search expand

Das Fach heißt Ethnologie, oder? Warum jetzt Kulturanthropologie? Oder Sozialanthropologie?

Früher sagte man Völkerkunde, dann Ethnologie. Nun Sozialanthropologie. Oder doch eher Kulturanthropologie?

Bevor ich diesen Blog wegen des erzwungenen Corona-Shutdowns wiederbelebe, sind ein paar Worte zur Benennung des Fachs, um das sich dieser Blog dreht, nötig. Denn es ist nicht mehr so leicht, wie das Fach und seine Forschenden zu bezeichnen sind.

Auf ihrer vorletzten Tagung im Oktober 2017 benannte sich die Deutsche Gesellschaft für Völkerkunde in Deutsche Gesellschaft für Sozial- und Kulturanthropologie um. Mehrere Institute und Museen in Österreich, Deutschland und in der Schweiz haben in den letzten Jahren ähnliche Schritte vollzogen.

Völkerkunde und Ethnologie verschwinden zunehmend zugunsten von Kultur- und/oder Sozialanthropologie.

Dies passiert in einer Zeit, in der sich die Öffentlichkeit langsam an Ethnologie gewöhnt hatte und zu verstehen begann, was sich hinter dem Begriff verbirgt. Dieser Namenswechsel ist nicht nur für Fachfremde verwirrend. Für manche, die sich mit Überzeugung “Ethnologin” oder “Ethnologe” nennen, ist er auch fragwürdig.

Meiner Meinung nach war die Umbenennung in Kultur- und Sozialanthropologie ein überfälliger Schritt. “Vermutlich wird in 10-20 Jahren niemand mehr von Ethnologie reden”, profezeite ich selber in einem Forumsbeitrag hier auf antropologi.info vor knapp 14 Jahren.

Denn das Fach hat sich nun sogar auch im deutschsprachigen Raum verändert und modernisiert. Man untersucht nicht mehr “die Kultur der So-Und-So”, sondern das Verhalten und Zusammenleben der Menschen generell. Man ist nach und nach weggekommen von der fachlich nicht haltbaren Einteilung der Menschen in klar abgrenz- und studierbare “Ethnien”, “Völker” – oder auch “Kulturen”.

Hansjörg Dilger war bis zur letzten Tagung 2019 der Vorsitzende der Deutschen Gesellschaft für Sozial- und Kulturanthropologie und leitet auch das Institut für Sozial- und Kulturanthropologie an der FU Berlin. In einem Interview mit dem Uni-Blatt campus.leben erklärt er die Umbennennung und den Wandel des Faches in Deutschland:

(In Deutschland) lag der Schwerpunkt der Völkerkunde Ende des 19. und Anfang des 20. Jahrhunderts zunehmend auf der physischen Anthropologie. In Zusammenhang mit dem Kolonialismus und dem Nationalsozialismus wurden in der sogenannten Rassenkunde soziale und kulturelle Fragestellungen von biologischen und ideologischen überlagert; Völker wurden auf Grundlage damals geltender Theorien in Kategorien und Stufen einer „evolutionären Rangordnung“ eingeordnet. Nach dem Zweiten Weltkrieg hat sich das Fach Ethnologie neu gegründet, im Fokus standen zunächst primär einzelne Ethnien und deren Kultur.

Seit spätestens den 1990er Jahren geht es in der Ethnologie jedoch explizit nicht mehr darum, das Fremde in anderen Kulturen zu zeigen, sondern ein Verständnis dafür zu entwickeln, wie unterschiedlich Menschen in verschiedenen Kulturen mit den Herausforderungen ihrer Zeit umgehen.

Wir Wissenschaftler sehen uns in der global verflochtenen Welt Machtstrukturen und Migrationszusammenhänge an, betrachten wirtschaftliche und rechtliche Themen oder auch die Medien. Wir entwickeln gemeinsam mit den Menschen Fragestellungen zu den für sie wichtigen Themen, etwa im Gesundheitsbereich oder beim Umgang mit Naturkatastrophen. Ethnische Zugehörigkeit ist in diesem Rahmen nur noch eine Kategorie neben anderen wie sozialer Status, Geschlecht, Alter oder religiöse Selbstverortung, die das Handeln von Menschen in Bezug auf solche Lebensbereiche erklären.

