search expand

Deshalb bleiben indonesische Ethnologinnen zu Hause

Hierzulande ziehen viele Ethnologen in die Ferne, um zu forschen. So ist das nicht in Indonesien. Die meisten Ethnologen forschen in ihrem eigenen Land – unter anderem um das von “westlichen” Ethnologen verbreitete Bild Indonesiens zu korrigieren, erklärt Nina Gaiser in ihrem Paper “Indonesische Ethnolog/innen in Jogjakarta – Studium, Beruf und Wissenstransfer“.

Sie zitiert einen Ethnologiedozenten an der Uni Gadjah Mada in Jogjakarta:

“The problem is, that research results published in a journal are always from the centre of the discourse. So it’s always the people from Germany, from the US, from the Netherlands or Australia who publish. But what they publish on Islam, that’s always kind of a misrepresentation, misinterpretation of culture and religion. […] We have our own genius to talk about Islam. But the knowledge about Islam is constructed by the first nations, Europe and the US. It’s not from Indonesia for instance. So that’s actually my concern.”

Ausschlaggebend ist laut Gaiser nicht wo man forscht, sondern was man erforscht und wie “nützlich” die Forschung für die Gesellschaft ist:

Ein Großteil der Befragten, viele von ihnen in NGOs tätig, sprach sich sogar aktiv für ethnologische Forschung aus, bei welcher der Forscher oder die Forscherin direkt für eine bestimmte Gruppierung oder Sub-Kultur Partei ergreift. Sie empfinden rein akademische Forschung als langweilig oder sinnlos, da die produzierten Forschungsergebnisse keinen Nutzen hätten. „I was so sick of that“, beschreibt eine Informantin, „and decided to stop doing research with those perspectives […] like academic research. Now I work with the people. […] It’s more, ya, action research: I learn from the people, we set up projects together. So it’s like advocacy work to empower kampung people“.
(…)
Moralische Bedenken treten nur dann auf, wenn ein Verdacht des Missbrauchs ethnologischer Forschungsergebnisse, durch Unternehmen oder Regierungen, besteht. Im Allgemeinen scheint jedoch die Tendenz zu bestehen, angewandte und theoretische Ethnologie verbinden zu wollen, mit dem Ziel etwas in der Gesellschaft zu verändern.

Nina Gaiser’s Arbeit ist das Ergebnis eines interessanten Zusammenarbeitsprojekts des Instituts für Völkerkunde der Uni Freiburg (Breisgau) und der Fakultas Ilmu Budaya der Universitas Gadjah Mada in Jogjakarta:

Es handelt sich dabei um ein interkulturelles Tandemprojekt, in welchem deutsche und indonesische Studierende gemeinsam forschen. Die Lehrforschung findet jährlich abwechselnd in Indonesien und Deutschland statt. Es wird in Zweierteams geforscht, bestehend aus jeweils einem deutschen und einem indonesischen Studierenden. Es geht darum als gleichberechtigte Forschungspartner übereinander aber zugleich miteinander zu forschen.

>> Download des Papers “Indonesische Ethnolog/innen in Jogjakarta – Studium, Beruf und Wissenstransfer”

Einen æhnlichen Fokus auf den praktischen Nutzen von Forschung finden wir in mehreren afrikanischen Ländern, siehe The resurgence of African anthropology

SIEHE AUCH:

Deutschlandforschung: Wofür sich “ausländische” Ethnologen interessieren

“Discuss politics!” – How anthropologists in Indonesia engage with the public

Brazilian anthropologist João Biehl: “Anthropology needs to engage in an activist way”

Reggae, Punk and Death Metal: An Ethnography from the unknown Bali

Keith Hart and Thomas Hylland Eriksen: This is 21st century anthropology

Hierzulande ziehen viele Ethnologen in die Ferne, um zu forschen. So ist das nicht in Indonesien. Die meisten Ethnologen forschen in ihrem eigenen Land - unter anderem um das von "westlichen" Ethnologen verbreitete Bild Indonesiens zu korrigieren, erklärt Nina Gaiser…

Read more

Entfremdende Feldforschung

Jeanne Labigne ist nicht die einzige Ethnologin, die ihr Hobby zur Magisterarbeit gemacht hat. Doch ihre Feldforschung hat sie von ihrem Hobby entfremdet. “Ich bin durch die Magisterarbeit kritischer geworden”, sagt die 28-Jährige im Gespräch mit dem Spiegel. “Ich gehöre nicht mehr dazu.”

