search expand

Jack Goody: "The West has never been superior"

(LINKS UPDATED 8.9.2020)

cover

Are democracy, capitalism, freedom and the concept of romantic love unique inventions of the West? No. In his new book, anthropologist Jack Goody shows that the superiority of the West is largely unreal, even if we look to the recent past.

In “The Theft of History”, Goody criticizes both Western historical writing and his own discipline anthropology, professor Alfredo Ascanio writes in a review at OhMyNews:

For example, it was always believed that democracy was born in Athens and in fact there appeared a particular form of democracy, but democracy existed first in Carthage, even in some cities in the Mediterranean, India, China and other “tribal” societies.

Karl Max and Max Weber were wrong in their thesis about capitalism, because capitalism — despite the industrial revolution — was far more widespread. It was first a product of sowing cotton and the exploitation of silk in India and China.

In another example, Goody explains how Elias and Braudel have overemphasized the European contribution in relation to modernity, when in fact this happened first in India and China. The concept of capitalism is rather a concept of the 19-century, says Goody, which should be used more carefully and has only been used for overvaluation of the differences between Europe and Asia.

And in Asia, the reality was always more advanced than the West in art and science, even in what was considered romantic love. It was not a Western invention but is a universal sentiment that already existed.

>> read the whole review at OhMyNews

In the introduction, Goody explains the title of the book:

The ‘theft of history’ of the title refers to the take-over of history by the west. That is, the past is conceptualized and presented according to what happened on the provincial scale of Europe, often western Europe, and then imposed upon the rest of the world.

The books is inspired by his research in Africa:

After several years’ residence among African ‘tribes’ as well as in a simple kingdom in Ghana, I came to question a number of the claims Europeans make to have ‘invented’ forms of government (such as democracy), forms of kinship (such as the nuclear family), forms of exchange (such as the market), forms of justice, when embryonically at least these were widely present elsewhere.

These claims are embodied in history, both as an academic discipline and in folk discourse. Obviously there have been many great European achievements in recent times, and these have to be accounted for. But they often owed much to other urban cultures such as China.

(…)

The closer I looked at the other facets of the culture of Eurasia, and the more experience I gained of parts of India, China, and Japan, the more I felt that the sociology and history of the great states or ‘civilizations’ of Eurasia needed to be understood as variations one of another.

>> read the whole introduction (Cambridge University Press)

The book has also been reviewed by The Canadian Review of Sociology and Keith Hart.

SEE ALSO:

David Graeber: There never was a West! Democracy as Interstitial Cosmopolitanism

Amartya Sen: Democracy Isn’t ‘Western’ this text was also debated on Savage Minds

For an Anthropology of Cosmopolitanism

Ethnocentric anthropology and Working towards a global community of anthropologists

Anthropologists condemn the use of terms of “stone age” and “primitive”

cover

(LINKS UPDATED 8.9.2020) Are democracy, capitalism, freedom and the concept of romantic love unique inventions of the West? No. In his new book, anthropologist Jack Goody shows that the superiority of the West is largely unreal, even if…

Read more

Fredrik Barth for mer respekt for Taliban og "stammesamfunnene"

(Lenker oppdatert 14.8.2021) I et intervju med Håkon Gundersen i Morgenbladet kommer Fredrik Barth, “sosialantropologiens grand old man”, med mange interessante kommentarer til NATOs krig i Afghanistan. Barth, som nylig ble æresdoktor i Bergen, er snart ute med boka “Afghanistan og Taliban”.

Som 24åring oppholdt Barth seg hos pashtunere – folket som Taliban i all hovedsak rekrutterer fra. Barths ungdomsarbeid om dette statsløse samfunnet hører til sosialantropologiens klassikere. Nå har han tittet på feltnotatene igjen.

Gammel innsikt hjelper til å forstå dagens konflikter:

– Du har ikke bare lest dine egne klassikere, men gått tilbake til dine gamle feltarbeidsnotater?

– Ja, for det var et samfunn med konflikt, også den gang, men konflikter som ble holdt i sjakk ved andre prosesser. Og disse konfliktene er der ennå, de bare holder dem ikke i sjakk. Blant annet fordi den ytre fienden er så stor. Men jeg opplever stadig at det er meningsfullt å tolke nyhetene ut fra den kunnskapen jeg har fra den gang.