Die Namesänderung in Deutsche Gesellschaft für Sozial- und Kulturanthropologie war wie bereits erwähnt nicht unumstritten. Zwar wollten nur 15 der 216 Mitglieder den alten Namen “Deutsche Gesellschaft für Völkerkunde” beibehalten. Von den 198, die sich für eine Namesänderung aussprachen, wählten nur knapp mehr als die Hälfte (110) den neuen Namen. 88 Mitglieder stimmten für die Option “Deutsche Gesellschaft für Ethnologie”, wie wir im Mitteilungsblatt der Organisation nachlesen können.

Kritische Diskussionen über die Umbenennung wurden auf dem eigens eingerichteten Umbenennungsblog geführt. Hansjörg Dilger kommentiert die Kritik im Beitrag Von Menschen und (ethnischen) Gruppen ausführlich.

Von jenem Blog abgesehen hat die Umbenennung zu wenigen Reaktionen im Netz geführt. Max Schnepf, der den Blog anthrobod betreibt, erwähnte das Thema am Schluss seines Tagungsberichts. Ihn hat es schockiert, dass viele sich so an den alten Namen klammerten, vermutlich aufgrund eines “veralteten Verstädnisses unseres Faches”, so Schnepf:

I can only assume what their reasons were: a nostalgic sentiment for the association’s name or an outdated understanding of our discipline – namely the study of homogenous peoples bound to a specific territory.

Schwierig gestaltete sich die Einigung auf den neuen Namen, die nur durch die große Anzeil jüngerer Forscher möglich wurde:

Should the association bear the name “ethnology”, because it is more easily communicable to a broader public or should the name represent what we as anthropologists are actually doing – engaging with the various ways in which humans live together? Thanks to many students and young scholars joining the association beforehand, the majority voted for the latter.

Als ich antropologi.info im Sommer 2004 ins Leben rief, waren diese Debatten noch nicht so weit fortgeschritten. Ich entschied mich deshalb für den Namen “Ethnologie in den Medien”. Der Domainname antropologi.info bezieht sich auf die norwegische Bezeichnung des Fachs sosialantropologi oder kurz antropologi – insofern ein guter Kompromiss!

PS: Dieser Blogbeitrag schlummerte als Entwurf fast zwei Jahre lang vor sich her. Corona sei Dank konnte ich ihn überarbeiten und veröffentlichen.

SIEHE AUCH:

Ethnologie-Einführungen und die Sonderstellung der deutschen Ethnologie

Was ist Ethnologie? Eine schöne Definition

Ethnologen, raus aus der Kulturfalle!

Rassistische Ethnologie: ”Völkerkunde” abschaffen!

Früher sagte man Völkerkunde, dann Ethnologie. Nun Sozialanthropologie. Oder doch eher Kulturanthropologie?

Bevor ich diesen Blog wegen des erzwungenen Corona-Shutdowns wiederbelebe, sind ein paar Worte zur Benennung des Fachs, um das sich dieser Blog dreht, nötig. Denn es ist nicht mehr…

Read more

Ny blogg om feltforskning i byen med størst ulikhet i verden

Time Cover Sør-Afrika Time om Sør-Afrika. Kilde: Unequalscenes.com

Jeg skrev nylig i bladet Forskerforum, at det er nesten ingen norske antropologer igjen som blogger. Et unntak er Oda Eiken Maraire. Hun er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Bergen. I bloggen Livet i en storby forteller hun om feltarbeidet sitt i Johannesburg i Sør-Afrika. Det hun lurer på er: Hvordan kan vi bygge bedre byer for fremtiden? Hvem og hva er det som er med på å bestemme hvordan vi utvikler, bor og lever i byer?

I innlegget Johannesburg: En by bygget på gull gir hun oss en interessant skildring av ulikheten i byen. Denne gangen handler det ikke om svarte og hvite, men om rike og fattige. Gapet mellom rik og fattig er spesielt stort i Johannesburg. På verdenstoppen i ulikhet skrev NRK for seks år siden. Det samme melder nyhetsbyrået AP i år: Post-apartheid South Africa is world’s most unequal country. Johannesburg regnes også som byen med størst ulikhet i verden (med forbehold om grunnlaget for statistikken).

Jo større ulikhet, jo mindre trygghet: Denne tendensen ser vi flere steder i verden. De rike forskanser seg i “gated communities”. De lever i parallelsamfunn, omgitt av murer og avansert overvåkingsteknologi.

