search expand

– Hekseri er et moderne fenomen

– Vi har en tendens til å tro at hekseri er tradisjonelt, men det er motsatt. Hekseri er en respons på modernisering i Afrika, sier antropolog Rune Flikke til Bistandsaktuelt. Og hekseri finner vi også i såkalte vestlige samfunn, påpeker antropolog Peter Geschiere.

Gambias president har satt i gang en heksejakt ved hjelp av heksedoktorer etter at tanten hans døde brått på nyåret. Nærmere 1000 mennesker ble internert med grunnlag i hekserianklager, ifølge Amnesty. Bistandsaktuelt har snakket med flere antropologer for å forstå hva som skjer.

Mainstreamavisene er fort ute med stereotype vinklinger på Afrika og hekseri og konstruerer dermed en motsetning mellom dårlige og irrasjonelle styresett i Afrika og velfungerende rasjonelle “vestlige” demokratier.

Peter Geschiere utfordrer en slik tenkemåte:

Jeg mener tvert i mot at vi finner lignende ting i vestlige samfunn. Politikk er innhyllet i hemmeligheter, og jeg mener at man kan sammenligne heksedoktorer og medierådgivere, begge grupper er forvaltere av hemmelig kunnskap i politikk.

Hekseri er et moderne fenomen, forklarer Rune Flikke:

– Vi har en tendens til å tro at hekseri er tradisjonelt, men det er motsatt. Hekseri har økt fra og med europeernes tilstedeværelse, altså kolonitiden, og er en respons på modernisering i Afrika.

Geschiere forteller at flerpartipolitikk i Kamerun har ført til økt usikkerhet, og dermed også mer hekseri.


– Hekseri er et våpen mot de som er rike eller de som har makt. Afrikanske statsoverhoder må være sterke, og hekseri brukes som en måte å beskytte seg på. Det er som å spille poker. Alle afrikanske ledere gjør dette.

Hekseri bør ikke ses som et rent «påskudd», sier antropolog Tone Sommerfelt. I Gambia er det en del av befolkningens virkelighet
.

>> les hele saken i Bistandsaktuelt

SE OGSÅ:

– Kommunikasjonsrådgivere er heksedoktorer

Northern Norway’s first ever witch conference

Magi og trolldom i Hallingdal: Pass deg for Haugafolket!

Forsker på synske dansker

Antropolog: “På børsen driver en med magi og ritualer”

– Märthas tro på engler er ikke ekstrem

Antropolog forsker på danske spøkelser

For mer forskning på “det esoteriske”

– Vi har en tendens til å tro at hekseri er tradisjonelt, men det er motsatt. Hekseri er en respons på modernisering i Afrika, sier antropolog Rune Flikke til Bistandsaktuelt. Og hekseri finner vi også i såkalte vestlige samfunn, påpeker…

Read more

Anthropologists ignore Open Access Week – a report from Wellington

What’s the point of science if it’s not publicly accessible? Two weeks ago, the first global Open Access Week was organized. Masters’ student in anthropology Karstein Noremark has written a report for antropologi.info about the Open Access Week at Victoria University of Wellington.

In his opinion, especially anthropologists should be interested in making research available online. But he did not see any anthropologists at the Open Access Week seminars. There was a general lack of interest among academics. Many of the attendants were library staff. He hopes more students will get involved in the Open Access movement – as future researchers, as end-users, and as a group that is in a unique position to advocate for the ‘rights to research’ of students in poorer countries.

Here is his report:

A small report from Open Access Week at Victoria University of Wellington

(including a critical note on anthropological engagement)

By Karstein Noremark – karsteinn (AT) gmail.com –

Victoria was the only university in New Zealand to (officially) celebrate Open Access Week, and the five days at Victoria covered an impressive broad range of subjects: workshops on Creative Commons licences and Open Access publishing, a web conference on Open Education with Wayne Mackintosh from WikiEducator, an institutional repositories roundtable, and, on top of this, a seminar on “Net Neutrality.” (More information on the various seminars can be found here).

The person behind most of the organising was Sigi Jöttkandt from Open Humanities Press. During the week, she also introduced the attendants to an open source publishing tool that can be used to create Open Access journals. An informative seminar on copyright and licences provided an introduction to various legal tools for Open Access, and in the spirit of the week, this seminar is also available as a webcast (get ogg player).

