search expand

Ikke kunnskap om “de andre”, men for “de andre”

Tendensen er tydelig i mye nyere forskning: Majoritetsstudenter forsker på minoriteter, minoriteter forsker på seg selv. Det gjelder spesielt studier om identitet, migrasjon, urbefolkninger. En stor del av forskningen om samer i Norge f.eks. blir gjort av samer. I masteroppgaven om samer i Oslo skriver Astri Dankertsen (som også har samisk bakgrunn) om samfunnsvitenskapens betydning:

Mange bruker samfunnsvitenskapen aktivt for å forstå sine egne liv, og motsatt bruker sine egne livserfaringer for å kritisere samfunnsvitenskapelige teorier. For mange blir valg av studier, eller valg av oppgaver (…) og lesning av faglig litteratur om samiske forhold en måte å utforske sin egen identitet på. (…)

På denne måten blir ikke vitenskapen kunnskap om “de andre”, men også for “de andre”, altså for folk selv. Det blir på denne måten en kontinuitet mellom samfunnsvitenskapen og den studerte verden, og en mulighet for de studerte til å selv være en del av definisjonsmakten.

Antropologen legger til:

Og med mine egne samiske aner, er kanskje ikke jeg heller så veldig annerledes enn dem når det kommer til stykke.

Som hun skriver, blir grensene mellom forsker og informant utydelige:

Jeg traff iblant Lisa og Lisbeth i kantinen på Blindern, og selv om vi ikke tilhører samme fag, opplevde jeg at mange av våre samtaler bar preg av en medstudentrelasjon mer enn en forsker-informantrelasjon.
(…)
En del av mine informanter hadde også publisert vitenskapelig materiale selv som jeg kunne lese. (…) Jeg opplevde ofte, som også Cicilie Fagerlid beskriver, at den antropologiske, radikale annerledesheten var fraværende, og at mine informanter var en del av det samme fortolkende fellesskapet som jeg er en del av (Fagerlid, 2005). (…) Skillet mellom den studerende og de studerte er derfor for meg et veldig kunstig skille.

Antropologens samiske bakgrunn var en “viktig portåpner for å komme i kontakt med folk”. Mange var nysgjerrig på hvem hun var og forsøkte til og med “gjøre henne “mer” samisk og “en av dem”. De mente at hun måtte få seg kofte, gå på samiskkurs og enkelte spøkte også med at hun burde gifte meg med en same, leser vi.

Som mange informanter, var antropologens familie fornorskede samer fra kysten av Vest-Finnmark og har også opplevd å bli beskyldt for å ikke være “ordentlig” same selv.

Innpass i miljøet fant hun via Samisk hus der hun ble satt opp som kafévakt noen lørdager. Slik hadde hun en naturlig rolle som hun kunne bruke til å bli kjent med folk. Etterhvert er hun blitt gode venner med mange av dem, har vært hjemme hos dem, har vært med på kafé, på bar, danskebåttur og shopping.

Men den aller første kontakten med miljøet fikk hun på nettet. Som Astri Dankertsen var også mange av hennes informanter aktive internettbrukere. Nyttig var spesielt www.samer.no, Oslo samiid searvis sider på nettet. “Noen tastetrykk, og jeg var midt i samenes Oslo”, skriver hun.

Mer om internett og samisk identitet i del 4!

SE OGSÅ:

Å være moderne same i Oslo (Astri Dankertsens masteroppgave del II)

Masteroppgave: Å være same i Oslo (del 1)

Cicilie Fagerlid: Antropologi uten radikal annerledeshet. Når informantens og antropologens kunnskapsprosjekter konvergerer

Tendensen er tydelig i mye nyere forskning: Majoritetsstudenter forsker på minoriteter, minoriteter forsker på seg selv. Det gjelder spesielt studier om identitet, migrasjon, urbefolkninger. En stor del av forskningen om samer i Norge f.eks. blir gjort av samer. I masteroppgaven…

Read more

Å være moderne same i Oslo (Astri Dankertsens masteroppgave del II)

De driver med teknojoik, syr kofter med pakistansk stoff, sitter på lesesalen: Det fins nesten dobbelt så mange Oslo-samer enn reindriftssamer. Likevel vedvarer gamle stereotyper. I sin masteroppgave i sosialantropologi viser Astri Dankertsen hvordan samisk kultur fornyes i Oslo – og tradisjonene vedlikeholdes. “I dag kan man like gjerne drikke kaffe latte på samisk, eller være punkesame, som en av mine informanter beskriver seg som”, skriver hun.

