SSOAR’s goal is to provide free electronic access to journal article preprints and postprints. Master’s theses are not included here, it seems. You can deposit the following types of documents:
Copyright permitting, you can deposit in SSOAR all quality-assured scholarly contributions which have already been published or have been accepted for publication in journals, collective volumes or journal-like series.
Journal contributions include scholarly articles, reviews, interviews and conference proceedings. By collective volumes we mean all text compilations such as handbooks, conference readers or proceedings. Contributions such as research reports, discussion papers and working papers from, for example, institutes’ series or research networks can also be deposited in SSOAR, and are, indeed, becoming increasingly significant. Such contributions can be monographic in nature or comprise several documents. Actual monographs (books, dissertations) may also be deposited, ideally in full.
SSOAR is a German initiative, “operated jointly by the Center for Digital Systems, the Institute of Qualitative Research (both are part of the Freie Universitaet Berlin), and by GESIS – Leibniz Institute for the Social Sciences. The project is funded by the German Research Foundation (DFG).
(via media/anthropology and Open Access Anthropology blog) Where can I publish my papers online? A few weeks ago, I wrote about ResearchGATE and other initiatives. Now, SSOAR - the Social Science Open Access Repository is online. It…
(D)as Problem beschränkt sich nicht auf Russlanddeutsche, sondern der Mord wirft ein Schlaglicht auf einen bisher wenig beschriebenen Rassismus in der deutschen Gesellschaft. Dafür spricht auch, dass es seit dem 11. September 2001 vermehrt Pöbeleien gegenüber Frauen mit Kopftüchern gibt.
Islamophobie reicht bis in die Mitte der Gesellschaft. Diese ist in den 2000er Jahren deutlich nach rechts gerückt. Die bürgerliche Mitte verurteilt zwar Hass und Gewalt rechter Randgruppen gegen Ausländer, aber es gibt zunehmend Äußerungen aus dieser Mitte, die noch vor wenigen Jahren undenkbar gewesen wären. Machte jemand solche Äußerungen über Juden, würde das einen Skandal auslösen.
Die Haltung, ein sichtbarer Islam, also ein Islam mit Kopftuch, habe in Deutschland nichts zu suchen, sei weit verbreitet. Das zeigten jüngst auch die rassistischen Aussagen des Bundesbankvorsitenden Thilo Sarrazin. Es gebe, so Schiffauer, “eine Grundstimmung in der Gesellschaft, die einem Täter das Gefühl geben kann, in Übereinstimmung mit der Mehrheit zu handeln.”
Der Mord an El-Sherbini war jedoch auch die Tat eines Außenseiters. Der Russlanddeutsche Alex W. sei in Deutschland nie angekommen (siehe hierzu in der Leipziger Volkszeitung Gegensätzliche Welten – Täter und Opfer trennen Welten). “Rassismus gedeiht dort, wo sich jemand ausgegrenzt fühlt”, so der Ethnologe.
Wie müsste die Politik darauf reagieren? Politiker müssten ein Bewusstsein dafür schaffen, dass es Rassismus in Deutschland gibt – und zwar nicht nur unter Randgruppen gibt:
Wir haben erfolgreich Standards im Umgang mit den Juden oder auch mit den Homosexuellen etabliert, auf die die deutsche Gesellschaft stolz sein kann. Das ist keine Garantie gegen Gewalt, aber Voraussetzung dafür, Gewalt zu bekämpfen. So könnten wir den Opfern das Gefühl geben, Teil dieser Gesellschaft zu sein.
Der Weg dahin ist noch weit. Das zeigen Kommentare zum Mord-Prozess, der vor ein paar Tagen in Dresden begonnen hat. Typisch abwehrend, rassismusverleugnend mit stereotypen Haltungen gegenüber der “islamischen Welt” und “Arabern”, die nach “Vergeltung” rufen, ist Sabine Rückerts Kommentar in der ZEIT. In eine ähnlich Richtung zielt auch der Kommentar in der Sueddeutschen von A. Kreye Kampf der fremden Kulturen.