Jeanne Labignes Leidenschaft ist/war Streetdance. Vor drei Jahren tanzte sie zusammen mit ihrer Freundin Hanneke im Finale der weltbesten House-Tänzer in Paris: bei “Juste Debout“, dem, so der Spiegel, größten Streetdance-Festival der Welt.

“Viele Jugendliche fühlen sich vom urbanen Tanz angezogen, weil sie anders sein und nicht zum Mainstream gehören wollen”, erzählt sie. Nun ist ihr klar geworden das sie genau das sind: Mainstream. Was sie besonders abstösst ist der Leistungsgedanke, das unbedingte Gewinnenwollen.

>> weiter im Spiegel

SIEHE AUCH:

Fremde Feinde: Von Ethnologen und ihren Informanten

“Der geteilte Schmerz ist der Kern jener teilnehmenden Beobachtung”

“Ja zu Sex mit Informanten”

Play as research method

Dance Anthropology: “Even when borders blur, dance movements retain ethnic roots”

Jeanne Labigne ist nicht die einzige Ethnologin, die ihr Hobby zur Magisterarbeit gemacht hat. Doch ihre Feldforschung hat sie von ihrem Hobby entfremdet. "Ich bin durch die Magisterarbeit kritischer geworden", sagt die 28-Jährige im Gespräch mit dem Spiegel. "Ich gehöre…

Read more

Initiationsriten: Merkwürdige Weisse

Rollmöpse, frische Hefe und rohe Schweineleber essen, dann alles mit viel Alkohol runterspülen – Focus schreibt über die Initiationsriten bei Gebirgsjägern in Deutschland. Diesmal sind es mal nicht Einwanderer aus fernen Ländern, die mit “exotischen” Ritualen auffallen, die eine Ethnologin erklären muss.

“Entwürdigende Mutproben und Aufnahmerituale wie bei den Gebirgsjägern sind nichts Singuläres. Ethnologen erkennen in den Initiationsriten eine Konstante der Menschheitsgeschichte”, schreibt das Blatt und interviewt Sabine Doering-Manteuffel von der Uni Augsburg.

Wir lesen:

Ursprünglich markiert ein Initiationsritus den Übergang vom Kindes- ins Erwachsenenalter. In den Stammeskulturen stehen die dabei verlangten Mutproben in unmittelbarem Zusammenhang mit überlebenswichtigen Fähigkeiten, zum Beispiel der Jagd. Nach einem solchen Ritus zählt der junge Stammesangehörige als vollwertiges Mitglied der Gesellschaft und übernimmt Rechte und Pflichten, die er zuvor nicht hatte.

„Bei diesen Riten handelt es sich um einen Schwellenzustand“, erklärt Doering-Manteuffel „Die Vorgänge in der Kaserne in Mittenwald zeigen deutliche Parallelen dazu: Die Soldaten geben freiwillig ihren Status ab, lassen sich demütigen und werden dadurch erhöht. Nach dem Ritual gehören sie einer Gemeinschaft Gleicher unter Gleichen an.“ Vor allem in männlichen Gruppen ist das Hauptmerkmal immer das Thema, Gefühle wie Angst, Unsicherheit, Ekel oder Scham, zu überwinden.

Solche Rituale sind besonders bei Gruppen beliebt, die sich als Elite auffassen. Recht krass ging es bis vor kurzem an französischen Elite-Unis zu.

>> weiter im Focus

Die ZEIT hat sich auch dem Thema angenommen und interviewt Männerforscher Ludger Jungnitz über Gewaltrituale in Hierarchien

Mehrere Politiker haben die Bundeswehr-Rituale scharf kritisiert und forderten – typisch Politiker – Verbote.

Der dpa sagte der Ethnologe Guido Sprenger, solche Traditionen könne man nicht verbieten. Ratsamer sei es, die Rituale kontrolliert zuzulassen und zu integrieren:

“Es gibt auch in anderen Organisationen, zum Beispiel manchen Studentenverbindungen, Aufnahme-Rituale, bei denen mit den Novizen recht ruppig umgegangen wird. Das ist aber bekannt. Jeder, der eintritt, weiß, was auf ihn zukommt. Die Bundeswehr ist ein separater Bereich in unserer Gesellschaft, in der andere Werte wie Hierarchie und Unterordnung zählen”.

Mittlerweile ist der in Kritik geratene Hochgebirgszug des Gebirgsjägerbataillons 233 der Bundeswehr im oberbayerischen Mittenwald vorübergehend stillgelegt worden.

