search expand

Skal vi slutte å snakke om kultur?

bokcover Hvorfor enda en bok om kultur? Har vi ikke skrevet nok om det, svarte Marianne Gullestad da hun ble spurt om å skrive et bidrag til boka “Grenser for kultur”. I boka som ble lansert igår ser norske forskere på den betydningen kulturbegrepet og forestillingen om kulturelle forskjeller har i innvandringsdebatten.

Redaktørene Øivind Fuglerud og Thomas Hylland Eriksen er delvis enig med Gullestad fikk vi høre igår. Meningen er heller å gjøre opp status angående forskningen på dette temaet og dermed avslutte debatten om kultur, sa Øivind Fuglerud.

Det fins mange problemer med bruken av kulturbegrepet (oppsummert bl.a. i teksten min i Utrop Finnes det kulturer?) og mange antropologer bruker det så lite som mulig. Under lanseringen gikk Thomas Hylland Eriksen inn for å tenke mer på klasse. Dette er nemlig et tema som er blitt borte på grunn av kulturaliseringen av sosiale problemer – både i offentligheten og innen akademia. Hvor galt det kan bære av sted ser vi i debatten om opprørene i Frankrikes forsteder. I etterordet av boka skriver han:

Vi må ikke glemme at klasseforskjeller er og blir en vesentlig årsak til avmektighet og ydmykelse, og at både etnifisering og strategisk bruk av nasjonal identitet og religion som politiske identitetsmarkører, henger sammen med klasseforskjeller, selv om det ikke finnes noen enkel årsakssammenheng.

Kanskje klasseforskjeller er så opplagte, og tas i så stor grad for gitt, at de forblir implisitte i analyser av kulturbaserte ideologier som er knyttet til ekskludering og inkludering. Det ville i såfall være trist: En generell innsikt fra forskningen om etnisitet er at utdannelse, arbeid og bolig er avgjørende med hensyn til et flerkulturelt samfunns suksess eller fiasko. Systematisk ulik fordeling av eller tilgang til disse godene, er en oppskrift på konflikt. Når en slik konflikt kalles kulturell eller religiøs (som i Frankrike høsten 2005), bør samfunnsvitere ha anledning til å påpeke at den strengt tatt har null med kultur og religion å gjøre, og alt å gjøre med ulik fordeling av goder. Det er blant annet for å rydde opp i slike misforståelser at vi har samfunnsvitenskap.

Jeg skal skrive mer om boka i ukene framover.

Thomas Hylland Eriksen har i et blogginnlegg på Savage Minds forklart bakgrunnen for bokprosjektet og skrevet selv mye om temaet.

OPPDATERING:

Trenger vi «kultur»? (Oppsummering av lanseringsseminaret på Kilden, 11.6.07)

SE OGSÅ:

Har liten sans for den kulturelle forklaringen – Ungdomsopprør i Paris

Kritiserer undervurdering av klasseforskjeller i innvandringsdebatten

– Heller gate- enn æreskultur

Ny bok: Bruket av kultur: Hur kultur används och görs socialt verksam

Så det finns en sorts svensk kultur och så mångkultur? Debatter om “Mångkulturåret”

Plukker fra hverandre vår forståelse av kultur og tradisjoner

Æresdrap og dovaner: Kun innvandrere har kultur

– Kultur har ikke med nasjonalitet å gjøre

Forståelse av lokal kultur i forhold til hjelpetiltak etter tsunamien

Døve som etnisk gruppe med egen kultur?

Aboriginees in Australia: Why talking about culture?