(Bild: Wikipedia) "Der Mord an der Ägypterin Marwa El-Sherbini wirft ein Schlaglicht auf einen bisher wenig beschriebenen Rassismus in der deutschen Gesellschaft", sagt Ethnologe Werner Schiffauer in einem Interview mit der Frankfurter Rundschau:
(D)as Problem beschränkt sich nicht auf Russlanddeutsche,…
Haben Inuits 100 Wörter für Schnee? Gibt es bei den Hopi-Indianern weder Zukunft noch Vergangengeit? Warum gibt es so viele “ethnische Konflikte”? In einem Interview mit dem Spiegel hinterfragt Ethnologe Christoph Antweiler verbreitete Auffassungen über “uns” und “die andern”. Anlass ist sein neues Buch “Heimat Mensch. Was uns alle verbindet“.
Antweiler interessiert sich für die Gemeinsamkeiten unten den Menschen und “geht auf die Nerven, dass Ethnologie immer nur dann fasziniert, wenn es um irgendwelche kulturellen Besonderheiten geht”. Er sieht Ethnologie als “vergleichende Wissenschaft des ganzen Menschen”.
Er warnt vor “übertriebenem Kulturrelativismus, der schnell in Kulturrassismus umschlägt”:
Der alte Rassismus hat gesagt: Wir leben in einer Welt, aber wir sind verschiedene Menschen, die gelben, die schwarzen, die roten und so weiter. Der Ultrarelativismus sagt: Wir sind alle Menschen, aber leben in völlig verschiedenen Welten, sprich Kulturen. Im Extremfall wird dann behauptet, die Kulturen seien inkompatibel und könnten sich nicht verständigen. Das ist wissenschaftlich nicht fundiert und politisch gefährlich.
Ethnische Gruppen sind keine starren Gebilde. Sie verändern sich und neue Gruppen entstehen:
Natürlich wachsen wir in unterschiedlichen Kulturen auf, manche Grenzen werden sogar neu gezogen: Als ethnische Gruppe im modernen Sinne könnte man etwa eine Untergruppe von Londoner Börsenbrokern nehmen, die in dieselben Bars gehen, deren Kinder untereinander heiraten und die eine ähnliche Weltorientierung haben. Trotzdem haben die Kulturen eine gemeinsame Heimat.
Der Ethnologe zählt diverse Gemeinsamkeiten auf. Auf die Frage “Wenn wir Menschen so viel gemeinsam haben, warum gibt es dann ethnische Konflikte?” antwortet er:
Die meisten sogenannten ethnischen Konflikte haben andere Ursachen, etwa Benachteiligung oder Ressourcenknappheit. Typisch sind die Bürgerkriege in Ruanda oder Exjugoslawien. Sie hatten sozioökonomische Ursachen, die nachträglich kulturell eingefärbt wurden, oft von den Beteiligten selber. Man spielt die ethnische Karte. Statt zu sagen: Wir sind einfach nur arm oder überfordert, sagt man: Wir sind die Kultur X und haben eine lange Geschichte, und deshalb steht uns das und das zu. Das ist Strategie.
Antweiler wird auch gefragt ob uns die Globalisierung ähnlicher macht:
Sie macht uns gleich und ungleich zugleich. Ich habe erlebt, wie in Jakarta das erste indonesische McDonald’s eröffnet wurde, übrigens die weltweit umsatzstärkste Filiale in jenem Jahr. Da erkennt man sofort Ähnlichkeiten wie die Farben und das Logo, aber auch Unterschiede: Die meisten essen dort keine Hamburger, sondern Reis mit Hühnchen. Und dann stellt man fest, dass viele dort gar nicht essen, sondern anderen zuschauen. Wir haben ein globales Phänomen, das aber lokal unterschiedlich interpretiert wird, so wie die Barbiepuppen. Ethnologen sprechen von Glokalisierung. Die Globalisierung funktioniert jedenfalls nur, weil die Menschen sich ähneln.