Rundt 40 000 samer bor i Norge. Kun 2900 av dem (7%) driver med reindrift. Nesten dobbelt så mange samer (rundt 5000) bor i Oslo. Men av en eller annen grunn er det forsket veldig lite på bysamer. Kanskje fordi de ikke er interessante nok? “De er fornorsket, de er ikke ordentlige samer lenger”, hørte jeg en tysk antropologiprofessor for en del år siden si mens han viste bilder av samer i Oslo og Tromsø. Astri Dankertsen viser hvor feil slike påstander er (som har vært vanlig før og fortsatt er det delvis i utenlandske publikasjoner). Det er egentlig helt motsatt. Hun skriver:

Mange samer er bosatt i Oslo, og mange høyt utdannete samer har studert ved Universitetet i Oslo, og etter hvert Tromsø. De er utdannet innen det norske utdanningssystemet, og mange bruker i dag sin utdannelse til å fremme det samiske, ved for eksempel ved å jobbe på høyskoler og universiteter, drive med forskning, sitte på Sametinget og drive med politikk, jobbe i departementet med samiske saker, sameland eller ha andre ledende stillinger relatert til det samiske.

Overgangen fra livet i Karasjok eller Porsanger til livet i Oslo er ikke nødvendigvis vanskelig:

Johan Aslak, en mann i syttiårene fra Varanger, sier at den flerkulturelle kompetansen som samer i Oslo er nødt til å beherske, også er en gammel, verdsatt, samisk kompetanse. Det å kunne omgås mange forskjellige mennesker med ulik bakgrunn, og beherske kodene i ulike situasjoner, var en nødvendighet og en dyd, påstår han. Finnmark har alltid vært et flerkulturelt fylke. (…)Derfor ser han ikke det som et problem at man må tilpasse seg til en viss grad i Oslo også.

Det kan faktisk være en fordel å være same i en storby:

Mange samiske kunstnere lever og virker i Oslo, en viktig arena for å vise frem det de driver med, samt markedsføre det samiske på en måte som i aller høyeste grad er urban og moderne. Mange av disse bruker Oslo som arena fordi stedet de kommer fra, blir for lite, og fordi de kan nå et større publikum i Oslo. Her kan de også treffe andre likesinnete som driver med noe av det samme som de gjør uten å være samiske. I byen er det også en fordel å være annerledes, og samspillet mellom samisk tradisjon og innovasjon er følgelig noe som ”selger”.

Mange arrangementer som antropologen har vært med på er en kombinasjon av tradisjon og innovasjon. De er samiske, men deres uttrykksform er typisk for byen, skriver hun:

Et eksempel på dette er koftewalken som ble arrangert under vinterfestivalen i 2005. Her ble det visst frem kofter (…) Ordet koftewalk er i seg selv et eksempel på innovasjon i forhold til det samiske, der man kombinerer ordet kofte med moteverden og catwalkbegrepet. Under Samisk vinterfestival er det også konserter, som Intrigue i 2005, et samisk metalband, eller teknojoikeren Per Tor Turi.

Hun nevner flere eksempler på nyskaping når det gjelder kofter:

Marit fortalte at hun hadde kjøpt stoff på Grønland i Oslo, og koften hennes var i blått og gult, blankt brokadestoff som lignet på stoffet brukt i indiske sarier. Siv-Karin, en livlig femtiåring fra Varanger, hadde miniskjørtkofte.

En mann i tredveårene hadde en svart kofte som han gjerne kalte for satanistkoften sin, på grunn av dens svarte farge, noe som også gjerne forbinnes til satanisters klesstil.

Mange samer i Oslo, skriver Dankertsen, lever et liv der de “hopper mellom å være norsk og samisk”. I norske sammenhenger kan de gjerne fremstå som norske på lik linje med de andre norske:

Den moderne byen gjør at man i større grad er nødt til å oppsøke etniske situasjoner og foreninger for å kunne leve ut denne siden av seg selv. Mange uttrykker at de synes det er fint at det er et Samisk hus nå hvor man kan komme og møte andre samer, og snakke samisk, noe man ikke alltid har muligheten til i det daglige livet.

