“Ikke frykt journalistene”, skrev nylig Unni Wikan i Aftenposten som innlegg i debatten om forskningsformidling i kjølvannet av Hjernevask. Men formidling må læres, understreker hun og forklarer hvorfor hun i hijabdebatten heller stilte opp for Dagens Næringsliv enn for VG og hvorfor hun liker å være med i direkteprogrammer på tv, gjerne også i utskjelte debattprogrammer.
Antropologen tar også opp et tema som Magne Lindholm, høgskolelektor på Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo, skriver om i sitt innlegg i dagens Aftenposten.
Før forskere går ut i media må de jobbe hardt med seg selv og stille seg noen grunnleggende spørsmål som “Hva kan man lære av min forskning?” “Skal forskerne formidle sine funn,”, skriver han, “må de gå hardhendt til verks overfor sine egne arbeider, forsøke å trekke ut de sentrale konklusjonene:
Når så mange forskere har brent seg i kontakt med journalister, er årsaken at de ikke har klart å prioritere i sitt eget stoff. De har snakket i vei, og overlatt til journalisten å velge sitater ut fra eget skjønn. Harald Eias redigering av uttalelsene til norske kjønnsforskere er et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå. Willy Pedersens opptreden i samme program er et skoleeksempel på hvordan det skal gjøres. Han visste godt hva som var viktig, og kom ned på beina.
Løsningen er altså at forskerne må trene seg opp til å finne ut hva som er sentralt i sitt eget materiale, før de nærmer seg massemediene. Når de overlater til journalistene å stå for prioriteringene alene, driver forskerne risikosport på høyt nivå.
PRIO-forsker Jørgen Carling har stilt seg slike spørsmål. På sin hjemmeside http://www.dragoeiro.com har han en egen seksjon som heter “selected research findings“. En god ide!
Hvor vanskelig dette er for forskere merket jeg da jeg ba dem å svare på nettopp i slike spørsmål da jeg laget programheftet for Culcoms avslutningskonferanse.
Antropolog Cicilie Fagerlid var en av dem som sleit med å formulere et svar på spørsmålet “Hva kan vi lære av din forskning?”. I et blogginnlegg skriver hun:
I have to admit that such an upfront and naïve question up here in our ivory tower-existence made me realise that I think far too little about the very simple fact that people might learn something from what I do. Even if I often think that much in this world is outside of my jurisdiction and beyond repair, I hope I haven’t totally given up on the idea that what I do might be useful, – also above the personal pleasure of it and the societal benefit of not spending my days doing something that is harming the environment more. From now on, I’ll have in the back of my mind; what can the reader learn from what I write… or perhaps less didactic and patronising; which experiences do I want to convey? What do I want the reader to experience and retain from my text?
Unni Wikan forteller om lignende tanker da hun fikk refusert en kronikk hun hadde sendt inn til Aftenposten:
I 1995 sendte jeg min første kronikk til Aftenposten. Kronikkredaktør Per Egil Hegge svarte høflig at den var velskrevet, men han skjønte ikke helt at noen ville ha interesse av den! Jeg kunne ikke ha fått en bedre tilbakemelding. Si til en forsker at det hun driver med ikke virker interessant! Jeg satte meg ned, skjerpet mitt skriveredskap, tenkte så det knaket: Hva er det egentlig jeg har å si? Kronikken kom på trykk under tittelen «Er «kultur» blitt vårt nye rasebegrep?»
«Tro ikke at andre vil være interessert i det du har å si. Det er din jobb å gjøre det interessant!» Dette sier jeg alltid til Ph.D.-studenter på skrivekurs.
Hun ville helst sende alle Ph.D.- studenter på kronikkurs hos journalister.
Jeg vil sterkt anbefale yngre forskere å la seg berike av den glede og stolthet det gir å se at samfunnet verdsetter ens kunnskap, og ta spranget ut i offentligheten. Det er ingen motsetning mellom dét, og det å satse på topp profesjonalitet.
>> Unni Wikan: Ikke frykt journalistene
>> Magne Lindholm: Bygg ned mistilliten
Lindholm har på sin hjemmeside lagt ut flere tips om hvordan man skriver kronikker, pressemeldinger, anmeldelser, forskningsartikler og mye mer!
På forskning.no finnes det en samleside om formidling inkludert saken I kjølvannet av Eia der også Thomas Hylland Eriksen blir intervjuet.
SE OGSÅ:
Nancy Scheper-Hughes: Public anthropology through collaboration with journalists
Marianne Gullestad: Godt språk forgyller forskningsresultatene
Hjernevask: Ødelegger forholdet mellom media og forskere?
Hvorfor overlater forskere nettet til anti-akademiske krefter?
– Journalister misbruker forskere i jakten på “den gode historien”
Hvordan få forskerne ut av elfenbenstårnet?
Formidling: – Bruk heller film enn skrift
Frode Storaas: Derfor trenger vi multimedia-antropologi på nett
"Ikke frykt journalistene", skrev nylig Unni Wikan i Aftenposten som innlegg i debatten om forskningsformidling i kjølvannet av Hjernevask. Men formidling må læres, understreker hun og forklarer hvorfor hun i hijabdebatten heller stilte opp for Dagens Næringsliv enn…