SIEHE AUCH:

“Der geteilte Schmerz ist der Kern jener teilnehmenden Beobachtung”

Selbstkreuzigung unter Christen: Wenn Religion zum “Theater” wird

Forschungsprojekt untersucht Rituale in Internet

The Value of Rituals

Rollmöpse, frische Hefe und rohe Schweineleber essen, dann alles mit viel Alkohol runterspülen – Focus schreibt über die Initiationsriten bei Gebirgsjägern in Deutschland. Diesmal sind es mal nicht Einwanderer aus fernen Ländern, die mit "exotischen" Ritualen auffallen, die eine Ethnologin…

Read more

Die faz träumt von edlen Wilden

“Die Sentinelesen – das isolierteste Volk der Welt”, titelt die faz obwohl Ethnologe Pandya (vermutlich Vishvajit Pandya) sich bemüht, die Vorurteile des faz-Journalisten zu widerlegen.

“Sie beschäftigen sich als Ethnologe mit einem Volk, das von unserer Zivilisation vollkommen unberührt geblieben ist.” So beginnt Journalist Alard von Kittlitz das Interview mit dem Ethnologen. Pandya antwortet:

– Isoliertheit und Feindlichkeit sind Begriffe, die uns bei der Konstruktion eines Bildes von den Sentinelesen helfen sollen. Wir träumen darin von der ersten Begegnung mit einem Volk von Wilden. Tatsächlich ist der Golf von Bengalen ein seit Jahrhunderten genutzter Handelsweg. Die Sentinelesen wissen also schon lange, dass es die Außenwelt gibt. Und sie haben eine Vorstellungen davon, wer wird sind. Von Unberührtheit kann keine Rede sein.

Die Sentinelesen sind nicht so aggressiv, wie der Mythos uns glauben machen möchte, sagt er und warnt vor stereotypen Bildern:

– Wir müssen aufpassen, dass wir aus ihnen nicht einen Mythos machen, der eine aus anthropologischer Perspektive verantwortungslose Außenwelt neugierig auf die „Steinzeitmenschen“ macht. Man kann die Sentinelesen schon jetzt auf Youtube sehen, christliche Websites erkennen in ihnen die letzten Kinder Gottes. So lange wir sie nicht weiter erforschen, bleiben sie Projektionsfläche und passive Opfer der modernen Welt. Ein kontrollierter Zugang hingegen würde nicht nur unser Verständnis der eigenen Vergangenheit fördern. Vielleicht würde er auch dazu führen, dass die Sentinelesen die Entscheidung über ihre Zukunft selber treffen dürfen.

>> weiter in der faz

SIEHE AUCH:

Ethnologen kritisieren Berichterstattung über “isolierte Urwaldvölker”

Die SZ und die Ureinwohner: Gestrandet im vorsintflutlichen Evolutionismus

“Wie findet man Naturvölker?”

“Good story about cannibals. Pity it’s not even close to the truth”

"Die Sentinelesen - das isolierteste Volk der Welt", titelt die faz obwohl Ethnologe Pandya (vermutlich Vishvajit Pandya) sich bemüht, die Vorurteile des faz-Journalisten zu widerlegen.

"Sie beschäftigen sich als Ethnologe mit einem Volk, das von unserer Zivilisation vollkommen unberührt geblieben…

Read more

Kan antropologi være kunst? Kan kunst være antropologi?

Hva skiller det etnografiske fra det kunstneriske, når mål, arbeidsmåte og uttrykksformer kan være ganske like? Hva kan kunstnere og antropologer lære av hverandre? Her på antropologi.info skal antropolog Aleksandra Bartoszko presentere en serie av intervjuer der antropologer og kunstnere reflekterer over forbindelser, likheter og forskjeller mellom etnografi og kunst.

Kan antropologi være kunst? Kan kunst være antropologi?

Av Aleksandra Bartoszko

Fra 14. januar til 14.mars 2010 vises Andrea Langes utstilling «Riturnella» og Marianne Heier «Jamais – Toujours» på Stenersensmuseet i Oslo. Verkene til Lange og Heier balanserer mellom kunst, politikk og samfunnsvitenskap. Begge presenterer arbeid som baserer seg på foto, video, performance og tekst. Temaet for den aktuelle utstillingen er det de oppfatter som uakseptable tilstander i dagens globale samfunn: krig, fattigdom, arbeidsledighet, innvandringspolitikk og «illegale» flyktninger.