Still a room for professional publishers?

One of the more exciting topics during the week was the workshop on Open Access publishing. Interestingly enough, a representative from the ‘business’ – Fergus Barrowman from Victoria University Press – had agreed to sit in the panel. Barrowman gave a face to Open Access publishing that is often overlooked: the implication for publishers who are interested in Open Access, but who are not sure how to get involved. He gave an account of the realities that publishers face, the cost of publishing, the problems with ‘unprofitable’ Open Access models for publishing, and all the work that actually goes in to the publication of a text. As he told us, “we also like to get paid for our labour.”

Although Barrowman saw Open Access was “the right way forward,” he also told us that publishers would not embrace Open Access until a profitable business model was in place. Barrowman’s speech spurred a discussion around the themes of publishing and self-publishing, especially on the ‘craft’ side of publishing and how this knowledge could become lost in a transition to online publishing and Open Access. Most of the attendants agreed that there should still be room for professional publishers, but that more individual freedom was needed, especially for academics, whose access to specific articles might be crucial for their work.

All in all, the seminar was interesting, and had an edge to it, given that there were different stakeholders present (all honour to Barrowman for attending such a conference, and showing that he had given consideration to Open Access). I for one, who had come to the seminar with ideas about ‘evil publishers’ left with a more nuanced view on the publishing business – still thinking that a change was needed, but also with a feeling that ‘change’ does not just mean replacing ‘the old’ altogether. Of course, a webcast is also available for this seminar.

Anthropological absence

There did not seem to be any anthropologists at the seminars (although, there could have been some – I am not a student here myself). In fact, there seemed to be a general lack of academic interest altogether; many of the attendants were library staff, worked in digital repositories, or (like me) had an interest in Open Access as a ‘phenomenon’.

An example might reflect the awareness of some anthropologists of Open Access.

Roughly one week before the OA Week, I attended an anthropology student seminar held at Victoria. In the seminar, one of the lecturers from the university talked about her experiences from an international anthropology conference, complaining about the ‘elitism’ that she saw in much of the discipline.

I felt like I should make a comment to her presentation, and asked if Open Access could not be a way for anthropology to overcome ‘elitist tendencies’, by making texts and research more publicly accessible. She did not seem to understand what I was talking about (I am not sure if she didn’t know about OA, or just didn’t have an opinion on the topic), and wandered off on a metaphorical detour before resuming her complaints of the seemingly unbridgable ‘gap’ between ideal and practice in anthropology.

I started to think: which discipline should have vested interests in promoting and understanding Open Access if not anthropology, whose practitioners are constantly drawing on other fields of study, complains about not getting their message through, and maintain linkages to a number of academics in poorer countries where access to high quality articles is, to put it mildly, limited. And yet, many anthropologists seem more content to focus on a critique of existing ‘knowledge systems’ rather than looking for promising alternatives to this situation.

A student movement?

Open Access has become associated with a student movement (at least in the USA), but where were the students here in New Zealand?

I am currently writing an article on Open Access for a Norwegian anthropology student magazine called Kula Kula, and comparing my experiences from New Zealand to those of Norway. It might seem as though a lack of student involvement is related to the degree of institutionalisation that Open Access has been subjected to in both countries.

In Norway, the Research Council has agreed to sign the Berlin Declaration, and the University of Bergen has followed up by trying to persuade their researchers to make articles available in online repositories and Open Access journals. Still, ‘recommendations’ might be a far cry from actual implementation (article in Norwegian / English translation by Google).

A ‘technical’ approach to Open Access seems to have taken over an initiative that might otherwise have come from students – as future researchers, as end-users, and as a group that is in a unique position to advocate for the ‘rights to research’ of students in poorer countries.

In fear of violating a “wait and see – and then possibly write about it” attitude that is often taken to Open Access, I would urge more students to get involved. And more of them should come from anthropology.

The Open Access Week website has a lot of information, including videos and webcasts, among others an interview with Mr. Open Access, Peter Suber from Open Access News:

[video:vimeo:7375512]

SEE ALSO:

SSOAR – The first Social Science Open Access Repository is online

2006 – The Year of Open Access Anthropology?

