search expand

"Hearing has been neglected in studies of enculturation and personality development"

In one the recent additions in the anthropology journal AnthroGlobe, Grace Keyes examines “how hearing loss impacts an individual’s enculturation”. Enculturation, she explains, is in anthropology textbooks defined as “process by which people acquire their culture (the social norms, symbols, customs, cultural knowledge, meanings, etc.)”.

So what happens when a person cannot hear? Researchers, however, have largely neglected to take into account how biological factors such as hearing may affect enculturation, she writes:

It is generally assumed that language is a major vehicle of enculturation and that most people experience the process in much the same way if they belong to the same culture or society. The role of hearing in language acquisition and enculturation is taken for granted. Thus, works that examine the role of hearing in the enculturation process are non-existent in the anthropological literature. In fact, there exits very little literature on enculturation itself in anthropology.

>> read the whole paper “Incomplete Enculturation: The Role of Hearing” by Grace Keyes

SEE ALSO:

New Ethnography: The Deaf People – A Forgotten Cultural Minority

In one the recent additions in the anthropology journal AnthroGlobe, Grace Keyes examines "how hearing loss impacts an individual’s enculturation". Enculturation, she explains, is in anthropology textbooks defined as "process by which people acquire their culture (the social norms,…

Read more

Ethnologin: Was Kampfhunde mit Klassenkampf zu tun haben

In der Schweiz wird ein landesweites Verbot von Pitbulls diskutiert. Swissinfo hat deshalb zwei Ethnologen zum Verhaeltnis zwischen Mensch und Hund befragt. Jacqueline Milliet sagt u.a. dass das Halten von Kampfhunden “eine Fortführung des Klassenkampfs mit anderen Mitteln” sei: “Es handelt es sich um ein äusserliches Zeichen von Gewalt-Status, ähnlich wie die Vierrad-angetriebenen Gelände-Wagen.

Sie hat selber nicht Hundehalter studiert, nimmt jedoch an, dass das Halten “solcher äusserlicher Kraftsymbole” eine Reaktion auf das Verhalten der privilegierten Klassen sei, die sich zum Beispiel 4X4-Statusfahrzeuge zulegten. Letztes Jahr seien Pitbulls zum Accessoire der Vorstadtjugend in den vernachlässigten Banlieues avanciert. >> zum Artikel bei Swissinfo

In der Schweiz wird ein landesweites Verbot von Pitbulls diskutiert. Swissinfo hat deshalb zwei Ethnologen zum Verhaeltnis zwischen Mensch und Hund befragt. Jacqueline Milliet sagt u.a. dass das Halten von Kampfhunden "eine Fortführung des Klassenkampfs mit anderen Mitteln" sei: "Es…

Read more

Stort antropologisk forskningsprosjekt: Hvorfor føder europeiske kvinner ikke flere barn?

Fødselratene synker i Europa. En gruppe av ti kvinnelige antropologer har gått på feltarbeid i flere europeiske storbyer for å få svar. Resultatene er publisert i boka Barren States. The Population Implosion in Europe og Weekendavisen oppsummerer den for oss:

Deres studier viser, at mange unge europæere tilsyneladende har tilføjet et helt nyt livsafsnit mellem barndom og familieliv. En periode, som er dedikeret til at skabe en selvstændig identitet gennem rejser, studier og eksperimenter med seksualitet og parforhold. I denne livsfase er børn ikke ønskede, for personlig frihed er det altoverskyggende ideal. (…)

Men det dreier seg ikke bare om frihet. Lave fødselstall har også med den nye økonomiske og politiske situasjonen å gjøre.

Om Spania leser vi:

»Hvorfor skulle jeg flytte hjemmefra, jeg lever på et femstjernet hotel,« svarer en ung spanier, da antropologen Carrie B. Douglass undrer sig over, at spanske unge bliver boende hjemme, til de er langt oppe i tyverne. De ønsker ikke økonomisk uafhængighed af deres forældre, men vil nyde den første fase af deres voksenliv uden forpligtelser. I stedet for at bygge rede, bruger de spanske unge deres tid på at skabe sig en plads på et arbejdsmarked, hvor konkurrencen om de prestigefyldte akademikerjobs er hård.

Noe lignende oppdaget antropolog Rebekka Nash under sitt feltarbeid i Praha:

Her har de unge tjekker travlt med at etablere sig i et samfund, som efter kommunismen byder på flere muligheder for succes, men også på større og dybere faldgruber end nogen sinde før.