Haben Inuits 100 Wörter für Schnee? Gibt es bei den Hopi-Indianern weder Zukunft noch Vergangengeit? Warum gibt es so viele "ethnische Konflikte"? In einem Interview mit dem Spiegel hinterfragt Ethnologe Christoph Antweiler verbreitete Auffassungen über "uns" und "die andern". …
has fascinated people all over the world. Around 10 000 39 000 people have seen the video on YouTube so far, it was sent around via facebook, twitter, mailing lists, and was already shown in many anthropology classes. Maybe nobody has better explained what anthropology is all about.
I got curious and asked her if I may interview her for antropologi.info. I’m glad, Dai Cooper, who is now doing a Masters in Anthropology at University of Toronto in Canada, said yes. So here is the (email-) interview:
– What a great song! Sounds like you’re a professional musician, do you sing in a band?
– Hah far from it! I bought my guitar for $60 at a second-hand shop in Vancouver about two years ago and taught myself to play a little, mostly watching YouTube tutorials and with occasional insight from guitar-playing friends. I’ve always loved singing just as an expression of self. I think everyone can sing, and it’s great when people feel empowered enough to do so. But I don’t think you need to be professional to create or appreciate music.
– How did you get the idea to writing this song AND uploading it to YouTube?
– I just started grad school in a new city, and to be honest, I came up with the first two verses of this song one morning after a long night of writing and little sleep. I was kinda charged up (and a tiny bit caffeinated), it was just before class, and the words just came to me. I got all excited and started playing around on the guitar with them. The tune got stuck in my head, and it quickly became almost an obsession to write down and work out all the new lines. I wanted to be able to express all the reasons why I love and am inspired by Anthropology. A day and a half later I sat down in my room in my new little apartment and turned on the camcorder.
– YouTube just seemed like the best way to make that expression of awesomeness available to whoever was interested in seeing it; I originally wrote it with mostly my family and my Anthro professors and friends from my alma mater back at University of British Columbia (UBC) in mind, but it seems to have really resonated with a lot of people beyond that.
– Why do you address your parents in the song?
– I love my parents, and they’re definitely the people who have supported me the most through my education. They always pay really close attention to the things I’m passionate about, and I’m really grateful for that. At the same time, it’s challenged me to ask myself some of the same questions that they’ve had so what exactly is Anthropology, anyway?Why are you studying it again? and I think in many ways the song addresses some of those same questions. So the song is sincerely dedicated to them.
– I also think it adds a humorous element to frame the song in a way that insinuates coming out as an anthropologist to your family having to dispel some misconceptions and explain some new ways of thinking.
– What kind of reactions did you get?
– Really inspirational ones! I was just expressing happiness and inspiration through the song, and apparently that’s made a lot of other people happy and inspired too, which is wonderful. Anthropology to me is all about human connexions, and it’s been so amazing to feel like people from all over the world have been feeling those connexions with each other through the song. I’ve had profs in my new Toronto department come up to me and exclaim, you’re the girl on YouTube! So apparently it’s a great way to meet people, too! In addition to strangers, I’ve also heard a lot of positive comments from people back home; old friends and people in my old department, who I felt really close to, and its great to renew those links as well.
– Hah actually several people have suggested that by now. I’d be super flattered if that happened! I did actually offer to play it at the AAA conference in December, it was half-joking, because I don’t think they’d take me up on it – but I’d just love to share the song and the sentiments behind it with anyone who likes it. It makes me happy.
– More ideas concerning music in anthropology, Public anthropology, and web 2.0?