– Hva så du den gang noe som du mener vi har nytte av å huske nå?

– Vi snakker altså om folk som har en helt eller delvis statsløs samfunnsorganisasjon. Det er utenkelig for dem å se verden som om den besto av store kollektive, velorganiserte enheter, som er etablert på forhånd. Samfunn er på en måte noe man lager hele tiden. Og den verdien pashtunere vektlegger sterkest, for seg selv, det er at «jeg skal styre meg sjæl». Med dette mener han ikke at «vi femten millioner afghanere skal ha uavhengighet som stat». Nei, han mener meg selv.

– Virkelig bare meg selv, eller familien, slekten og store klaner, eller hva det nå er?

– Han mener «meg selv og familien som jeg har ansvaret for». Og så, tenker han, kan jeg prøve å bygge allianser med noen der vi anser at vi kan hjelpe hverandre gjensidig. Det er sånn det blir samfunn.

– Og dette (…) er viktig for å forstå at Taliban igjen vinner terreng?

– Den jevne kommentator, og viktigere, den jevne militære etterretningsoffiseren, har tenkt seg Taliban meget konvensjonelt, som om det var en hvilken som helst hær man sto overfor. Men pashtunere kan ikke lage hærer i den forstand. De bevarer sin identitet som autonome folk. «Jeg tar ikke kommando fra noen», men jeg kan velge å slutte meg til en bevegelse som kjemper for den samme religion som jeg har. Og dette har de gjort.

Det er en type motstand som er nesten umulig å gripe an for en moderne hær. Det finnes ikke én kommandostruktur. Det jeg forsøker i boken er å forklare hva slags folk dette er, hvordan deres verdensbilde er, og hvordan de ser seg selv i dette. Og hva er det som er av interesse for dem, som de kan forholde seg til.

Det er altså snakk om samfunn som er forskjellig fra det vi er vant til her i Norge. Barth snakker om en “kriger- og modigmannskultur”.

Gundersen stiller (som ofte) gode spørsmål. Er denne modighetskulturen verdt å bevare?

– Det gleder vel en antropolog at slike steder finnes fortsatt, men vi andre kan jo av og til tenke, fra dypet av sofaen, at nå må de slutte å tulle og innordne seg i en ordentlig stat?

– Det er vel så, men det bør nok heller glede oss, og da i den forstand at der altså finnes en dypt alternativ livsform for mennesket.

– Men fra enda dypere nede i sofaen går det an å lure på om man egentlig er så enig med deg i at denne kulturen, denne modighetskulturen, absolutt er verdt å bevare?

– La meg karikere spørsmålet til denne mannen i sofaen: Vestlig sivilisasjon, med alle de krigene, og den militære teknologien, har den noen verdi i seg selv? Og svaret er jo selvsagt at ja visst har den vestlige sivilisasjon verdi. Det er store kulturelle verdier i vår sivilisasjon. Og det kan til og med hende at vi kan få det til bedre.

Og det samme vil jeg si om disse selvstyrte stammeområdene: Her er noen millioner mennesker som har skapt en livsform av et annet slag – gitt de omstendighetene som var før invasjonshærene kom. Det som var vanskelig for meg å svelge den gangen var at det var som om jeg kom til et samfunn av bare menn. Kvinnene nøt liten respekt, liten selvstendighet.

– Det var du ikke nevneverdig opptatt av den gang, etter artiklene å dømme?

– Nei. Og nå ser jeg det også i mine notater. Men på den annen side: Likestilling mellom kjønn er ikke noe som være. Vår understrekning av en slags rettferdighet mellom menn, kvinner og barn er en svært konstruktiv og verdifull del av den vestlige ideverden, men vi strever med å anvende den, og den er ganske ny i vår tradisjon.

Men hva skal NATO gjøre i denne situasjonen? Barth har flere ganger uttalt seg kritisk om NATOs krig. NATO må ut av Afghanistan, mener han, men ikke med engang:

– Jeg har hatt det utgangspunktet at når vi først er der så må vi komme oss ut på en skikkelig måte.

– Har du tro på at det kan skje i løpet av få år?

– Det må jo det. Ellers blir det en verkebyll som gjør verdenssituasjonen verre og verre.