Oda.Eiken.Maraire skriver:

Ulikhetene er særlig synlig i det fysiske landskapet. Når jeg gikk gjennom nabolagene denne uken møtte jeg høye murer, piggtrådgjerder, overvåkningskameraer på murene ut mot bilveien og skilt som reklamerte «you are being watched». Jeg så ikke hagene, husene og menneskene som bor der. De var skilt fra veien jeg gikk på.
(…)
Jeg bodde i et lite gjestehus den første uken. På kjøkkenbordet lå det et tosiders informasjonsark, om wifi, hvor langt det er til butikken og andre generelle opplysninger. Nesten en hel side var dedikert til sikkerhet. Den delen begynte med; «Dette nabolaget er et av de tryggeste i Johannesburg…» og deretter fulgte en lang punktliste med hvordan man kan holdes seg trygg og hva jeg må gjøre hvis jeg føler meg utrygg. Jeg fikk en panikk-knapp jeg kunne trykke på hvis jeg følte meg utrygg og da ville sikkerhetsvakter komme med en gang.

Kontrastene til Bergen kjenner man på kroppen. Blir jeg mer redd av alt dette fokuset eller er kriminaliteten en reell trussel som jeg må forholde meg til selv om jeg bor i «en av de tryggeste nabolagene»?

Hun viser til nettsiden https://unequalscenes.com/south-africa som ved hjelp av bilder viser ulikhetene i landskapet veldig bra.

Bloggen hennes finnes både på nettsidene til Universitetet i Bergen og forskning.no Hun er også aktiv på Twitter

Gated community in Kairo Segregering i Kairo. Reklame for en gated community for de rike

Innlegget hennes minner meg om opplevelser i Kairo i Egypt der jeg bodde i seks år. Segregeringen der er også sterk, klasse spiller en større rolle en religion, inntektsforskjellene er vanvittige.

De rikes forakt for de fattige (klassisme) minner om den økende rasismen her i Europa. Lignende følelser er i sving. Jeg måtte spesielt tenke på en reklame til et av de gated communities utenfor Kairo som vakte mye oppstyr for et par år siden (t.v). Dessverre finner jeg ikke fram nyhetssaken fra den gang, bare skjermdumpen.

Antropolog Safaa Marafi ved American University in Cairo har skrevet en oppgave om gated communities utenfor Kairo, se tidligere innlegg Thesis: Neoliberal policies, urban segregation and the Egyptian revolution, dessuten se om amerikanske forhold Ethnographic Research: Gated Communities Don’t Lead to Security og generelt Voksende slumområder, nye former for apartheid.

Time Cover Sør-Afrika

Time om Sør-Afrika. Kilde: Unequalscenes.com
Jeg skrev nylig i bladet Forskerforum, at det er nesten ingen norske antropologer igjen som blogger. Et unntak er Oda Eiken Maraire. Hun er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Bergen. I bloggen Livet i en storby forteller…

Read more

Doktorgrad: Fortellinger om underjordiske vesener lever i beste velgående

Bornholm
Hammershus på Bornholm. Slottets undergrund sies å gjemme underjordiske folk. Foto: Hitesh Sahoo, flickr

“Hvis mit studie havde foregået i Guatemala eller i Sibirien for eksempel, var der ingen, der ville have sat spørgsmålstegn ved det. Men når det foregår i Danmark, så bliver det meget kontroversielt”, sier antropolog Lars Rømer.

“Der er elementer med besjæling af landskabet og fortællinger om en animeret eller magisk verden, som vi har afskrevet i det moderne samfund, men som findes her på Bornholm”, legger han til.

Lars Rømer har avsluttet “et af danmarkshistoriens mest omdiskuterede ph.d.-studier”, ifølge videnskab.dk. Han studerte menneskenes forhold til overnaturlige opplevelser, dvs. sagn og fortellinger om underjordiske og landskabet på Bornholm.

Det var, som videnskab.dk*s journalist Marie Barse skriver, “et klassisk antropologisk feltstudie, som man ofte hører om fra fjerne dele af verden, hvor forskere rejser ud og bor og lever sammen med naturfolk langt væk fra vores moderne del af verden”.

I mange politikernes øyne var dette ubukelig forskning. “Folk er velkomne til at tale med både skove og træer – i dette tilfælde på Bornholm – men ikke for offentlige midler”, sa den daværende danke uddannelses- og forskningsordfører Esben Lunde Larsen. Et nytt uttrykk ble skapt: Krølle Bølle-forskning. Krølle Bølle er en bornholmsk eventyrfigur og maskot i form av et troll.