– It’s interesting that you ask that actually, because one of the (many) inspirations that led up to me writing the song was watching
, which is all about web 2.0 and thinking about internet forums as social spaces that allow people to connect and communicate in new ways. I think an anthropology of those networks and online spaces is something were hopefully going to see much more of in the near future, as it’s a fascinating subject.
– In maybe a similar way, music is probably one of the more powerful (and older) ways people communicate their ideas and humanity across culture and space and time as well. I know there’s a whole field of study called ethnomusicology that I don’t know much about, but it sounds like it would be great to write a song about :)
– Your interestes in anthropology and research plans?
– My own research throughout my undergrad came to focus on the production and significance of social spaces. I’ve also been focusing largely on an indigenous group called the Toba in northern Argentina, and especially their movements toward urbanization in barrios or shantytowns surrounding the big cities, where I actually got to spend some time living last summer. If anything has taught me about love, humility, poverty, generousity, and my own life here in Canada, it’s been that experience. I’m hoping to return there to conduct some fieldwork for my Master’s as well.
– Why did you choose to study anthropology?
– I think a lot of the reasons why I study Anthropology now come out in the song: seeking peoples stories, rethinking perspectives, and a common humanity. But as far as how did I get started, probably 95% of the credit goes to my first-year introductory anthropology professor back at University of British Columbia (UBC), Gaston Gordillo (who later became my advisor there), who is just an amazing person, passionate about the discipline and students and encouraging people to (un)think, and who continues to inspire me to this day especially as I’m now a teaching assistant (TA) and taking on that educational role myself, I find myself engaging my own students in many ways that I learned from him.
– And now you’re – according to your song – soon on the way to Vietnam and Peru?
– To be completely honest, Vietnam rhymes with Barack Obamas mom :) But I’m glad it does, because one of my best friends is from there, and I actually would love to experience Vietnam. Peru I love. It’s a land of mystery to many, and also includes many stereotypes, but it has loved and challenged and embraced me in my travels through many highs and lows in my life. Perú te amo.
Thanks a lot for the interview! :)
UPDATE 24.10.09: Dai Cooper was asked to play this song at the AAA meeting in December!
I wonder if a second part to this song isn’t needed? One that takes on board the critiques that have been written about anthropology and the types of knowledge that we produce about people. I am (…) aware of the problems of our discipline and having worked with people who have had to and who continue to live in the shadows of anthropological knowledge about them, I wonder if you don’t gloss over that slightly.
Dai answers:
That’s awesome and possibly the best constructive critique that’s been said. I agree that, being from a pretty personal perspective, the song really romanticizes the discipline, and you’re right, the effects of the production and dissemination of anthropological knowledge are more complex. If you want to nurture a creative streak, you’re MORE than welcome to write a new verse (as it says in the comments ^^) and post it as a video response, that’d be AWESOME!
The Anthropology Song: A little bit Anthropologist
An anthropological introduction to YouTube
47:32 Networked Production: The Collab. MadV's "The Message" and the message of YouTube 49:29 Poem: The Little Glass Dot, The Eyes of the World 51:15 Conclusion by bnessel1973 52:50 Dedication and Credits (Our Numa Numa dance) The Numa Numa quote is from *Douglas* Wolk (not Gary Wolk as I mistakenly said in the talk).">
Dai Cooper's Anthropology Song has fascinated people all over the world. Around 10 000 39 000 people have seen the video on YouTube so far, it was sent around via facebook, twitter, mailing lists, and was already shown in many…
Antropologiske nisjekanaler på TV? Multimedia-nettsider med filmsnutter, utstillinger, lydklipp og populære tekster? Publisering av papers som inneholder bilder, film og lyd?
I Norsk Antropologisk Tidsskrift viser Frode Storaas hvordan vi kan formidle antropologisk kunnskap på nett. Ironisk nok ble teksten publisert i et lukket tidsskrift og forlaget nekter å gjøre den tilgjengelig for allmenheten (se nederst).