For Open Access: “The pay-for-content model has never been successful”

antropologi.info survey: Six anthropologists on Anthropology and Internet

Kerim Friedman: Are anthropologists serious about sharing knowledge?

What's the point of science if it's not publicly accessible? Two weeks ago, the first global Open Access Week was organized. Masters' student in anthropology Karstein Noremark has written a report for antropologi.info about the Open Access Week at Victoria…

Read more

Claude Levi-Strauss’ død får liten oppmerksomhet i Norden

En av det 20.århundrets største tenkere døde forrige helg. Men nyheten om Claude Levi Strauss’ død vakte ikke mye oppmerksomhet i nordiske medier. Både Dagbladet, NRK, Jyllands-Posten og Sveriges Radio gjengir kun korte byråmeldinger.

Et unntak er Ludvig Hertzberg som i Svenska Dagbladets Under Strecket-bloggen går mer i dybden i teksten 100 år i civilisationskritikens tjänst – Claude Lévi-Strauss 1908–2009. I samme avis har forresten for få dager siden Torgny Nordin anmeldt en ny bok om Claude Levi Strauss “Samhället som tanke. Claude Lévi-Strauss och den franska strukturalismen” av Christer Lindberg.

Men utenfor Norden er de fleste avisene allerede fylt med til dels svært lange nekrologer, se oversikt over nekrologer i engelskspråklige medier og i tyskspråklige medier

OPPDATERING (7.11.09) Jeg hadde egentlig regnet med oppslag i både Klassekampen og Morgenbladet, men der tok jeg feil. Derimot fant jeg et mer eller mindre ironisk innslag på smuglesning.no der de intervjuet antropologistudent Sara Rismyhr Engelund: Kongen er død

OPPDATERING (22.11.09) Den første store saken om hans død: Thomas Hylland Eriksen skriver om Levi-Strauss i Morgenbladet: Ut av tiden

OPPDATERING (17.11.09) Antropolog Marjut Anttonen gir via epost et overblikk over reaksjonene i Finland:

3.11. var den korte internasjonale byråmeldingen i mange finske aviser, på nettsider, og på YLE (som motsvarer den norske NRK)

3.11. Helsingin Sanomat (landets störste avis) hadde byråmeldingen samme dag: Claude Lévi-Strauss on kuollut men på nettsiden hadde de også link til en större artikkel som var publisert i forbindelse av 100 års bursdagen (28.11.08) Eero Tarasti: Strukturalismin isä toi villin ajattelun tieteeseen (“Strukturalismens far brakte vill tenkning inn i vitenskap” skrevet av prof. Eero Tarasti. Han er kjent som den mest prominente finske forskeren som studerte hos Lévi-Strauss.)

5.11. Helsingin Sanomat i vanlig papirutgave var det en större nekrolog med evaluering av L-S sin livsarbeid, betydning osv.

5.11. YLE hadde på nettsiden en större nyhet om “Claude Lévi-Strauss kombinerte vitenskap og eventyrlyst“. De har intervjuet sosiologen Tiina Arppe som er spesialist på fransk sosiologi. Hun forteller om L-S sin betydning for vitenskap og om reaksjoner i Frankrike etter hans död.

I tillegg har noen forskere skrevet om L-S i sine blogg-sider. For ett år siden var det en del seminarer og tilsvarende festligheter i forbindelse med 100 års-feiringen.

En av det 20.århundrets største tenkere døde forrige helg. Men nyheten om Claude Levi Strauss' død vakte ikke mye oppmerksomhet i nordiske medier. Både Dagbladet, NRK, Jyllands-Posten og Sveriges Radio gjengir kun korte byråmeldinger.

