individ og samfunn

“Jeg gjør bare jobben min”, sier politimannen som satte familiene på flyet tilbake til Afghanistan og Somalia. “Jeg føler vi tar den negative støyten for UDI.” I vårt byråkratiserte samfunn er mange av oss ansatt i jobber der vi må gjøre ting som andre har bestemt for oss. I en fersk masteroppgave har sosiolog Åsne Hagen fra Universitetet i Bergen intervjuet åtte politiansatte som jobber med “uttransport” av flyktninger og asylsøkere.

Uttransport er det samme som tvangsretur. Hvis en asylsøker som har fått endelig negativt vedtak fra UDI ikke reiser frivillig hjem, er det politiets ansvar å uttransportere vedkommende. Uttransport som oppgave for politiet har ikke tidligere vært gjenstand for sosiologiske studier i Norge og det fins heller ikke mye internasjonal forskning på dette, skriver sosiologen.

Det er ikke alltid så lett å være byråkratisk og følge regelverket når en har med mennesker å gjøre. Politiansatte har på lik linje med byråkrater utviklet diverse strategier for å takle etisk utfordrende situasjoner. De blir på en måte schizofrene: Hjemme er de de beste familiefedre eller mødre, men på jobben er de “kalde”.

Frida sier:

Jeg prøver å distansere meg fra det – jeg kan ikke leve meg inn i deres situasjon. Jeg må være profesjonell, og så kan jeg godt virke kald og hard og slike ting, og det har jeg jo fått høre mange ganger, at ‘du bryr deg ikke’ og ‘du tenker ikke på oss’ – men for at jeg skal kunne reise hjem igjen og leve videre mitt liv, så kan jeg ikke ta med meg de situasjonene som du er oppe i.

For å legitimere uttransport framhever de også politiets rolle som iverksettende instans og påpeker at det foreligger en ordre som skal følges. En uttransport er et oppdrag.

Calle sier:

Det er en utrolig fin følelse, en frihetsfølelse, at du nå har levert og sett at det har gått i orden. Det er en god følelse å fullføre det oppdraget.

Dessuten framstiller de uttransport som en beklagelig, men ufravikelig nødvendighet når det gjelder kontroll av migrasjon i en verden som ikke er ideell. Calle sier:

“Vi er jo der for å opprettholde Norges lover, og derigjennom også Utlendingsloven. Så vi gjør jo bare det som samfunnet har fortalt oss at vi skal gjøre. Eller – det samfunnet krever at vi skal gjøre, for de har gitt oss oppgaven, og da får vi ikke gjøre noe annet. Så vi kan ikke velge.”

Flere informanter kritiserer medias framstilling av saken: “Politiet blir alltid sett på som den store stygge ulven i slike saker”, kommenterer Frida. Media spisser tvangsretursaker ved å henge seg opp i de dramatiske sidene, mener Amund:

“Dette med å kaste ut, liksom. Tvangsmakt og håndjern og slike ting føler jeg at blir veldig hypet opp, da. Mens de fem timene jeg brukte på å ha en samtale med personen blir ikke vektlagt. Det er håndjernene som blir vektlagt.”

Det er kun en av de åtte informanter – Amund – som innrømmer at han tar med seg jobben hjem og av og til må tenke på menneskene han har satt på flyet til fjerne land. Det er bare når du er ny at du har en viss medfølelse for dem, sier Heine. Amund er også den eneste som antyder at det ligger et element av ansvarsfraskrivelse i framstillingen av politiet som siste ledd i prosessen:

Man må tenke på at det er rettferdig og at man er konsekvent i behandlingen. Man klamrer seg til den byråkratiske religionen, som jeg vil kalle det for – enten man tror det eller ikke, så vil man tro på det – at ting går riktig for seg. Og da føler man at man bare er en del av en sakskjede. Så man undervurderer sin egen rolle i det hele, kanskje, at man skylder på sakskjeden og byråkratiet. Du tar ikke avgjørelsen, men det er byråkratiet som gjør det… Det er kanskje litt den tankegangen vi har som jobber der.

Som Beate forklarer, blir en allerede i utdanningen på Politihøgskolen innprentet “at du må gjøre en del ting som du ikke er helt enig i, men det er jobben din.”

“Den byråkratiske religionen” er et godt uttrykk og et konsept som en kunne undersøke i andre områder. Det hadde også vært interessant å studere saksbehandlerne i UDI – de som – i motsetning til politiet – har makten å bestemme over liv og død – eller i det minste om en asylsøkers skjebne. Hvordan takler de denne rollen? Og: Hvor går lojalitetens og lydighetens grenser? Når bør en si Nei?

Slike spørsmål kommer opp ved lesningen av oppgaven som også er relevant for diskusjonen om ondskap og moderniteten, byråkrati og holocaust (Bauman).

Åsne Hagens oppgave er sikkert snart tilgjengelig på DUO. Men du kan laste den ned allerede nå – her:

Åsne Hagen: Å gjøre jobben sin.
Mestring og profesjon blant politiansatte som jobber med uttransport (pdf, 860kb)