Da jeg så utstillingen og hørte Heiers åpningstale, tenkte jeg med en gang på antropologi og etnografiske utstillinger. Et likhetstrekk var kunstnernes arbeidsmåter – feltarbeid og deltakende observasjon. Et annet var uttrykksformene – dokumentaristiske fotografier og kvasidokumentalistiske filmer. Jeg har begynt dermed å undre på hva som skiller det etnografiske fra det kunstneriske, når mål, arbeidsmåte og uttrykksformer er så like. Jeg spurte begge kunstnerne og en antropolog hvordan se selv ser på dette, og om hva som skal til for at de definerer sine verk som enten kunst eller etnografi.

Cicilie Fagerlid er sosialantropolog, stipendiat ved Universitetet i Oslo. Hun gjorde sitt feltarbeid i Paris. Jeg spurte Cicilie hva hun mener om et av bildene i Langes utstilling.

Aleksandra Bartoszko: Bildet «Manifestation» fikk meg til å tenke på bilder du har tatt i Paris. Hvordan ser du på dette kunstverket i forhold til dine bilder fra feltarbeidet ditt som du viser på bloggen din og på flickr? Hvordan synes du Langes bilde skiller seg fra dine fotografier, eller fra andre bilder som dokumenterer antropologiske/etnografiske funn?


Andrea Lange: Manifestation. Stenersenmuseet.

Cicilie Fagerlid: “Stop Sarko’s law”. Demonstration outside the Senat against the new law on immigration. Flickr.

Cicilie Fagerlid: Hadde jeg kommet over dette motivet i Paris, ville jeg definitivt tatt et bilde og lagt det ut på flickr så raskt som mulig. Siden du spør, er det mulig jeg ville ha fokusert bildet litt annerledes, enten gått nærmere for å framheve teksten eller lenger bort for å få med mer av omgivelsene for å vise konteksten motivet inngår i.

Jeg vil gjerne forsøke å tenke på den estetiske komposisjonen når jeg tar bilder, men jeg må innrømme at jeg nok er flinkere til å legge vekt på det jeg vil dokumentere. I den grad det er forskjell på bilder som kunstverk og som antropologisk dokumentasjon lurer jeg på om det må ligge i dette: Er dokumentasjon og et forsøk på å formidle hva som faktisk foregår og hvordan det faktisk ser ut det viktigste bildet formidler, altså kanskje en form for realisme, eller kommer disse målene i andre rekke etter estetiske vurderinger?

Men jeg vil også legge til at spørsmålet ditt har tvunget fram denne refleksjonen hos meg, for ved første øyekast ville jeg sagt at jeg ville ha tatt nøyaktig det samme bildet! Jeg tror nyansene her kan være hårfine, og en mer kunstnerisk anlagt antropolog enn meg ville i høyere grad greid å vektlegge estetikk og komposisjon uten å miste det informative.

“hop! a charter for Hungary!” Demonstration against “disposable immigration”. Foto: Cicilie Fagerlid, flickr
“Residence permit REFUSED” Demonstration against “disposable immigration”. Foto: Cicilie Fagerlid, flickr
“Monsieur Sarkozy, if you don’t love France, leave her”. Demonstration against “disposable immigration”. Foto: Cicilie Fagerlid, flickr

“not prison, not retention, not expulsion”. Foto: Cicilie Fagerlid, flickr

Andrea Lange: Pay Attention Motherfuckers. Stenersensmuseet.

Samtidig vil en kunstner som Lange helt klart formidle motstanden mot fransk innvandringspolitikk – nettopp det samme jeg ofte ønsket å formidle med mine bilder. Men jeg ville kanskje ønsket å gå mer i detalj på hvordan denne motstanden utspiller seg nettopp ved å enten få med detaljene i plakatene eller konteksten rundt. Men i mange tilfeller er det kanskje ikke først og fremst selve bildet som avgjør om det er kunst eller etnografi.

AB: Synes du at Langes bilde kunne vises på etnografisk museum i Oslo og da ha samme verdi som bilder antropologer bruker? Ville de regnes som etnografi, eller er det noe du ville savne om det skulle vises der?

CF: Jeg synes absolutt bildet kunne gått rett inn i en utstilling på etnografisk museum. Men i motsetning til hvordan det ble presentert på Stenersen, så vidt jeg forsto, ville bildet trenge en bredere kontekst for å bli etnografisk.

Vi måtte få vite både noe om fransk innvandringspolitikk, og ikke minst om all motstanden den genererer. I hvilket nabolag bildet er tatt, og hva det evt. betyr er også viktig informasjon. Jeg kan tenke meg at ihvertfall det ene er tatt i nærheten av universitetet Jussieu, og da skulle jeg likt å vite mer om motstanden om innvandringspolitikken og støtten til papirløse blant studenter og kanskje også tradisjonen for sånt rundt universitetene.