Likevel klarte antropologen, som er faktisk født på Bornholm og bor der, avslutte sitt PhD-prosjekt. Han fant at de underjordiske og fortellingene om dem ikke er noe som hører fortiden til. De er fortsatt en del av lokalbefolkningens bevissthet. Han fant tusenvis av historier:

“For rigtigt mange er landskabet fyldt med fortællinger, og for nogle er det knyttet til underjordiske væsener. Jeg har mødt adskillige, hvor de her historier er en kulturbevarende aktivitet. Der ligger noget i, at man som forælder og bedsteforælder kan give de her fortællinger videre til sine børn og børnebørn. Det er katalysator til at knytte sig til stedet. Der er et socialt element i at fortælle historier.”

Noen mener at de til og med har sett de underjordiske.

Antropologen oppdaget dessuten en sammenheng mellom historier om underjordiske og arkæologiske funn på Bornholm. Fortellingerne er altså kanskje ikke altid bare historier. Kanskje de er minner om deres forfedre.

>> les hele saken på videnskab.dk

De underjordiske på Bornholm har forresten også sitt eget nettsted, se her: https://www.underjordiske.dk

I en tidligere artikkel i Tisskriftet Antropologi fra 2013 skriver han om spøkelser. Hvis opptil hver femte dansker tror på spøkelser så har det ikke nødvendigvis men mangelen på rasjonell tenkning å gjøre.

Jeg har skrevet tidligere om lignende antropologisk forskning i Norge, se Magi og trolldom i Hallingdal: Pass deg for Haugafolket!

Bornholm

Hammershus på Bornholm. Slottets undergrund sies å gjemme underjordiske folk. Foto: Hitesh Sahoo, flickr

"Hvis mit studie havde foregået i Guatemala eller i Sibirien for eksempel, var der ingen, der ville have sat spørgsmålstegn ved det. Men når det foregår i…

Read more

Å drikke øl på kirkegården: Gravsteder blir møteplasser, sier antropolog

assistens kirkegård
Å minnes de døde. Assistens kirkegård. Foto: News Oresund, flickr

At det vi anser som “vår kultur” er stadig i endring, ser vi også på kirkegårdene. Kirkegården er blevet et mødested, skriver Kristelig Dagblad.

Man besøker graven ikke bare for å legge igjen en blomst, men man slår seg ned på et picknickteppe og drikker kanskje til og med en øl mens man minnes den avdøde. Dette er en tendens spesielt i de større byene, sier antropolog Gitte Lunding. Hun jobber ved Assistens Kirkegård på Nørrebro i København, der mer enn 300 000 mennesker er begravet. Kirkegården har sitt eget kultursenter som hun leder.

Antropologen sier til Kristelig Dagblad:

”Der findes flere eksempler på, at et gravsted bliver anvendt som et lille fristed. Det ses særligt, når det er en ung person, der er død, eller når døden er indtruffet meget pludseligt.

Jo yngre den afdøde er, i desto højere grad er personen stadig en del af et socialt fællesskab. Det kan for eksempel være skoleklassen eller en vennegruppe, der bliver ved med at have en social omgang ved graven. Jeg kender for eksempel til et gravsted for en afdød, der var FCK-fan, hvor kammeraterne nu kommer forbi gravstedet efter hver fodboldkamp for at inddrage den døde i fællesskabet.

Det er jo ikke, fordi man sørger mindre, når man sidder og hygger sig på graven. Det er måske i højere grad et udtryk for en demokratisering af adgangen til gravstedet. Når den afdøde har fungeret i mange forskellige sociale relationer, så tilhører gravstedet jo flere end blot dem, der er ansvarlige for at passe det.”

>> les hele saken i Kristelig Dagblad

Assistens kirkegård er forresten Danmarks første digitale kirkegård. Flere gravsteder har fått sin egen QR-kode. Ved å skanne koden med mobiltelefonen får man informasjon om den avdøde, både i form av tekst og video.

Antropologen sa til NRK allerede for seks år siden:

“En storbykirkegård er også en park. Flere gravstedseiere forteller at de valgte Assistens fordi den avdøde skal ligge “midt i livet”. Slektninger og venner ønsker å treffe hverandre ved graven for å fundere over livets gang og minnes personen. QR-teknologien kan gi en ytterligere dimensjon til dette.”

Først var det bare berømte personers grav (H.C.Andersen etc) som fikk QR-koden, men etterhvert ble også privatpersoner interessert.

“Stadig flere spør oss om dette. Det ser ut til at teknologien er mest aktuell når unge mennesker har fått en brå død. Jeg tror det blir mer naturlig med en digital forlengelse av våre dagers gravinskripsjoner.”

