå “Off Braodway”, men tar igjen på deltagermassen: 150 000 mennesker er ventet til Nairobi i løpet av den fem dager lange konferansen, mens bare 2000 tar turen til Davos. (…)

Det handler om makt og avmakt. Om grenseløs rikdom og bunnløs fattigdom. Om hvordan vi innretter oss i en verden der FN har bestemt at slaveri er forbudt, mens menneskehandelen aldri har vært mer lukrativ. En verden der et lite knippe rike land sitter med økonomisk og politisk verdensherredømme, mens en drøy milliard mennesker lever under fattigdomsgrensen.

Hun avslutter kommentaren slik:

Det beste for verden ville sannsynligvis vært å sende halvparten av de eksklusive til Kenya og tusen Nairobi-deltagere til Davos. Da først kunne meningsbrytningene bli reelle, men det er ren ønsketenkning. Davos-folket har ikke lyst. De har det altfor godt sammen med sine egne i Sveits, og her er vi tilbake til den grunnleggende problemstillingen: Mennesker som nyter eksklusivitet, har få motiver for å endre tingenes tilstand.

Så sitter vi her, da. Med hvite menn på toppen og fargede kvinner på bunn. Slik sett har ikke verden forandret seg stort siden kolonitiden. Det store spørsmålet er om vi virkelig ønsker den annerledes.

>> les hele saken i Aftenposten “Fra Nairobi til Davos”

Det fins mye stoff om Verdens sosiale forum på nett. RORG har laget en nyttig oversikt og en første oppsummering. Som alltid fins det daglige oppdateringer på TerraViva.

Jeg har skrevet flere saker om tidligere arrangementer, blant annet Nordmenn, indere og afrikanere sammen mot Coca Cola, Bush og fattigdom. Verdens sosiale forum for første gang i India

En antropolog som ikke er glad i slike “motkulturelle” arrangementer er Dennis Nørmark. I en kronikk i Jyllands-Posten betegner han ideen om “motkultur” som “åndssvag” som bør studeres på samme måte som religion – som et irrasjonelr fenomen”. Men han glemmer å nevne at det samme kan sies om tilhengere av nyliberalismen og markedet.

SE OGSÅ:

Den skjulte globaliseringen. Om boka “Globalisation. Studies in Anthropology” (2003)

Å skape et transnasjonalt fellesskap. En antropolog forsker på Attac-bevegelsen

Hvem er aktivistene? Ny forskningsrapport som avliver myter om medlemmer i sosiale bevegelser – analyse av tre sosiale forum i Stockholm, Göteborg och Lund

– Viktig å studere kvinnenes rolle i sosiale bevegelser

Peru: – Grasrotorganisering gir håp

Den antropologiske aktivisten – Intervju med Johannes Wilm

Thomas Hylland Eriksen om att våga säga ifrån

Globalisering betyr ikke bare mer makt til tvilsomme multinasjonale konserner, men også framveksten av transnasjonale grasrotbevegelser som kjemper for en mer rettferdig verden. Verdens sosiale forum er i gang og finner for første gang sted i Afrika - nærmere bestemt…

Read more

Sunny Sunday – cycling and les techniques du corps


Cycling in the banlieues, neuf-trois (93)

Many months ago, I mentioned that I wanted to write about cycling in Paris versus Oslo, from the perspective of Marcel Mauss’ techniques du corps (available for download in French here). I’m reminded of this old classic each time I go from my Norwegian bike to my French one. Most bikes in Norway have an extra angle on the handle, putting it more in front, thus making the cyclist lean more forward. In Paris, the cyclists sit with their back straight. The majority of bikes in Oslo are some kind of – rather fancy – sport bikes. In Parisian streets, the sport bikes are rare, and you see men and women cycle on anything on two wheels – men on what usually is considered a woman’s bike are for instance not unusual. (And sure, after having my foldable, and expensive indeed, bike stolen after just a couple of months, the last thing I want is a new fancy looking one. What I’ve got now is a cheap retro looking inconspicuous one, – which a friend immediately condemned as bourgeoisie-looking. My only justification was that it was the cheapest I could find.)
[teaserbreak]
In addition to leaning forward on their seat, many Norwegian cyclists use a helmet. Surveys show that cyclists with helmets are more likely to suffer serious injuries, – obviously because they cycle faster. And of course the cyclists in Oslo – forward leaning and with sport bikes – cycle far faster than their Parisian counterparts. Here’s of course the connection to les techniques du corps, where Mauss in 1934 described how what we think are “natural” ways of moving the body, are highly social (physiological + social + individual (or psychological), I think he writes.