Men det fins en stor variasjon. Det fins – som hun skriver – både “praktiserende” og “ikke praktiserende” (og de “tilbakevendte”, såkalte “identitetsmigranter”). Selv om det er mye mer akseptert å være same enn for 30 år siden, fins det fortsatt en del samer som skjuler sin bakgrunn, spesielt mange voksne og eldre fra kysten. Mange av disse lever til daglig som nordmenn i Oslo, har giftet seg med nordmenn og har norske barn.

Å være same, eller å “bli” same, er for mange i en viss grad basert på valg. Noen velger det bort, andre prøver å “lære” å være same gjennom å gå på kurs bl.a. Noen har blitt “mer” same etter flyttingen til Oslo. I Oslo tilbringer en jo mer tid med folk som ikke er samer, og er nødt til å svare på spørsmål om bakgrunnen sin og blir derfor mer bevisst, skriver hun.

Men flere informanter peker på at de ikke definerer seg kun som same og at andre identiteter (kvinne, sosialdemokrat, kristen etc) er like viktige. I tillegg har det å være moderne same også et globalt aspekt: En føler solidaritet med andre urfolk i andre land. Dette ser en blant annet på festivaler som Riddu Riddu.

Mye av diskrimineringen samer opplever i Oslo, mener Astri Dankertsen, skyldes mangel på kunnskap om hva det vil si å være moderne same:

Mange uttrykker også puristiske, stereotypifiserende og eksotifiserende holdninger til hva det vil si å være same, og glemmer lett hvordan moderne samer i Oslo lever. Som Gro Ween påpeker at fra et majoritetsperspektiv er ofte urfolks rettigheter knyttet til en forståelse av autentisitet og annerledeshet, og at bare urfolk som lever på det majoriteten oppfatter som tradisjonelt viss, har krav på spesielle rettigheter (Ween, 2005).

Dessuten dominerer statiske forestillinger om etnisitet – at man ikke kan være både-og. Dette viste bl.a. flaggsaken:

Per Ditlev-Simonsen sa at det er det norske som skal markeres på 17. mai, og derfor kan ikke det samiske flagget brukes (NRK, nyheter, 2005). Imot dette uttalte mange [samer ]at man kan være samisk og samtidig norsk statsborger, og at det samiske flagget også er et offisielt norsk flagg. Det er altså ulike oppfatninger om hva det vil si å være norsk, og hva det nasjonale fellesskapet innebærer og inneholder.

Antropologen har selv samiske aner. Hva betyr dette for feltarbeidet? Dette aspektet mye mer i del 2 av omtalen av denne oppgaven om et par dager.

Oppgaven er ikke på nett. Se også tidligere omtale: Masteroppgave: Å være same i Oslo eller alle nyheter om samer

Astri Dankertsen vil innlede fra sin mastergradsavhandling tirsdag 3.oktober kl 18 på Samisk hus i Oslo

OPPDATERING: Del 3 og 4 av oppgavens oppsummering:
Ikke kunnskap om “de andre”, men for “de andre”
Internett – samenes og antropologens beste venn

De driver med teknojoik, syr kofter med pakistansk stoff, sitter på lesesalen: Det fins nesten dobbelt så mange Oslo-samer enn reindriftssamer. Likevel vedvarer gamle stereotyper. I sin masteroppgave i sosialantropologi viser Astri Dankertsen hvordan samisk kultur fornyes i Oslo -…

Read more

Prostitusjon: “Moralske grenser er noe man må ha råd til å opprettholde”

Mina Hauge Nærland skriver i Dagbladet Magasin om prostitusjon på Cuba: “I Havana er sex blitt salgsvare og kjærlighet et knapphetsgode.” Hun siterer antropologen Siv Elin Ånestad som har skrevet hovedoppgaven “Tourism and the Politics of the Body in Cuba. Male and female sexualized strategies”:

Antropologen Siv Elin Ånestad beskriver det kubanske samfunnet som et samfunn preget av «matrifokalitet» – av at kvinnene har hovedansvaret i familien og for barna. Samtidig er skilsmisser og bytte av partner svært vanlig, og abort lett tilgjengelig. Forhold kan være svært ustabile, og kvinnene sitter ofte igjen med eneansvaret for å oppdra barn. I en svært presset økonomisk situasjon kan en turist være løsningen.