Et unntak er Ludvig Hertzberg…

Read more

Zum Tode von Claude Levi-Strauss

Wie bereits erwähnt, ist Ethnologe Claude Levi-Strauss ein Monat vor seinem 101.Geburtstag gestorben. Er gilt ale einer der bedeutendsten Intellektuellen des 20. Jahrhunderts. In den meisten Zeitungen sind interessante Nachrufe erschienen. Hier eine Auswahl:

Philosoph Claude Levi-Strauss ist gestorben (ORF)

Constantin von Barloewen: In der Wildnis der Zivilisation (Die ZEIT)

Wolf Lepenies: Der Jahrhundert-Denker (Die WELT)

Daniel Haas: “Den Menschen gibt es nicht” (Der SPIEGEL)

Martin Heidelberger: Das Lévi-Strauss-Jahrhundert (Deutsche Welle)

Jürg Altwegg: Mythen erschließen die Wahrheit unserer Welt (faz)

Henning Ritter: Die Arbeit des Augenblicks (faz)

Martina Meister: Zeiten verlorener Unschuld (Frankfurter Rundschau)

Keiner rechnet so genau wie der Wilde (Sueddeutsche Zeitung)

Das ABC der Ethnografie – Claude Lévi-Strauss ist weltberühmt. Seine Frau Dina und Lehrerin ist fast vergessen (der Freitag)

Sie auch eine Zusammenstellung von Nachrufen in englischsprachigen Medien und die Berichte zu seinem 100. Geburtstag

Wie bereits erwähnt, ist Ethnologe Claude Levi-Strauss ein Monat vor seinem 101.Geburtstag gestorben. Er gilt ale einer der bedeutendsten Intellektuellen des 20. Jahrhunderts. In den meisten Zeitungen sind interessante Nachrufe erschienen. Hier eine Auswahl:

Philosoph Claude Levi-Strauss ist gestorben (ORF)

Constantin von…

Read more

Die Schlacht im Teutoburgerwald und die Relevanz von antiker Ethnologie

Antike Ethnologie? Wurden schon vor 2000 Jahren Ethnographien geschrieben? Warum sollen sich Ethnologinnen für die Schlacht im Teutoburgerwald (Varusschlacht) interessieren? Ethnologe Martin Henking hat mir einen Text zur Relevanz von antiker Ethnologie geschickt. Er hat viele Jahre über Tacitus geforscht, und auch eine Magisterarbeit über ihn geschrieben, die demnächst als Buch erscheinen soll.

Tacitus und antike Ethnologie

Martin Henking

Dieses Jahr jährt sich zum 2000.Mal die Schlacht im Teutoburger Wald zwischen Römern und Germanen. Welche Bedeutung hat das Jubiläum für Ethnologen im Jahr 2009?

Warum sollten wir uns im Jahr 2009 mit der antiken Ethnologie beschäftigen? Was hat unsere moderne Ethnologie mit den römischen und griechischen Ethnographien zu tun und können diese überhaupt an unsere wissenschaftliche Disziplin heranreichen?

Am Beispiel der Ethnographie der Germanen, die Tacitus im Jahr 98 nach Christus veröffentlichte, werde ich die Relevanz der antiken Ethnologie aufzeigen.

Ein herausragendes Werk zur antiken Ethnologie ist das Buch „Geschichte der antiken Ethnologie“ von Klaus E.Müller. Dieses Buch behandelt die Geschichte der Ethnologie von den alten Ägyptern bis zu den Byzantinern.

Müller schreibt zu Beginn seines Werkes, dass wir als Ethnologen auch die Ursprünge unseres Fachs kennen müssen. Was wissen wir heute über die Germanen im 1.Jahrhundert nach Christus? Eine Feldforschung können wir nun mal nicht betreiben, also sind wir auf schriftliche Quellen angewiesen.

Für das erste Jahrhundert nach Christus ist hier Tacitus die wichtigste Quelle und für uns als Ethnologen am bedeutsamsten, denn sein Buch „De origine et situ germanorum liber“ (zu Deutsch “Vom Ursprung und Sitz der Germanen” oder “Germania“) ist eine Ethnographie der Germanen und für die damalige Zeit einzigartig. Andere Autoren hatten sich mit fremden Völkern beschäftigt, doch immer nur in der Form eines Exkurses (siehe Livius, Sallust) in ihren geographischen oder geschichtswissenschaftlichen Werken.

Tacitus schrieb die erste Ethnographie der Welt. Noch heute, in Ermangelung germanischer Quellen, stellt er die wichtigste Quelle zu den Germanen dar.

