search expand

Romantisierungen am “Internationalen Tag der indigenen Völker”

(via ethno::log) Zum Internationalen Tag der indigenen Völker am 9.August schlaegt die Gesellschaft für bedrohte Völker (GfbV) Alarm: “Ureinwohner weltweit zunehmend an den Rand der Existenz gedrängt” – von Bergbauunternehmen, Ölkonzernen oder Holzfirmen. Gleichzeitig haben die Repräsentanten der indigenen Völker auf internationalem Parkett “erste Erfolge” beim Kampf um ihre Rechte erringen können.

Wie oft in Berichten ueber “indigene Voelker”, ist eine Prise Romantik dabei. Ihre Bilanz zur Situation der Indigenen Völker der Welt leitet die Organisation mit diesen Worten ein:

Indigene Völker sind die Hüter der kulturellen Vielfalt der Erde. Ihr Reichtum sind ihre vielen Sprachen und Kulturen, die Weisheit ihrer Religionen und ihres Umgangs mit der Natur.

Interessanter ist daher der Bericht im Tagesspiegel Sie waren immer schon da. Waehrend der Zustandsbericht der GfbV einer Beschreibung aussterbender Tierarten gleicht, hebt Tagesspiegel-Autorin Sandra Weiss die massiven Aenderungen der letzten Jahre hervor und kritisiert die “romantischen Vorstellungen des Westens”, nach denen indigene Voelker “friedfertig, schutz- und hilflos sind und [dass] ihre Existenz nur mit Hilfe westlicher Menschenrechtsorganisationen erhalten werden kann”:

Als 1992 auf dem Subkontinent die 500-Jahrfeier der „Entdeckung Amerikas“ durch Kolumbus gefeiert wurde, war den Ureinwohnern in gewohnter Manier nur eine Statistenrolle zugedacht worden. (…) 14 Jahre später hat sich das Bild gewandelt. Die Ureinwohner sind allenthalben auf dem Vormarsch und fordern lautstark ihre Rechte ein. Sei es in Ecuador, wo sie im Januar 2000 den Rücktritt eines Präsidenten erzwangen, eine eigene Partei namens Pachakutik gründeten, eine Zeit lang sogar zwei Minister stellten und dieses Jahr mit einem eigenen Kandidaten für die Präsidentschaftswahl antreten. (…)

Oder natürlich der bolivianische Staatschef Evo Morales. Der von Aymara und Quechua-Indianern abstammende ehemalige Kokabauer marschierte innerhalb weniger Jahre durch alle Instanzen, stürzte zwei Regierungen, war der Abgeordnete mit den meisten Stimmen und errang vergangenen Dezember die absolute Mehrheit bei der Präsidentschaftswahl.

>> zum Artikel im Tagesspiegel

SIEHE AUCH:

An historic day: Saturday, 1 July 2006 was an historic day for all indigenous peoples, for it meant that the Norwegian state no longer owned Finnmark. (Saami Radio, 12.7.06)

Interview with Sámi musician Mari Boine: Dreams about a world without borders

What is controversial about “Evo”? He’s indigenous, a socialist, and emerged as a political leader in coca-growing unions (Savage Minds, 19.12.05)

“Leben wie in der Steinzeit” – So verbreiten Ethnologen Vorurteile ueber indigene Voelker

Die SZ und die Ureinwohner: Gestrandet im vorsintflutlichen Evolutionismus

How internet changes the life among the First Nations in Canada

Indigenous not always “victims of economic globalisation” – Alex Golubs dissertation on mining and indigenous people

Indigenous Russians Unite Against Oil and Gas Development

The Construction of Indigenous Culture by Anthropologists

Native Rights Issues: Anthropologists under attack

Ethnic hybridity within identity politics: Thesis on Being A Nobel Savage in Brazil

(via ethno::log) Zum Internationalen Tag der indigenen Völker am 9.August schlaegt die Gesellschaft für bedrohte Völker (GfbV) Alarm: "Ureinwohner weltweit zunehmend an den Rand der Existenz gedrängt" - von Bergbauunternehmen, Ölkonzernen oder Holzfirmen. Gleichzeitig haben die Repräsentanten der…