“Faget vårt eignar seg spesielt godt til å utnytta dei moglegheitene Internett gir til mangfaldig og spennande formidling av antropologisk innsikt gjennom potensialet som ligg i bruken av multimodale tekstar” skriver han. Med “multimodale tekster” mener han multimedia-presentasjoner: Tekst som ikke bare består av skrift, men også inkluderer medieuttrykk som bilder, film og lyd.
Internett gir langt bedre muligheter til å formidle antropologisk kunnskap enn papir-tidsskrifter og bøker. Vi har ofte fokusert på formidling på nett rettet mot folk utenfor akademia. Men Storaas viser at nettet også beriker den akademiske diskursen.
For tekst alene egner seg dårlig til å formidle det som forskere opplever ute i felten. Det er mye som forsvinner i den akademiske skriveprosessen. Selv om antropologer opplever mye spennende på feltarbeid, er tekstene er ofte kjedelige. Trass i at empirien er så sentral for antropologer, skriver Storaas, er de empiriske skildringene grunne:
Den akademiske språkbruken eignar seg ikkje så godt til å formidla på ein dekkjande og god måte dei møta og dei erfaringane vi har med oss frå feltarbeid. Det finnes ein del døme på at antropologar har tydd til novelle- og romanforma for å få skildra ein meir røyndomsfull og erfaringsnær empiri. Men slik skriving blir forkasta som useriøs antropologi av dei fleste kollegaene på universitetsinstitutta. På universitetet kjenner antropologane seg tryggare når dei kjem seg opp på eit generelt nivå, har fått abstrahert bort menneska som er utgangspunktet for argumenta og i staden for å slåss med empirien, heller slåss med terminologien.
Fordelen med nettet er at det er multimedialt:
Dei ulike teksttypane kan brukast saman, utfylla kvarandre og få sagt og vist heilskapen i våre antropologiske prosjekt gjennom teoretiske utgreiingar direkte kopla (linka på Internettspråket) til det empiriske mangfaldet. (…)
Tek vi empirien meir på alvor, kan vi kanskje få til fyldigare presentasjonar med såkalla multimodale tekstpresentasjonar. Med digitalt samansette tekstar kommunisert over Internett (eller via Power Point i undervisingsrommet) kan vi få godt, fyldig og nyansert fram det substansielle og kopla det direkte til resonnerande tekstar. Slik kan vi få formidla spennande og innsiktsfullt om mellommenneskelege forhold, om samfunn og kultur.
Nettet løser også problemet med den nåværende mediesituasjonen i Norge, mener han. Innsiktsfull informasjon om samfunn og kultur rundt omkring i verden er ikke lett å finne:
I dag er TV så kommersielt styrt at skal ein få presentert på norsk TV noko anna om andre samfunn i verda, må fokus vera på ein nordmann eller ein norsk familie i eksotiske omgjevnader, om det då ikkje er ei terrorhandling eller anna katastrofe som når skjermane som nyhende. (…)
Nyhende er det eksepsjonelle, det uvanlege. Sidan det er den einaste informasjonen vi får om verda eit stykke frå oss, blir konklusjonen hos folk flest at det i Midt Austen og Asia er Taliban og Al Qaida som rår og at det i Afrika berre er ille. «I dag får vi berre vita korleis folk døyr i Afrika, ikkje korleis dei lever», er eit sukk frå Henning Mankell (sitert i Bergens Tidende i april 2009).
På nettet kan vi “ha styringa sjølve”:
Her kan vi få presentert samfunn og kulturuttrykk frå ulike kantar av verda gjennom filmar, bilete og lydopptak saman med skriftlege tekstar som kan setta det visuelle inn i vidare rammer. For å nå vidt ut kan materiale bli organisert slik at meir populærvitskaplege presentasjonar kan ligga øvst, med linkar til meir omfattande relatert forskingsmateriale. (…)
Antropologi er for lengst på gata som term. Vi kan gi det meir innhald, slik at kulturarbeidaren i kommunen, læraren på barneskulen eller på vidaregåande, og ikkje minst journalistane, kan finna kunnskap til dømes om korleis folk som blir ramma av ein katastrofe levde før dei blei lagt i grus.