Men kanskje heller ikke uviktig er mediene som “fejrer »singlen«”.

I Italia og Hellas er det den krevende morsrollen som fører til lave fødelstall:

Det arbejdsskrævende moderskabsideal, som også inkluderede snævre idealer om madlavning, rengøring og generel selvopofrelse for børnenes skyld, ser Krause som en væsentlig grund til, at de italienske kvinder fravalgte moderskabet eller nøjedes med at få en enkelt hvidklædt bambino. Hun mødte gang på gang italienske kvinder, som beskrev sig selv, som alt for nervøse til at få børn.

(…)

»I gamle dage var børn en hånd til arbejdet, i dag er et barn en krop, der skal have tøj og en mund, der skal have mad,« kommenterer en græsk bedstemor. Den gode græske mor skal ikke længere føde arbejdskraft til familielandbruget, men i stedet opdrage børn, som kan udvikle sig til storbyens succesfulde voksne. Det kræver penge til tøj, privatskoler og videreuddannelse i udlandet. Og det betyder paradoksalt nok, at mens Grækenland bliver rigere og rigere, føler flere og flere grækere, at de ikke har råd til at få mere end et barn.

Antropologene har også vært på feltarbeid i Norge. Norske kvinner, får vi vite, balanserer mellom motstridende idealer: familie og krav til personlig suksess:

»Når du er i de tidlige tyvere, skal du ikke indrømme, at du vil have børn. Du skal i hvert fald ikke sige, at det er det eneste, du vil. Når du så er blevet ældre og har gjort en masse ting, så bliver det pludselig naturligt, at ville have familie. Så er det mærkeligt, hvis du siger, at du ikke vil have børn. Det er en balancegang,« siger en ung norsk kvinde til Malin Noem Ravn.

Men likevel:

Trods de faldende fødselsrater viser antropologernes feltarbejde, at moderskabet stadig er en naturlig og vigtig del af et vellykket kvindeliv i europæernes bevidsthed.

>> les hele saken i Weekendavisen

OPPDATERING:

Europas befolkning imploderar: Varför medelklassen i Spanien och en rad andra europeiska länder valt bort barn framgår av det etnologiska fältarbetet i boken ”Barren States” (Svenska Dagbladet, 30.1.07)

Fødselratene synker i Europa. En gruppe av ti kvinnelige antropologer har gått på feltarbeid i flere europeiske storbyer for å få svar. Resultatene er publisert i boka Barren States. The Population Implosion in Europe og Weekendavisen oppsummerer den for oss:

Deres…

Read more

“Den postkoloniale kritikken må også omfatte relasjonen mellom mennesker og dyr”

Det er igjen blitt populært å stille ut afrikanere i dyreparker, bl.a. i Kolmårdens djurepark og ifjor i tyske Augsburg eller London. Mye er blitt skrevet om at dette er rasistisk og minner om tidligere koloniale menneskeutstillinger, bl.a. Kongolandsbyen i Frognerparken i Oslo. I et innlegg i Stockholms fria tidning mener pedagog Helena Pedersen at kritiken kun skraper på overflaten. Hvis ønsker et oppgjør med koloniale forestillinger, må vi også problematisere forholdet mellom mennesker og dyr:

Betraktandet av “den andre” under djurparkens särskilda former är sällan oskyldigt, oavsett om den betraktade är människa eller djur. Utifrån vår privilegierade position “fixerar” och begränsar vår blick den andre i ett tillstånd definierat av oss själva som betraktare. Det ligger knappast någon godtycklighet i vem som ges rollen av betraktande subjekt respektive betraktat objekt – och det är i just denna maktrelation som en vidgad problematik uppstår.

Den amerikanske historikern Nigel Rothfels har i sin studie av Hagenbecks djurpark i Tyskland (Savages and Beasts: The Birth of the Modern Zoo. The John Hopkins University Press, 2002) visat hur berättelsen om “den andre” har konstituerats under djurparkens historia genom uppvisningar inte bara av “exotiska” djur utan även av ursprungsbefolkningar – “lappar”, “eskimåer” och “nubier” för att ta några exempel. (…)

Ett växande antal humanistiska och samhällsvetenskapliga studier av människa-djurrelationen analyserar de strukturer och världsbilder som ligger till grund för vad dessa företeelser uppmärksammar oss på: att de strategier som gör avhumanisering av andra människor möjlig till stor del vilar på en stigmatisering av dessa människor som om de vore djur.