Read more

Fra anarkisme til mainstream? Antropolog studerte kulturhuset Hausmania i Oslo

cover hausmania oppgave

“Vi trenger en antropolog”, mente en beboer av kulturhuset Hausmania i Oslo. Nå har Ola Andersbakken skrevet en masteroppgave i sosialantropologi om en gruppe kunstnere, musikere, kulturarbeidere og politiske aktivister som kjemper mot at kulturhuset Hausmania skal selges og rives.

Antropologen deltok i utviklingen av Hausmanias nye styreform, representantrådet og formaliseringen av husets visjon, “økovisjonen”. Han var med på flere demonstrasjoner, møter med politikere og gjorde intervjuer med politikere og hausmanitter. Hovedfeltarbeidet varte fra desember 2003 til juni 2004. I tillegg ble det et langt “etterpåfeltarbeid”, der han var med på møter og deltok på e-post lista og arbeidsgruppene på Internet.

Han beskriver et miljø som er “røft” og maskulint, preget av både interne stridigheter og samhold. Hausmanittene, skriver han, har lært å omgåes med makta. De har satt seg inn i det politiske systemet, lært kodene og språket. De dro nytte av politisk- og byråkratisk maktretorikk, benyttet denne aktivt som et motmaktmiddel. Ved å formalisere det indre styresettet og samle seg rundt en visjon, har hausmanittene klart å øve politisk innflytelse.

Profesjonalisering betyr altså ikke nødvendigvis “sell-out” eller en tilpasning til mainstreamkulturen.

I kontakten med myndighetene klarte hausmanittene å bevare sin sjel, skriver antropologen:

Til tross for indre uenigheter, står hausmanittene samlet i presentasjonen av kulturhuset utad. Jeg konkluderer med at Hausmanittene har vist en evne til å motstå de offentlige myndighetenes forsøk på å innsette sine krav. Representantene fra Hausmania tar i bruk kreative strategier, som etablering av symboler, strategisk bruk av media og retorikk, når de mobiliserer til kampen for husets overlevelse.

Vi blir også kjent med flere beboere, får innsyn i debatter om hva Hausmania er og skal være.

Om Hausmania skriver han:

På Hausmania ønsker man å skape et ”pusterom” hvor det lages kunst og musikk med ”sjel”, som en motvekt til den kommersialiserte massekulturen. Det å selge, er ikke så viktig som å lage noe originalt og vakkert som kan gi folk en verdifull opplevelse.

Det er en norm på Hausmania å være et kritisk og samfunnsbevisst menneske som ikke søker en konformitet med resten av samfunnet, men som søker kunnskap på egenhånd og utøver en samfunnskritikk som kan bidra til en mer rettferdig verden.

(…)

De har 20 øvingslokaler som benyttes av 30-40 band og 40 atelierer som benyttes av kunstnere, kulturarbeidere, håndverkere og forskjellige frivillige organisasjoner. Det finnes tre utstillingsgallerier, et stort teater (Grusomhetens teater), motorsykkelklubb, en skatehall, graffitivegg, keramikkverksted, Internettkafé (HUMLA4), veganerkafé med matservering (Black Eyed Bean), bibliotek og kino (Spis De Rike). Det selvstyrte kulturhuset Hausmania baserer seg på brukermedvirkning og dugnadsarbeid. Under mitt feltarbeid, bodde det rundt 30 mennesker på Hausmania.

Hele oppgaven kan lastes ned fra antropologi.info.

>> last ned oppgaven “Makt, motstand og etablering av symboler. ‘Det frie kulturinitiativet’ møter de offentlige myndigheter” av Ola Andersbakken (1,8 MB, pdf)

SE OGSÅ:

Etnografi om unge kunstnere: Hvordan ser verden ut fra deres ståsted?