Han presenterer flere forslag for nye “www-arenaer”:
Øvst kan vi ha dei mest publikumsvenlege sidene, som eit etnografisk museum på nett, med innsiktsfull antropologisk kunnskap presentert med filmar, program, filmsnuttar, korte populære artiklar, intervju med antropologar osv. På eit anna nivå kan vi legga ut meir omfattande materiale eller ha linkar til slikt, for spesielt interesserte.
Internett er, og vil i økende grad bli, distributør og vegviser for antropologisk kunnskap, fortsetter han:
Det er på nettet studentane først leitar etter referansane sine. Antropologiske Internett-sider med filmklipp og anna spennande materiale vil kunna fungera glimrande som teasers for bøker og tidskrift og andre kjelder for antropologisk kunnskap. No når kravet er at vi skal selja faget vårt til studentmassen, vil det vera trist om dei som søkjer antropologisk kunnskap eller informasjon om antropologi, berre får skrift aleine opp på skjermen.
Frode Storaas tekst er som sagt ikke fritt tilgjengelig på nett (kun mot betaling). Selv om Frode Storaas har gitt meg tillatelsen til å republisere teksten på antropologi.info, kan jeg ikke legge den ut her. For det er Universitetsforlaget som sitter på rettighetene. Som Vidar Røeggen skrev i en epost til meg, er en republisering ikke mulig før et halvt år etter at teksten ble publisert i Norsk antropologisk Tidsskrift, altså i april 2010.
Men Storaas har lov til å legge ut en tidligere versjon av teksten sin (versjonen han sendte artikkelen til tidsskriftet før språkvask, korrektur, bearbeiding etc) på sin egen hjemmeside (som han dessverre som de fleste antropologer ikke har) eller i digitale arkiv som BORA.
Flere og flere forskere og bibliotekarer verden rundt jobber med å gjøre akademisk kunnskap fritt tilgjengelig. De mener at offentlig finansiert forskning bør være gratis tilgjengelig. Jeg spurte Norsk antropologisk tidsskrift hva de mener om denne Open Access bevegelsen:
Og her er svaret jeg fikk fra Norsk antropologisk tidsskrift:
Norsk antropologisk tidsskrift (NAT) er ett av ca 14-15 tidsskrifter som inngår i en portefølje av norske fagtidsskrifter som i vesentlig grad finansieres og utkommer ved hjelp av en treårig rammeavtale som Universitetsforlaget har inngått med Forskningsrådet. Rammeavtalen er nettopp fornyet og NAT og Norsk antropolgisk forening, har en god del å takke eksistensen av denne avtalen for. For øyeblikket er temaet open access og elektronisk publisering noe som Forskningsrådet drøfter, og kanskje vi snart vil se en policyendring her. Men enn så lenge må også NAT følge de retningslinjer og policier som ligger i den aktuelle rammeavtalen. Vi håper du har forståelse for dette.
Egentlig er det overraskende at Storaas må skrive en slike tekst i 2009. Diverse antropologer har jobbet med kunnskapsformidling på nett siden 90-tallet. Og internasjonalt har det dukket et opp en stor mengde nye spennende initiativer på nett. Flere hundre antropologer har begynt å blogge de siste årene. Men nå er det utvilsomt blitt lettere og billigere å jobbe med multimedia-presentasjoner.
Antropologiske nisjekanaler på TV? Multimedia-nettsider med filmsnutter, utstillinger, lydklipp og populære tekster? Publisering av papers som inneholder bilder, film og lyd?
I Norsk Antropologisk Tidsskrift viser Frode Storaas hvordan vi kan formidle antropologisk kunnskap på nett. Ironisk nok ble teksten…