– Når kubanerne virker så lett tilgjengelige, er det fordi de bruker det de har, seg selv og kroppen sin, for å skape seg en fremtid. Moralske grenser er noe man må ha råd til å opprettholde, mener hun.

(…)

– Da fattigdommen begynte å herje som verst måtte de sosialistiske idealene vike mer og mer for individuelle løsninger. Når den enkelte kjemper for å bedre sin situasjon, blir det materielle nytteaspektet ved enhver relasjon avgjørende. Økonomisk utrygghet har ført til tap av tillit i samfunnet, også i de nære relasjonene mellom venner og kjærester. Kjærlighetsforhold går på bekostning av mer pragmatiske allianser, mener hun..

Dagbladet linker til Ånestads tekst Når sex trugar (oppdatert link). Der skriver hun:

I løpet av mitt sju månadar lange feltarbeid i Havanna, snakka dei kubanarane eg blei kjend med mykje om korleis dei moralske normene i samfunnet verkar å ha gått i oppløysing. Teikn som kan peika i denne retninga er at turistprostitusjon, hyppige partnarbytte, utroskap og abort har blitt meir utbreidd i løpet av nittiåra. Viss det Cuba har opplevd dei siste åra kan seiast å vere ein moralsk nedtur, har fattigdom mykje av skylda.

(…)

Mange drøymar om å bli saman med ein utanlandsk turist som har pengar og kan gje dei ein sjanse til å reisa ut av Cuba. Derfor er det ein glidande overgang mellom prostitusjon og det å kontakte turistar for å finna seg utanlandske kjærestar. Men det er ikkje berre turistane som uroar seg over sin kubanske kjærast sine økonomiske interesser; også kubanarar med litt meir pengar enn resten, er opptekne av dette. Fattigdom har gjort at sex blir salsvare, og kjærleik og tillit knappe godar.

>> les hele saken i Dagbladet

SE OGSÅ:

Postorderbrudar automatiskt inga offer menar antropologistudent

Thailendere velger selv prostitusjon

– Trenger nye perspektiver i prostitusjonsdebatten

Mina Hauge Nærland skriver i Dagbladet Magasin om prostitusjon på Cuba: "I Havana er sex blitt salgsvare og kjærlighet et knapphetsgode." Hun siterer antropologen Siv Elin Ånestad som har skrevet hovedoppgaven "Tourism and the Politics of the Body in Cuba.…

Read more

Fra anarkisme til mainstream? Antropolog studerte kulturhuset Hausmania i Oslo

cover hausmania oppgave

“Vi trenger en antropolog”, mente en beboer av kulturhuset Hausmania i Oslo. Nå har Ola Andersbakken skrevet en masteroppgave i sosialantropologi om en gruppe kunstnere, musikere, kulturarbeidere og politiske aktivister som kjemper mot at kulturhuset Hausmania skal selges og rives.

Antropologen deltok i utviklingen av Hausmanias nye styreform, representantrådet og formaliseringen av husets visjon, “økovisjonen”. Han var med på flere demonstrasjoner, møter med politikere og gjorde intervjuer med politikere og hausmanitter. Hovedfeltarbeidet varte fra desember 2003 til juni 2004. I tillegg ble det et langt “etterpåfeltarbeid”, der han var med på møter og deltok på e-post lista og arbeidsgruppene på Internet.

Han beskriver et miljø som er “røft” og maskulint, preget av både interne stridigheter og samhold. Hausmanittene, skriver han, har lært å omgåes med makta. De har satt seg inn i det politiske systemet, lært kodene og språket. De dro nytte av politisk- og byråkratisk maktretorikk, benyttet denne aktivt som et motmaktmiddel. Ved å formalisere det indre styresettet og samle seg rundt en visjon, har hausmanittene klart å øve politisk innflytelse.

Profesjonalisering betyr altså ikke nødvendigvis “sell-out” eller en tilpasning til mainstreamkulturen.

I kontakten med myndighetene klarte hausmanittene å bevare sin sjel, skriver antropologen:

Til tross for indre uenigheter, står hausmanittene samlet i presentasjonen av kulturhuset utad. Jeg konkluderer med at Hausmanittene har vist en evne til å motstå de offentlige myndighetenes forsøk på å innsette sine krav. Representantene fra Hausmania tar i bruk kreative strategier, som etablering av symboler, strategisk bruk av media og retorikk, når de mobiliserer til kampen for husets overlevelse.