På feltarbeid blant poeter og opprørere i Paris

Hvem er aktivistene? Forskningsrapport avliver myter om medlemmer i sosiale bevegelser

Den antropologiske aktivisten – Intervju med Johannes Wilm

cover hausmania oppgave

"Vi trenger en antropolog", mente en beboer av kulturhuset Hausmania i Oslo. Nå har Ola Andersbakken skrevet en masteroppgave i sosialantropologi om en gruppe kunstnere, musikere, kulturarbeidere og politiske aktivister som kjemper mot at kulturhuset Hausmania skal selges og rives.…

Read more

Svensk dyrepark stiller ut dansende afrikanere

dyrepark

For ett år siden utløste en afrikansk landsby i dyrehagen i Augsburg (Tyskland) en debatt om rasisme og kolonialisme. En lignende debatt har blusset opp i Sverige: I Kolmårdens djurpark opptrer for tida “fem stolta massajer som aldrig ens tidigare varit utanför sitt lands gränser”. De skal “dansa, sjunga och hoppa”. massai

Å vise fram massaierne midt blant dyrene skaper et bilde av afrikanere som noe primitivt, mener kritikerne: “Tankene går tilbake til kolonitida der svarte ble vist fram på omreisende circus og museer, sier Ywonne Ruwaidam fra Centrum Mot Rasism (CMR).

Magnus Nilsson fra ledelsen i Kolmårdens djurpark avviser kritikken:

Jag är helt enkelt chockad över att Kolmårdens Djurpark anklagas för rasism! Skulle vi, som Nordens största djurpark, ägna oss åt rasism år 2006? Det är en helt osannolik anklagelse.
(…)
[Masaierna] jobbar som safariguider hemma i Kenya och som nu agerar guider i Kolmårdens Djurpark. Det handlar alltså om ett allt mer utvecklat samarbete mellan safariföretaget i Kenya och Kolmårdens Djurpark och har inte den minsta antyda till rasism att göra.

Også massaierne forsvarer arrangementet. Daniel Parmaari Leuka sier:

Vi vill bygga en brygga mellan Kenya och Sverige och skapa en kontakt genom riktiga möten. Vi kom inte för att bli exploaterade som vildar i en djurpark.

Debatten minner om debatten om Muhammed-karikarturene. Forsvarerne av både karikaturene og dansende afrikanere i dyrehager tar ikke historien og maktforholdene i betraktning. Å utstille “eksotiske andre” har en lang tradisjon. Her i Norge kjenner vi Kongolandsbyen i Frognerparken i Oslo. Slike åpent rassistiske menneskeutstillinger skulle demonstrere Vestens overlegenhet (“De var «ville» og «usiviliserte». Vi var hvite, «dannede» og «siviliserte»”). Slike holdninger fins fortsatt den dag i dag og de er en grunn til at afrikanere sliter med å få jobb.

Ritva Jansson, en av medarrangørene avslørte (sannsynligvis utilsiktet) rasisme i et intervju med Dagens Nyheter, da hun sammenlignet massaierne med barn. Om massaierne sier hun:

De tycker det är fantastiskt spännande. Många av dem har inte varit utanför Masai Mara förut, de har inte sett havet förut, de har inte sett andra djur och inga moderna saker överhuvudtaget. Jag visade dem diskmaskinen igår, de kunde inte förstå att en sådan kunde tvätta disken. Det är helt underbart, man ser saker på ett helt nytt sätt. Det är som att ha barn med sig, som aldrig varit ute förut.

(ikke på nett, kilde)

Yvonne Ruwaida, ordförande för Centrum mot rasism, skriver:

Problemet är inte de fem artisterna. Problemet är sammanhanget med dessa artister i en djurpark och hur de beskrivs. När projektledaren beskriver deras arbete som att de “dansar, sjunger och hoppar” och att de “är som att ha barn med sig” är tonfallet nedlåtande.