I often think of cycling in Paris as a flâneur-like activity, -as the bike itself and the way ones sits, in addition to some general mood, perhaps, don’t encourage one to cycle very fast. The pedestrians also are generally strolling around rather than hurrying. And if someone hurries past you, you very often hear a pardon – yesterday the person in hurry even bothered to turn around to excuse himself to me face to face.

If cycling in Paris has a character of flânerie, in London it’s closer to extreme sport. In Oslo I’ve until now thought of it as simple transportation, but after having read Dag Østerberg’s socio-material analysis of Oslo I realise that our way of everyday city cycling can be read as a an example of our “naturalness”. On my bicycle trip along the canal far into the suburbs today, I noticed that many Parisian cyclists put on helmets and sports gear and get their sport bikes out the cellar in order to go out of the city, as a Sunday activity. In Norway, fast cycling with helmets takes place inside the city. Østerberg writes about the Norwegian bourgeoisie (my translation):

The distinguished naturalness is a characteristic of the women and men of the Norwegian bourgeoisie: They engaged in sport and open-air activities to a far more than the rest of the European bourgeoisie. No other bourgeoisie lives in a forest (Østerberg 1993: 48-9). (For those who are interested, an additional explanation follows in an extended quote at the bottom of this post).

This “naturalness”, in perhaps less “distinguished” versions, permeates the Norwegian society. I wonder if it’s that which makes street life in Norway less communicative, less filled with meaning/significance, thus not social situations, while here in contrast, such small situations are “cultivated” into a little grain of social interaction. One example is the man saying sorry for just walking quickly past me in the street. “How many doors have you got in the face today,” is a standing joke at the Centre Culturel Français in Oslo, as many Norwegians ignore if someone is coming behind them through the door. It’s a lack of politeness, of course, but it’s also a lack of acknowledging that you are interacting with others in a social environment. The notion of living together “vivre ensemble” is everywhere here in Paris; from a core value at school to municipal politics.

I notice that I’m deviating a little from my sunny Sunday bike trip now, and I’ll end this post with one more comment on socio-materiality. It’s so flat to cycle here that I didn’t realise where I was until I was far out in the in the banlieues in Seine-Saint-Denis. However, what I had noticed was that the highly varied east Parisian street art suddenly had turned to pure graffiti “pieces”, and at times even tags and simple scribbling were predominant.


Street art and graffiti at Canal Saint Martin (75010)


Graffit artists at work in Seine-Saint-Denis

More photos from “neuf-trois” here

When I got back to Paris, I passed Place de la République, and guess what? There were police as well as demonstrators present. (This time it was an anti-abortion demonstration).

The nature impression of Oslo is strengthened by the fact that parts of the economic, political and cultural ruling strata live in the hills, among trees and forest. These strata legitimise themselves party through “nature” and naturalness, in contrast to what is the case in many other countries. The bourgeoisie legitimised themselves from the 18th Century by appealing to “nature”, that we are born equal etc. The powder perukes and the rest of the baroque and the rococo were seen as unnatural, and were consequently left behind. However, around 1850 this changed. The bourgeoisie discovered that nature was and “vulgar”, because one found it among the farmers and the threatening labour movement. From now on, the bourgeoisie legitimated themselves with cultivatedness, with manners in contrast to raw nature. The bourgeoisie of Oslo and the leading stratum, on the other hand, still legitimises itself partly with nature, houses with a forest, Tyrol-looking houses, cabins in the mountain, long cross-country skiing trips. More precisely: It legitimises itself with distinguished naturalness, with carefully prepared natural look (my – quick, sorry – translation, Østerberg 1993: 114).