The Culture Struggle: How cultures are instruments of social power

“Quit using the word ‘culture’ wherever possible”

Hva er kultur? Hvordan takle fremmed kultur?

bokcover

Hvorfor enda en bok om kultur? Har vi ikke skrevet nok om det, svarte Marianne Gullestad da hun ble spurt om å skrive et bidrag til boka “Grenser for kultur”. I boka som ble lansert igår ser norske forskere på…

Read more

Feltarbeid avslørte: Politimenn betegner innvandrere som aper

“Hvis man dumpede ned i baglokalet uden at kende betjentene, ville jeg nok tænke: Hold da op nogle racister. For der er en ret hård tone,” sier antropolog Louise Mejnertz som har vært på feltarbeid i politiet i Århus-forstaden Gellerup. Innvandrere blir nemlig blant annet betegnet som “aper”, melder Nyhedsavisen. “Betjentne er flasket op med det. Forskning tyder på, at der generelt er en hård tone hos politiet, når det gælder indvandrere,” sier hun.

Hun mener at denne sjargongen er en inngrodd del av kaffepausen og stasjonshumoren. Tonen gir en følelse af fellesskap, den fungerer også som ventil for betjentenes frustrasjoner, mener Mejnertz:

»Det er hårdt arbejde ude i Gellerup, og de møder mange, der har det skidt. I stedet for at lade det hele gå ind i hjertet, distancerer de sig fra det og får luft på den måde. Det er ikke kun hos politiet, det sker. Man oplever også læger, der joker om en dødssyg lungepatient for at distancere sig.«

Antropologen vil derfor ikke betegne politimennene som rasister.

De er ikke onde eller racister. Men jeg finder det problematisk, at de ikke bruger deres egne postitve erfaringer med indvandrere til at nedbryde de fordomme, der er blandt betjentene på Politigården. Men de har ikke lyst til at blive stemplet som hellige.

>> les hele saken i Nyhedsavisen

Det har vært lenge kjent at politiet har et problem med innvandrere og dels rasistiske holdninger. Nyeste eksempel er Obiora-saken. Kriminolog Ragnhild Sollund har studert politiets forhold til etniske minoriteter og påpekte problemene i kronikken De ser like ut for meg. Se også teksten Konflikt på gadeplan – når etnisk minoritetsungdom og politi mødes av Anthony Ansel-Henry (sosiolog) og Susanne Branner Jespersen (antropolog).

Samtidig må vi ikke glemme at politiet også har problemer med andre grupper: ungdommer og politiske aktivister som vi bl.a. ser under G8-møtet.

OPPDATERING
Noen medier har åpenbart misforstått Mejnertz’ forskning. “Der er netop ikke tale om racisme, påpeker hun i Jyllands-Posten.
Både politiledelsen og Multikulturel Forening har reagert på politimennenes språkbruk, skriver aarhus.dk

"Hvis man dumpede ned i baglokalet uden at kende betjentene, ville jeg nok tænke: Hold da op nogle racister. For der er en ret hård tone," sier antropolog Louise Mejnertz som har vært på feltarbeid i politiet i Århus-forstaden Gellerup.…

Read more

Anthropological perspectives on suicide bombing

“On Suicide Bombing” is the title of a new book by anthropologist Talal Asad. In the introduction he writes:

For many non-Muslims in the United States, Western Europe, and Israel, the suicide bomber quickly became the icon of an Islamic “culture of death.” This led me to try to think in a sustained way about the contemporary mode of violence that is described by much of the Western media as “Islamic terrorism.” Is there, I asked myself, a religiously motivated terrorism? If so, how does it differ from other cruelties? What makes its motivation—as opposed to the simple intent to kill—religious? Where does it stand in relation to other forms of collective violence? How is the image of the suicide bomber, bringing death to himself and others, addressed by Christians and post-Christians?

He also examins the “clash of civilizations” thesis that purports to explain contemporary Islamic jihadism as the essence of contemporary terrorism, and he argue against the kind of history that assumes self-contained civilizations having fixed values. Asad also discusses state terrorism and violence exercised by the modern state:

I am simply impressed by the fact that modern states are able to destroy and disrupt life more easily and on a much grander scale than ever before and that terrorists cannot reach this capability. I am also struck by the ingenuity with which so many politicians, public intellectuals, and journalists provide moral justifications for killing and demeaning other human beings. What seems to matter is not the killing and dehumanization as such but how one kills and with what motive. People at all times have, of course, justified the killing of so-called enemies and others they deem not deserving to live. The only difference is that today liberals who engage in this justification think they are different because morally advanced.