Forskeren har tidligere pekt på en annen trend: vennegraver.

assistens kirkegård

Å minnes de døde. Assistens kirkegård. Foto: News Oresund, flickr
At det vi anser som "vår kultur" er stadig i endring, ser vi også på kirkegårdene. Kirkegården er blevet et mødested, skriver Kristelig Dagblad.

Man besøker graven ikke bare for å legge…

Read more

For korte jakker, sterke farger og hår som titter fram: Slik yter iranske kvinner motstand mot regimet

masteroppgaven-cover

“Når vi ikke har lov å vise vår misnøye offentlig i gatene, er kroppene våre det eneste verktøyet vi har”, sier Laleh (24).

Laleh er en av de unge iranske middelklassekvinner som sosialantropolog Kjersti Simonsen ble kjent med mens hun var på feltarbeid. Simonsen har skrevet masteroppgave om unge iranske kvinner i Teheran. Studenten ved Universitetet i Bergen reiste alene til den iranske hovedstaden, lærte persisk og bodde i seks måneder på et studenthjem. Der fikk hun “uvurderlige innblikk inn i ungdomskultur og samfunnsliv i Teheran” som hun forteller om i nyeste utgave av Norsk antropologisk tidsskrift.

Livet som kvinne er som kjent ikke lett i Iran med alle de restriksjonene kvinner må finne seg i – eller ikke ønsker å finne seg i. Til tross for at prisen for motstand mot regimet er høy, skriver Simonsen, finner kvinner måter å uttrykke sin misnøye på.

De uttrykker sin motstand og misnøye ved å på en uorganisert og subtil måte uttrykkedet regimet omtaler som dårlig oppførsel på offentlige steder – la sjalet falle langt bak slik at håret synes, gå med litt for kort jakke, flørte med gutter samtidig som man kjører rundt i biler, eller sosialisere med det motsatte kjønn på offentlige steder.

De unge kvinnene hun ble kjent med fortalte om hvordan de bevisst gikk inn for å bære tradisjonelle klesplagg på en utradisjonell måte.

Bahar, en annen informant, sier:

Jeg kler meg som regel i sterke farger, og klær med mønster. Jeg sminker meg mye, og som du vet er leppestiften min alltid rød! Klærne mine er på grensen til hva som er lovlig, men allikevel ikke helt ulovlige. Som du har sett, er sjalet mitt er alltid plassert langt bak på hodet, og håret mitt henger veldig synlig foran. Min hensikt med å kle meg på denne måten, selv om jeg vet at jeg risikerer å bli trakassert av politiet, er å sende en beskjed til de som bestemmer om at jeg nekter å la dem fortelle meg hvordan jeg skal se ut. Dette er noe jeg ønsker å bestemme over selv, og jeg viser dette ved å balansere mellom hva som er lov og ikke når det gjelder klesstilen min.

Kjersti Simonsen har skrevet en fin tekst og jeg skulle gjerne lest mer. Det er ikke vanskelig å forstå at den er blitt kåret til den beste artikkelen fra Betwixt & Between sosialantropologistudentenes årlige artikkelsamling. Norsk antropologisk forening belønner de årlige prisvinnere, med muligheten for å få trykt omarbeidede versjoner i Norsk antropologisk tidsskrift,

>> les hele teksten av Kjersti Simonsen: Å gjøre det tradisjonelle utradisjonelt. Klespraksis, agens og motstand blant unge kvinner i Teheran (idunn.no)

>> kort intervju med Kjersti Simonsen om masteroppgaven (uib.no)

Masteroppgaven er dessverre ikke tilgjengelig på nett.

SE OGSÅ:

Betwixt & Between: Hvorfor skriver antropologer bare for hverandre? (antropologi.info, 17.2.2011)

Iransk antropolog: “Den sekulære feminismen har utspilt sin rolle” (antropologi.info, 3.9.2007)

Researched the sexual revolution in Iran (antropologi.info, 2.11.2008)

Ny masteroppgave: Hvordan jobber iranske feminister i et samfunn uten ytringsfrihet? (antropologi.info, 10.8.2005)

– Viktig å studere kvinnenes rolle i sosiale bevegelser (antropologi.info, 6.6.2006)

Sammenhengen mellom rasisme og fattigdom i Iran – Ny masteroppgave (antropologi.info, 16.1.2006)

masteroppgaven-cover

“Når vi ikke har lov å vise vår misnøye offentlig i gatene, er kroppene våre det eneste verktøyet vi har”, sier Laleh (24).

Laleh er en av de unge iranske middelklassekvinner som sosialantropolog Kjersti Simonsen ble kjent med mens hun…

Read more