Tacitus war einer der letzten Vertreter der senatorischen Geschichtsschreibung. Deren Werte waren das Streben nach Tapferkeit und Tüchtigkeit (virtus) und Ruhm (gloria), Disziplin, Treue und Zuverlässigkeit (fides), das Eintreten für die res publica, der Schutz der socii, Beachtung des Götterwillens (pietas). Von diesen Begriffen ausgehend, wurden die Herrscher und die zentralen handelnden Persönlichkeiten (wie Senatoren und Feldherrn) beurteilt.

Die Germanen wurden bei Tacitus als sehr positiv dargestellt, sie galten als die perfekten Krieger, waren noch von einer ursprünglichen moralischen Sittlichkeit und dienten Tacitus dazu seiner eigenen Gesellschaft, die als korrupt und obrigkeitshörig galt, einen Spiegel vorzuhalten. Tacitus verwies mit der idealisierenden und typisierenden Darstellung der Germanen und Britannier auf die Zeit vor der Herrschaft der ersten Könige. Er ließ seine Landsleute an die ursprünglichen Römer denken.

Die Darstellung der Fremden, auch Barbaren genannt, d.h., derjenigen, die außerhalb der römischen Welt, des orbis terrarum oder orbis romanum, lebten, war auch von moralisch-erzieherischen Interessen geleitet und keineswegs so objektiv, wie Tacitus immer behauptet hatte. Tacitus stellte nicht alle Fremden so positiv dar. Seine Darstellung der Juden in den Historien V, 1-13 war voller Vorurteile und Hass. Er bezeichnete ihre Sitten als „schäbig und abgeschmackt“, sprach von diesem „abscheulichen Volk“. Es muss hier also zwischen der Darstellung der nördlichen Barbaren, den Germanen und Britanniern einerseits und der Juden andererseits, die bereits im Römischen Reich lebten, unterschieden werden.

Warum sollen wir uns nun im Jahr 2009 mit der antiken Ethnologie beschäftigen?

Durch die Schlacht im Teutoburger Wald und die Ereignisse der darauf folgenden Jahre wurde ein Großteil des Gebiets, das wir heute als Deutschland kennen, nicht römische Provinz, sondern verblieb weiterhin Siedlungsraum der Germanen. Tacitus ist insofern wichtig für uns, da sein Germanenbild bis heute unsere Vorstellung von den Germanen entscheidend geprägt hat. Tacitus ist in der Antike die wichtigste Quellen zu den Germanen. Er ist ein gutes Beispiel dafür, wie wichtig es ist antike Texte zu studieren. Seine Darstellung der Germanen ist zwar stereotyp und idealtypisch, jedoch bietet er eine erste Einteilung der Germanenstämme im Sinne einer Art von Kulturkreislehre.

Die Ursprünge der Ethnologie, wie wir sie verstehen, liegen bei Herodot (der von Müller zum Beispiel als Vater der Ethnologie benannt wird), Tacitus und anderen, die unser Bild der Antike entscheidend geprägt haben. Ihre Darstellung fremder Völker, der sogenannten Barbaren, die außerhalb der römischen und griechischen Welt leben, stellt erste Ansätze von Ethnologie dar. Die Germania des Tacitus ist die erste Ethnographie der Geschichte. Andere Autoren fügten in ihre geographischen und historiographischen Werke ethnographische Exkurse ein. Im Sinne der Fachgeschichte sind diese römischen und griechischen Autoren auch heute noch relavant.

Der Autor dieses Artikels hat sein Studium der Ethnologie und Romanischen Philologie im Jahr 1999 an der Universität Göttingen mit dem Magister Artium abgeschlossen und forscht seitdem zu Tacitus. Momentan arbeitet er an wissenschaftlichen Artikeln zu Tacitus und Themen der antiken Ethnologie. Mehr Informationen: http://ethnologie.blog.de

Bild: Wikipedia

Antike Ethnologie? Wurden schon vor 2000 Jahren Ethnographien geschrieben? Warum sollen sich Ethnologinnen für die Schlacht im Teutoburgerwald (Varusschlacht) interessieren? Ethnologe Martin Henking hat mir einen Text zur Relevanz von antiker Ethnologie geschickt. Er hat viele Jahre über Tacitus geforscht,…

Read more