Teologistudent Marta Axner har skrevet en god kommentar. Hun mener at debatten “sätter lite fingret på varför det är så svårt att diskutera rasism och etnicitet som diskrimineringsgrund i Sverige”:

Vi tänker oss att rasism är en medveten uttalad åsikt, att en rasist är en person som på ett medvetet och rationellt plan håller sig med åsikten att människor av andra raser (eller hudfärg) är mindre värda en vita. Och visst är det så. Men jag tror tyvärr inte att det är så enkelt. Jag tror att omedvetna tankar, uppfattningar och idéer som handlar om etnicitet och hudfärg finns med i vårt samhälle, på liknande sätt som kön fungerar.

(…)Då är steg ett att börja se och förstå hur de här idéerna finns och fortplantas även om ingen (eller få) skulle hävda dem medvetet offentligt.

Dansande massajer på Kolmårdens djurpark – hur kompetenta än dessa är som djurvårdare och/eller artister – är inte en isolerad händelse, utan måste förstås i en kontext och en historia. Hundratals år av kolonialism och rasism, av uppfattningar av svarta människor som lägre stående, som “de andra”, som nästan närmare djur än människor, århundraden av att svarta och färgade människor har dödats, tvingats slavarbeta och på andra sätt utnyttjas av vita – det spelar roll.

Det gör att det aldrig är samma sak när vita människor från nordländer gör samma sak, att det bara går att vända på begreppen. Om svenska folkdansare skulle uppträda i en afrikansk djurpark med älgar i (vilket i sig verkar väldigt osannolikt att en sådan existerar) har en helt annan position i historien, ekonomiskt och maktmässigt att det långt ifrån är samma sak.

Tora Breitholt setter saken i sammenheng med nykoloniale kriger verden over:

Människor som lever i periferin tycks fortfarande ses som exotiska, avhumaniserade väsen som mest hör djurriket till. Inte bättre förstånd än ett barn, men oberäkneliga, opålitliga och känslokalla. Det går förstås hand i hand med upptrappningen av de nykoloniala krigen världen över. På 1800-talet sades det att den vite mannen hade ansvar att civilisera vildarna. Idag kallar man det demokratisering, men i praktiken är det samma sak. Och hur skulle man kunna bomba människor om de vore som oss? Om de också kände sorg och smärta? Om de också planerade sina liv och sina samhällen, om de också önskade sina barn en lycklig framtid?

Arrangementet er “följdriktigt i det samhällsklimat vi nu befinner oss i”, mener også Ali Esbati.

Utilsikted rasisme er et tema som antropolog Marianne Gullestad er opptatt av. Se blant annet Norske verdier, islam og hverdagsrasismen og Racism – The Five Major Challenges for Anthropology

SE OGSÅ:

I Tyskland: Dyrehage stiller ut afrikanere

Next month it will be 100 years since Congolese pygmy named Ota Bengawas put on display in the monkey house at New York’s Bronx Zoo (Savage Minds, 6.8.06) / på norsk Ota Benga – mannen i buret: «Afrikansk pygme, Ota Benga. På utstilling hver ettermiddag hele september» Sverre Bjørstad Graff, nesteklikk.no

Kongolandsbyen i Oslo: Utstillinger av mennesker fra andre kulturer var i stor grad med på å bygge opp myten om hvit overlegenhet

Kurt Jonassohn, On A Neglected Aspect Of Western Racism: From the beginning of the 1870s to the end of the 1930s – the exposition of so-called exotic peoples in zoological gardens attracted a huge public

Anthropological Days at the Olympic Games: An homage to imperialism, the exhibit of conquered peoples was designed to show how America would bring progress to savage peoples

In Detroit and London: More African Villages in the Zoo

Geldof’s Live8 and Western myths about Africa

Wikipedia om “Human Zoos”

dyrepark

For ett år siden utløste en afrikansk landsby i dyrehagen i Augsburg (Tyskland) en debatt om rasisme og kolonialisme. En lignende debatt har blusset opp i Sverige: I Kolmårdens djurpark opptrer for tida "fem stolta massajer som aldrig ens…

Read more

Når unge muslimer chatter med imamen

I en fersk masteroppgave i sosiologi har Helene Toverud Godø undersøkt Internettets betydning for minoritetsungdom. Funnene hennes føyer seg inn i rekken av forskningsarbeider som tar et oppgjør med tidligere forskning om Internett og “cyberspace”. Nettet har ikke ført til en identitetsrevolusjon. Internett fungerer snarere som et ankerfeste, skriver hun:

Internett brukes til å forene folk som lever i eksil over hele verden. Det kan bidra til å redusere følelsen av tap som følger av å være langt unna familien sin. Slik kan Internett muliggjøre kontakt som på flere ulike måter får en viktig betydning for minoritetstilværelsen i Norge.