Att rikta kritik enbart mot uttrycket dessa strategier tar sig mot de människor som underordnas, snarare än att ifrågasätta de fundament som konstruerar vissa människor och djur som “den andre”, är bara att skrapa på ytan av en betydligt mer komplex problematik.

>> les hele kommentaren i Stockholms Fria Tidning

Hun nevner også innlegget til den nigerianske forfatteren Remi Raji Afrikaner ställs ut i djurparker som gir en god oppsummering av debatten og dens koloniale forhistorie.

SE OGSÅ:

Svensk dyrepark stiller ut dansende afrikanere

I Tyskland: Dyrehage stiller ut afrikanere

Next month it will be 100 years since Congolese pygmy named Ota Bengawas put on display in the monkey house at New York’s Bronx Zoo (Savage Minds, 6.8.06) / på norsk Ota Benga – mannen i buret: «Afrikansk pygme, Ota Benga. På utstilling hver ettermiddag hele september» Sverre Bjørstad Graff, nesteklikk.no

Kongolandsbyen i Oslo: Utstillinger av mennesker fra andre kulturer var i stor grad med på å bygge opp myten om hvit overlegenhet

Anthropological Days at the Olympic Games: An homage to imperialism, the exhibit of conquered peoples was designed to show how America would bring progress to savage peoples

In Detroit and London: More African Villages in the Zoo

Is this anthropology? African pygmies observe Britains in TV-show

Det er igjen blitt populært å stille ut afrikanere i dyreparker, bl.a. i Kolmårdens djurepark og ifjor i tyske Augsburg eller London. Mye er blitt skrevet om at dette er rasistisk og minner om tidligere koloniale menneskeutstillinger, bl.a. Kongolandsbyen i…

Read more

– my research project so far (part 2): Parisian slam poetry vs British Asian ethnogenesis

In the second part of my presentation, I moved on to the particular field where I hung around and conducted anthropological fieldwork proper; thus participated as I observed or vice versa. As some will already know, that field is a slam poetry scene in Paris. I’ve written about it here already, and I’ll surely return to it, so I’ve not found it worth translating that part of my presentation here. Instead, I’ll reflect a little around the comparison I’m intending to make between the slam poetry phenomenon in Paris and the cultural expressions which constituted a core element in my study in London. In the third and final part of this post, I’ll try to recall the questions I got after my presentation.
[teaserbreak]
In my MA/MPhil thesis I looked at the creation (i.e. the ethnogenesis) of a home-grown British Asian identity – thus a new way of being British –, where cultural expressions, particularly music, with influences from south Asia played an important part. Without cutting corners in my future analysis, these two artistic phenomena – the wave of British Asian music, London 1999, and the slam poetry scene, Paris 2006 – show interesting similarities and differences.

In both phenomena, people create a space where they can express themselves. I’d say that it can be described as a, more or less, free space, and it reminds me of my favourite (anarcho-)philosophical quote:

Maybe the target nowadays is not to discover who we are, but to refuse what we are. We have to imagine and to build up what we could be to get rid of this kind of political “double bind,” which is the simultaneous individualization and totalization of modern power structures. The conclusion would be that the political, ethical, social, philosophical problem of our days is not to try to liberate the individual form the state, and from the state’s institutions, but to liberate us both from the state and from the type of individualization which is linked to the state. We have to promote new forms of subjectivity through the refusal of this kind of individuality which has been imposed on us for several centuries (Foucault 1982, “The subject and power”).

I’ve already sketched the outline of an analysis of to what degree some British Asian cosmopolitans in my study, represented attempts at such new forms of subjectivities. I think Foucault’s perspective can be a constructive approach to my Parisian field as well.

Another similarity between the two phenomena is that they were in vogue (when I did my research), seemingly just about to reach the top before they get commercialised, get too big and turn stale, with too many jump the bandwagon… The knowledge of how trends, commercial forces and bourgeoisation work probably worry participants in all such artistic waves.

On the other hand, the differences are also interesting: The slam poetry scene in Paris seems to have little to do with identity politics, and its cosmopolitan and heterogeneous (thus non ethnic/communitarian) nature is striking. All this, I find characteristic of the French society, and in contrast to the British.

I know this overview of the two fields is extremely sketchy, but this theme is not at all what I will be working on at the moment. The point has just been to justify my choice of the slam scene as suitable for a comparison with my London ethnography.

In the second part of my presentation, I moved on to the particular field where I hung around and conducted anthropological fieldwork proper; thus participated as I observed or vice versa. As some will already know, that field is a…

Read more