Hvis jeg skulle vist mine bilder fra bydelen Belleville, ville den type informasjon om området være vesentlig: Hvilke tradisjoner fins det for motstand her? Hvilken rolle spiller papirløse innvandrere i dette området? osv.

Jeg tenker vel at bilder i seg selv kan kanskje aldri være tilstrekkelig etnografisk dokumentasjon, – vi trenger kontekstualisering. Det er vel derfor jeg aldri har sett på bildene mine på flickr som riktig etnografiske. I begynnelsen hadde jeg ambisjon om å fortelle litt hva som foregikk, men det ble alt for tidkrevende.

Jeg har laget noen bildesamlinger (og kanskje særlig denne er relevant her) som jeg håpet at i sin helhet kunne formidle ihvertfall en del av det som foregikk på demonstrasjoner, men etnografi blir det ikke i mine øyne før jeg utdyper og forklarer bakgrunnen for det som foregår. Men kunst er de slett ikke heller, fordi bildene bare er tatt med ønske om å formidle det faktiske. Og da mener jeg ikke at de formidler noe objektivt, men heller at de ikke er tatt med tanke på…

Vel, jeg merker at jeg kommer til kort når jeg forsøker å definere hva som gjør bilder til kunst, men jeg tror jeg faller tilbake på det jeg svarte på forrige spørsmål: for å være kunst må en eller annen estetisk vurdering være med, ikke bare det rent funksjonelle behovet om å formidle det faktiske som ligger bak mine bilder. Eller er det bare konteksten rundt som avgjør om noe er kunst eller etnografi?

AB: Hva synes du antropologer og etnografer kan lære av kunstnere og omvendt? Har du et godt råd til kunstnere som i sitt virke utforsker, viser og tolker kultur, samfunn og politikk?

CF: Antropologer, og her snakker jeg særlig til meg selv, bør være oppmerksom på at estetiske vurderinger når et bilde komponeres kan hjelpe dem med å få formidlet budskapet enda klarere. Bildet kan bli mer iøynefallende, og informasjonen kan komme mer i fokus heller enn å forsvinne i en dårlig komposisjon. Kunstnere utforsker verden på sin egen måte, og jeg vet ikke om det ville hjulpet deres spesifikke måte å fortolke og formidle på å gjøre den mer etnografisk, slik jeg svarte på forrige spørsmål.

Jeg vil jo hevde at god kunst kan få oss til å reflektere på en annen, og kanskje mer dyptgripende, måte enn selv den beste antropologi. Så da tror jeg jeg synes at de to måtene å beskrive og forholde seg til verden på lever best side om side, med sine spesifikke uttrykksformer og genrekrav. På den annen side; jeg liker bildet til Lange veldig godt (kunne jo ha tatt det selv ;-) ), men det gir ingen aha-opplevelse andre kunstverk er istand til å vekke.

F.eks. likte jeg plakaten med teksten “no one is illegal” fra samme utstilling. Den fikk tankene igang hos meg! Så siden dette bildet etter min mening mangler denne kvaliteten, kunne det kanskje tjent på å bli presentert med endel bakgrunnsinformasjon, f.eks. som jeg etterlyste i forrige spørsmål? Og siden det fortsatt inngikk i en større kunstutstilling og ikke ble presentert på etnografisk museum, så ville det jo fortsatt være kunst, selv om det også spredde litt mer innsikt og kunnskap!

Cicilie Fagerlid har forresten nettopp blogget om anthropology and fiction der hun bl.a. skriver “no one does anthropology as well as novelists do”.

SE OGSÅ:

What anthropologists and artists have in common

Manga instead of scientific paper: How art enriches anthropology

Connecting Art and Anthropology: What happens when artists and anthropologists are asked to do something together?

Nigel Barley: “Fiction gives better answers than anthropology”

Klarer kunsten seg uten forskningen?

Thomas Hylland Eriksen: Heller mer kunst enn flere bøker!

Doktoravhandling: Hvordan påvirker bilder mennesker?

Doktoravhandling ble teaterstykke

Etnografi om unge kunstnere: Hvordan ser verden ut fra deres ståsted?

Hva skiller det etnografiske fra det kunstneriske, når mål, arbeidsmåte og uttrykksformer kan være ganske like? Hva kan kunstnere og antropologer lære av hverandre? Her på antropologi.info skal antropolog Aleksandra Bartoszko presentere en serie av intervjuer der antropologer…

Read more