Vi blir også kjent med flere beboere, får innsyn i debatter om hva Hausmania er og skal være.

Om Hausmania skriver han:

På Hausmania ønsker man å skape et ”pusterom” hvor det lages kunst og musikk med ”sjel”, som en motvekt til den kommersialiserte massekulturen. Det å selge, er ikke så viktig som å lage noe originalt og vakkert som kan gi folk en verdifull opplevelse.

Det er en norm på Hausmania å være et kritisk og samfunnsbevisst menneske som ikke søker en konformitet med resten av samfunnet, men som søker kunnskap på egenhånd og utøver en samfunnskritikk som kan bidra til en mer rettferdig verden.

(…)

De har 20 øvingslokaler som benyttes av 30-40 band og 40 atelierer som benyttes av kunstnere, kulturarbeidere, håndverkere og forskjellige frivillige organisasjoner. Det finnes tre utstillingsgallerier, et stort teater (Grusomhetens teater), motorsykkelklubb, en skatehall, graffitivegg, keramikkverksted, Internettkafé (HUMLA4), veganerkafé med matservering (Black Eyed Bean), bibliotek og kino (Spis De Rike). Det selvstyrte kulturhuset Hausmania baserer seg på brukermedvirkning og dugnadsarbeid. Under mitt feltarbeid, bodde det rundt 30 mennesker på Hausmania.

Hele oppgaven kan lastes ned fra antropologi.info.

>> last ned oppgaven “Makt, motstand og etablering av symboler. ‘Det frie kulturinitiativet’ møter de offentlige myndigheter” av Ola Andersbakken (1,8 MB, pdf)

SE OGSÅ:

Etnografi om unge kunstnere: Hvordan ser verden ut fra deres ståsted?

På feltarbeid blant poeter og opprørere i Paris

Hvem er aktivistene? Forskningsrapport avliver myter om medlemmer i sosiale bevegelser

Den antropologiske aktivisten – Intervju med Johannes Wilm

cover hausmania oppgave

"Vi trenger en antropolog", mente en beboer av kulturhuset Hausmania i Oslo. Nå har Ola Andersbakken skrevet en masteroppgave i sosialantropologi om en gruppe kunstnere, musikere, kulturarbeidere og politiske aktivister som kjemper mot at kulturhuset Hausmania skal selges og rives.…

Read more

Antropologistudent som valgobservatør i Kongo

Til daglig holder hun med på en masteroppgave om menneskeretigheter og fundamentalisme i Palestina. Men nå har antropologen Hilde Granås Kjøstvedt fått en uventet telefon: Har du lyst til å være med som valgobservatør i Kongo?

Antropologer er reiseglade. På journalistens spørsmål om hva som skal til for å bli valgobservatør i Afrika, svarer hun ikke overraskende:

– Det er en fordel med internasjonal erfaring. Selv har jeg jobbet ett år i Kosovo, med tolketjenester på albansk, i samarbeid med Telemark Bataljon. Dessuten har jeg tatt et meget nyttig kurs i internasjonal valgobservasjon ved universitetet i Bergen. På det lokale plan kan det være smart å engasjere seg i organiseringen av politiske valg. Selv har jeg vært med på organisering av både stortingsvalg og kommune- og fylkestingsvalg, forklarer Granås Kjøstvedt.
(…)
Verdt å nevne er at Granås Kjøstvedt i forbindelse med sine masterstudier i sosialantropologi, tilbrakte halvannet år i Palestina.

>> les saken i avisa Sør Trøndelag

Adressavisa følger opp med et intervju. Antropologen forklarer:

– Det var mye eventyrlyst som gjorde at jeg dro. Valget hadde jo blitt gjennomført med eller uten meg, og det samme med resultatet. Men Kongo har alltid stått for meg som, ja, det er Afrika. Du ser for deg bildet av Afrika, så er det Kongo

>> les hele saken i Adressa

Til daglig holder hun med på en masteroppgave om menneskeretigheter og fundamentalisme i Palestina. Men nå har antropologen Hilde Granås Kjøstvedt fått en uventet telefon: Har du lyst til å være med som valgobservatør i Kongo?

Antropologer er reiseglade. På…

Read more