Demonstrasjon i Sevilla. Foto: No Border Network, flickr
Hva er ødelagte bygninger sammenlignet med ødelagte mennesker? Dette spørsmålet stilte jeg meg ofte i det siste. Derfor har jeg skrevet dette innlegget om avviste asylsøkere og papirløse fra et tverrfaglig og globalt perspektiv.
I begynnelsen av juli brant ventemottakene i Lier og Fagerli ned. Det var beboerne selv som tente på bygningene. Med dette ville de – alle sammen mennesker som har fått endelig avslag på søknaden om opphold – protestere mot måten Norge behandler asylsøkere på.
Opprøret fikk ikke mye sympati i offentligheten. Politikere og byråkrater var mest opptatte av å sende opprørerne ut av landet.
“UDI vil isolere ‘vanskelige asylsøkere’“, meldte Klassekampen. “Storberget senker terskelen for fengsling av asylsøkere“, skrev VG. Hvorfor skal vi bry oss om menneskene i ventemottakene, de er selv ansvarlige for sin situasjon, sa statssekretær Pål Lønseth i et intervju med Morgenbladet. “En totalt ansvarsløs handling“, kommenterte Aftenposten.
På en måte er den manglende støtten forståelig. Asylsøkerne har ødelagt flere bygninger. Likevel: Er det så enkelt å si hvem som har moralen på sin side?
Vold er ingen god løsning på konflikter. Men spørsmålet som er verdt å diskutere er om ikke asylsøkernes vold er “peanuts” i forhold til myndighetenes vold. Ikke bare beboerne, men også forskere karakteriserer tilværelsen på ventemottak som mental tortur. Hva er ødelagte bygninger sammenlignet med ødelagte mennesker?
“Jeg vet at menneskene i begge ventemottakene har lidd under mentale forstyrrelser grunnet langvarig, tilsiktet press fra norske myndigheter”, skriver Francis Okeny, menneskerettsaktivist fra Sudan, i et innlegg i VG.
Okeny har bodd i Lier ventemottak i fire år.
“Jeg vet også at myndighetene, gjennom å unnlate å vurdere situasjonen skikkelig og handle før det var for sent, gjorde seg skyldig i uaktsomhet”, legger han til og tar samtidig avstand fra brannstiftelsen. For beboerne har prøvd å få gehør mange ganger, men hos politikere og UDI vekket konferansene, møtene, teaterstykkene og avisartiklene deres ingen interesse, påpekte Kari Helene Partapuoli fra Antirasistisk senter flere ganger.
Det som beboerne opplever som mental tortur er endeløs venting i avsidesliggende mottak uten privatliv (fire menn i ett rom), frykt for deportasjon, og manglende anerkjennelse. De føler seg ydmyket av folk som stempler dem som “illegale” og “kriminelle”.
Siden myndighetene forbyr dem å tjene penger, er beboerne avhengige av lommepenger fra mottaket – 100 kroner i uka. “Det er ydmykende for et voksent menneske å måtte be om dopapir, tannkrem, såpe eller klær hele tida”, sa Francis Okeny i en tale.
“Mange blir gale her”, forteller en beboer fra Etiopia i NTNUs ferske rapport om ventemottaksordningen. “Jeg er redd for å bli slik. Jeg har observert de som er her mer enn ett år. De blir ubrukelige. Noen begynner å bruke rusmidler for å glemme.” En “skyggerapport” som norske organisasjoner sendte til FNs rasediskrimineringskomité inneholder enda flere historier om ydmykete asylsøkere.
Fra en debatt i Litteraturhuset i Oslo om situasjonen i ventemottakene
Ifølge psykolog Evelin Lindner er det å ydmyke noen noe av det verste man kan gjøre mot et menneske – og noe av det farligste. Hun betegner ydmykelse som “følelsens atombombe“.
Også psykiater Sverre Varvin betegner ventemottakene som destruktive.
Nå kan man som Pål Lønseth innvende at asylsøkerne har brakt seg selv i denne situasjonen. Søknaden deres er avslått, altså har de ikke krav på beskyttelse. Vi har ingenting mer med dem å gjøre. Ferdig med saken.
Men mange av dem er “ureturnerbare” eller “papirløse“. De kan heller ikke dra til et annet land i Europa. På grunn av Dublinavtalen betyr et avslag i Norge et avslag i hele Europa.
I tillegg bør man spørre seg om begrensningen i andre menneskers bevegelsesfrihet er rettferdig i seg selv. Nordmenn kan reise nærmest hvor som helst i verden. Hvorfor skal ikke denne retten også gjelde for irakere? Er ikke denne diskrimineringen på grunn av ens nasjonalitet i strid med menneskerettighetene?
Mange forskere mener det er på tide å tenke nytt. Dagens globaliserte verden, skriver filosof Odin Lysaker i boka “Rettferdighet“, behøver en kosmopolitisk rettferdighetsteori som fremholder at ingen mennesker er ulovlige. Han presenterer arbeidene til Martha Nussbaum og Seyla Benhabib. De argumenterer for at grunnleggende rettigheter bør gjelde for mennesker som verdensborgere og ikke som statsborgere.
Boka viser at dagens måte å håndtere migrasjon på skaper millioner av nærmest rettighetsløse personer og at det må gjøres noe med det.
Ikke bare beboerne i ventemottakene er offer for det som den sørafrikanske antropologen Owen Sichone kaller “global apartheid“. Samtidig som apartheid ble avskaffet i Sør-Afrika, har Vesten innført et apartheidsystem på globalt nivå som skiller de rike fra de fattige. Grensene til de rike landene blir militarisert , og det bygges murer som aldri før. Hver dag dør flyktninger i forsøket på å komme seg gjennom Festning Europa. Hvem har ansvaret for disse livene som gikk tapt som konsekvens av Europas innvandringspolitikk? Dette var ett av mange spørsmål som kom opp på konferansen “Kan et menneske være ulovlig” i Oslo forrige uke. Ja, hvilket ansvar har Knut Storberget?
Flere forskere er overbeviste om at fri migrasjon er veien å gå – ikke bare av moralske grunner. Migrasjon bidrar mer til utvikling og fattigdomsbekjempelse enn bistand ifølge antropolog Alessandro Monsutti og statsviter Jonathan Moses. En slik verden uten UDI er ikke utopisk. 21. mars 1860 bestemte Stortingspolitikerne at hvem som helst kan reise fritt inn til Norge. Som i resten av Europa var man overbevist om at grensekontroll var noe som hørte til despotiske stater, skriver Jan Eivind Myhre i Norsk innvandringshistorie.
Myndighetene ønsker seg lojale borgere. Men av og til er det nødvendig å gjøre opprør. Grunnen til at vi lever i noenlunde demokratiske samfunn er at andre har gjort opprør på vegne av oss.
Men kan vi dermed si at de opprørske asylsøkerne er gode rollemodeller? Som overbevist pasifist synes jeg at dette spørsmålet er vanskeligere å svare på enn spørsmålet om Knut Storberget, Pål Lønseth og de ansvarlige i UDI er gode rollemodeller. For det er de definitivt ikke.
SE OGSÅ:
The “illegal” anthropologist: Shahram Khosravi’s Auto-Ethnography of Borders
Antropologen Shahram Khosravi- Ikke kall dem for illegale
En etnografi fra et asylmottak for enslige mindreårige
Masteroppgave om tvangsreturer: Når politiansatte klamrer seg til den “byråkratiske religionen”
Nina Glick Schiller: Who belongs where? A Global Power Perspective on Migration
Hvem er kriminell: EU eller flyktningene?
– Åpne grenser er løsningen