Cycling in the banlieues, neuf-trois (93)

Many months ago, I mentioned that I wanted to write about cycling in Paris versus Oslo, from the perspective of Marcel Mauss’ techniques du corps (available for download in French here). I’m reminded of this…

Read more

Nå også i Norge: Protest mot Mel Gibsons “Apocalypto”

I flere land er filmen om Maya-rikets fall allerede blitt slaktet og blitt anklaget for rasisme. Litt forsinket begynner nå debatten om Apocalypto i Norge. “Kinosjefen i Fredrikstad slakter Mel Gibsons nye drama og nekter å vise filmen på kino”, skriver VG. – Dette er en blodsmørje av verste hakke, sier han og legger til at filmen “passer best for «blodtørstige antropologer»”.

Det er jo alltid interessant å få vite hva slags forestillinger som folk har om faget vårt. Men saken er nok at filmen ikke falt i smak hos antropologer. Tyske antropologer fra Universitetet i Bonn gikk ut med en pressemelding der de protesterte mot filmen. Filmen kan være farlig, skriver de:

In his latest movie ‘Apocalypto’, director Mel Gibson creates an image of the Pre-Hispanic Maya as a brutalized and religiously misguided society whose bestiality seals their demise, and whose only salvation is the arrival of the Spanish conquerors and Christian missionaries. While Gibson uses the Maya simply as an analogy for today’s Western society and it’s inescapable faith, he creates a distorted picture of the Mesoamerican civilization which is historically largely unfounded.

(…)

Here, the author mixes a – likewise distorted – Colonial Spanish devaluating propaganda of conquest-time Aztec culture with the presentation of Classic Maya society which had collapsed 300 years before. Cultural achievements of the civilization, such as the evolution of a totally independent writing system and a calendar system which is based on arithmetics which included the concept of “zero”, go unmentioned.

(…)

Not only that this disqualification creates an image of the Pre-Hispanic Maya as an uncivilized and primitive people; the movie has moreover potential to provide new grounds for racism affecting approximately 8 million Maya in Mexico, Guatemala, Belize, Honduras and El Salvador.

>> les hele pressemeldingen (den engelske oversettelsen er nederst på siden)

Antropolog Liza Grandia er ikke opptatt av historiske feil, men framhever spesielt filmens rasistiske budskap:

1. Native Americans are all interchangeable.
2. Mesoamerican cultures are all the same.
3. Indigenous people should remain noble savages, since attempts to build cities and more complex political organization will bring their inevitable demise.
4. The Spanish arrive as if to save the Maya from themselves.

Hun skriver:

Gibson’s slanderous film reinforces the same stereotypes that have facilitated the genocide of Maya peoples and the plunder of their lands starting with the Spanish invasion of 1492 and continuing through the Guatemalan civil war to the present.

>> les Liza Grandias tekst: The Sober Racism of Mel Gibson’s Apocalypto

En oversikt over reaksjoner i den engelskspråklige verden leverer Savage Minds og WAYEB – European Association of Mayanists. Enda mer informasjon fins på Wikipedia.

OPPDATERING: Antropolog Monica Five Aarset har skrevet en kommentar om filen i relasjon til boken ”Harry Potter and International Relations” og debatten rundt ”Vesle Hoa” >> les Mel Gibson, Harry Potter og Vesle Hoa

Filmen ser ut til å føye seg inn i en viss tradisjon, se blant annet Disneyfilm framstiller indianere som kannibaler eller også “Statoil siviliserer Afrika?” eller “Vi trenger en ny Afrika-journalistikk!”

I flere land er filmen om Maya-rikets fall allerede blitt slaktet og blitt anklaget for rasisme. Litt forsinket begynner nå debatten om Apocalypto i Norge. "Kinosjefen i Fredrikstad slakter Mel Gibsons nye drama og nekter å vise filmen på kino",…

Read more