>> read the whole introduction

By the way, Paradise Now is a great film about suicide bombers.

There are several articles by or about Talal Asad online, among others:

Interview with Talal Asad (Asia Source, 16.12.02)

Interview with Talal Asad: Modern power and the reconfiguration of religious traditions (Stanford University)

Talal Asad: A single history? Francis Fukuyama’s defence of the universalism of western values and institutions is challenged by modern global political realities (Open Democracy, 5.5.06)

Talal Asad: Reflections on Laïcité & the Public Sphere (Keynote address at the “Beirut Conference on Public Spheres,” October 22-24, 2004)

Talal Asad’s hour-long Stanford Presidential Lecture

"On Suicide Bombing" is the title of a new book by anthropologist Talal Asad. In the introduction he writes:

For many non-Muslims in the United States, Western Europe, and Israel, the suicide bomber quickly became the icon of an Islamic “culture…

Read more

Kritiserer norsk paternalisme overfor muslimer

Dagens paternalistiske integreringspolitikk, der majoriteten insisterer at de vet hva som er best for muslimer, kan ikke skape et likestilt samfunn. Tvert i mot vil norske muslimer føle seg som annenrangs borgere. Hvis folk derimot får anerkjennelse og respekt, kan de føle seg trygge og lettere kritisere egen ’kultur’, skriver antropolog Christian Stokke i en god kommentar i Utrop, der han bl.a. diskuterer medias dening av Kadra-saken:

Media gjorde Kadra til heltinne, demoniserte imamene, stigmatiserte somaliere, tvang Islamsk Råd-leder Kebba Secka til å gå av, og ødela for somaliske kvinners daglige arbeid mot omskjæring, som ble mistenkeliggjort i egne miljøer

>> les teksten i Utrop

SE OGSÅ:

Flere tekster av Christian Stokke, bl.a. Norsk paternalisme overfor muslimer

Kadra, æresdrap og nasjonsbygging

Hvorfor elsker norske journalister Ayaan Hirsi Ali?

Dagens paternalistiske integreringspolitikk, der majoriteten insisterer at de vet hva som er best for muslimer, kan ikke skape et likestilt samfunn. Tvert i mot vil norske muslimer føle seg som annenrangs borgere. Hvis folk derimot får anerkjennelse og respekt, kan…

Read more

Going native – part of the darker arts of fieldworkers’ repertoir?

Anthropologist Cicilie Fagerlid is studying poetry slam in Paris and has become one of them she is studying as we see in the

. She seems to be in quite an intensive period of fieldwork and is wondering: Is “going native” part of the darker arts of fieldworkers’ repertoir?

She writes:

Both my fieldworks have been in environments close to my own interests. I could have been – and I surely would have loved to be – hanging around with policial activists in Brixton and mucisians in Tower Hamlets as well as slammeurs and slammeuses in Belleville, even without the excuse of doing fieldwork. Partly, I see this as a more honest anthropology as it is entirely based on the idea of an anthropology without radical difference, and more so, I don’t have to fake or hide anything – not what kind of information I’m looking for, neither my political views, my artistic interests and my way of life in any sense. On the other hand, as I’ve found myself asking the last week; what if I’m faking it all (so well that I believe it myself!), getting access through this perhaps naïve enthusiasm.

>> read the whole article in her blog

SEE ALSO:

Panic, joy and tears during fieldwork: Anthropology Matters 1/2007 about emotions

Fieldblogging from Nicaragua – reading anthropology is something totally different than DOING anthropology.

Paper by Erkan Saka: Blogging as a Research Tool for Ethnographic Fieldwork

Doing Fieldwork Among Poets and Rebels in Paris – Interview with Cicilie Fagerlid

Anthropologist Cicilie Fagerlid is studying poetry slam in Paris and has become one of them she is studying as we see in the video of herself - the anthropologist as slammeuse. She seems to be in quite an intensive period…

Read more