Internett bidrar til en forsterkning av lokal identitet: Kurdere bruker nettet til å bli mer kurdiske. Muslimer bruker nettet til å bli mer muslimske. Flere informanter bruker nettet til å videreutvikle sin religiøse identitet, for å chatte med imamer, høre på bønner eller opplesninger fra Koranen, eller som oppslagsverk når det gjelder ulike tolkninger.

Men nettet er også viktig for å få fotfeste i Norge og få norske venner. Mange informanter har mer enn hundre chatte-venner – både i Norge og resten av verden. En kurdisk jente forteller at hun også hjelper moren sin, som verken kan lese eller skrive, til å snakke med slektninger og venner gjennom Internett ved bruk av webkamera og mikrofon.

>> les hele saken på Utrop.no

>> last ned oppgaven: Et rom til å finne “seg selv”? – en analyse av minoritetsungdoms bruk av chat på internett. Av Helene Thoverud Godø

SE OGSÅ:

Nettet som hjem. Antropologioppgave om internett og den tibetanske diasporaen

Thomas Hylland Eriksen: “Chatkanaler är livsviktiga för att hålla identiteten levande”

How Media and Digital Technology Empower Indigenous Survival

The Internet. An Ethnographic Approach (Om bruken av nettet for eksil-trinidadere)

I en fersk masteroppgave i sosiologi har Helene Toverud Godø undersøkt Internettets betydning for minoritetsungdom. Funnene hennes føyer seg inn i rekken av forskningsarbeider som tar et oppgjør med tidligere forskning om Internett og “cyberspace”. Nettet har ikke ført til…

Read more

Antropologistudent som valgobservatør i Kongo

Til daglig holder hun med på en masteroppgave om menneskeretigheter og fundamentalisme i Palestina. Men nå har antropologen Hilde Granås Kjøstvedt fått en uventet telefon: Har du lyst til å være med som valgobservatør i Kongo?

Antropologer er reiseglade. På journalistens spørsmål om hva som skal til for å bli valgobservatør i Afrika, svarer hun ikke overraskende:

– Det er en fordel med internasjonal erfaring. Selv har jeg jobbet ett år i Kosovo, med tolketjenester på albansk, i samarbeid med Telemark Bataljon. Dessuten har jeg tatt et meget nyttig kurs i internasjonal valgobservasjon ved universitetet i Bergen. På det lokale plan kan det være smart å engasjere seg i organiseringen av politiske valg. Selv har jeg vært med på organisering av både stortingsvalg og kommune- og fylkestingsvalg, forklarer Granås Kjøstvedt.
(…)
Verdt å nevne er at Granås Kjøstvedt i forbindelse med sine masterstudier i sosialantropologi, tilbrakte halvannet år i Palestina.

>> les saken i avisa Sør Trøndelag

Adressavisa følger opp med et intervju. Antropologen forklarer:

– Det var mye eventyrlyst som gjorde at jeg dro. Valget hadde jo blitt gjennomført med eller uten meg, og det samme med resultatet. Men Kongo har alltid stått for meg som, ja, det er Afrika. Du ser for deg bildet av Afrika, så er det Kongo

>> les hele saken i Adressa

Til daglig holder hun med på en masteroppgave om menneskeretigheter og fundamentalisme i Palestina. Men nå har antropologen Hilde Granås Kjøstvedt fått en uventet telefon: Har du lyst til å være med som valgobservatør i Kongo?

Antropologer er reiseglade. På…

Read more