– Men vi hører sagt at Nato ikke har råd til å tape ansikt i Afghanistan. Og det er vel et tungt argument?

– Det er en tankegang som jeg tror er meget uheldig. At disse gigantiske økonomiske, tekniske og militære tingene skal fremstilles som om det hadde å gjøre med ansikt. Ansikt som ikke kan tapes.

– Du skriver selv, i dine klassiske artikler om pashtunene, om æresbegrepet?

– Ære er noe enkeltmennesker kan ha og leve i forhold til. Men det er blitt mer og mer gammeldags. Du og jeg gjør det mindre og mindre. Vi kan ha beundring for det ennå, men praktiserer det ikke.

Men å tenke seg at stater, med en million eller to hundre milioner mennesker, kan la seg styre av slike tanker er helt forferdelig. Og det gjøres jo! «USA kan ikke tape ansikt», «Kina kan ikke tape ansikt». Slikt sier faktisk de som faktisk bestemmer der. Og se på Georgia og Russland nå. Det er som to guttunger som ypper seg mot hverandre. At slikt skal gi føringer for hva stormakter gjør i verden, det er helt forferdelig!

– Burde alle militære operasjoner avblåses straks?

– Det er overveldende sannsynlig at da ville muslimske ekstremister vinne.

– Så da har «Bushene» i verden rett?

– Ja, men det er George W. Bush som har skapt den nåværende situasjonen. Men det ville være galt å trekke seg ut straks. Men hvis alle fra vesten trakk seg ut, ville det være en svært kategorisk og stor handling, det ville være en innblanding i seg selv nå, som ville åpne for et nytt spill. Situasjonen må bygges om over tid.

Hele intervjuet i Morgenbladet er dessverre kun tilgjengelig for abonnenter.

OPPDATERING: Morgenbladet har åpnet arkivet også for ikke abonnenter

OPPDATERING: Slakter Fredrik Barths bok “Afghanistan og Taliban” (9.11.2008)

OPPDATERING 14.8.2021: Nå, 13 år etter dette intervjuet, er jo NATO ute av Afghanistan. Emil André Erstad kommenterer i Vårt Land:

Dersom Taliban tar over Afghanistan igjen, er det vanskeleg å kome unna ordet fiasko om dei 20 åra Norge og Nato har brukt i landet. Kanskje burde vi høyrt meir på sosialantropologane før vi starta.

>> les hele kommentaren: Den store, fatale fiaskoen

SE OGSÅ:

Fredrik Barth: NATO må ut av Afghanistan

Fredrik Barth: “Jo tyngre NATO-krigføring, jo mer støtte til Taliban”

Fredrik Barth: – Pashtunerne godtar ikke at folk utenfra styrer dem

Fredrik Barth: Kunnskap gjør verden mindre truende

Fredrik Barth underviste Hæren om Afghanistan

Antropologer: Militærets beste våpen?

– Norske antropologer bør si NEI – flere og flere antropologer jobber for Bush i Irak og Afghanistan

(Lenker oppdatert 14.8.2021) I et intervju med Håkon Gundersen i Morgenbladet kommer Fredrik Barth, "sosialantropologiens grand old man", med mange interessante kommentarer til NATOs krig i Afghanistan. Barth, som nylig ble æresdoktor i Bergen, er snart ute med boka…

Read more

Erforschte das Leben illegalisierter Migranten

cover

Rund 100 000 Migranten leben ohne Aufenthaltsbewilligung in der Schweiz. Wer sind diese “Sans-Papiers”? Wie überleben sie im Schatten der Gesellschaft? Diese Fragen untersucht Raphael Strauss in seiner Lizenziatsarbeit am Institut für Sozialanthropologie der Uni Bern.

In der Arbeit, die nun liegt nun als Arbeitsblatt 44 des Instituts vorliegt, hat der Ethnologe elf Migranten im Alter zwischen 22 und 47 Jahren, interviewt. Seine Informanten kommen aus Polen, Kolumbien, Kamerun, Mazedonien, Nigeria und Algerien.

Raphael Strauss hatte sich selber für die Sans-Papier-Bewegung in der Schweiz engagiert und arbeitete zudem in einem Durchgangszentrum für Asylbewerber. Kontakte aus dieser Arbeit waren ihm sehr hilfreich, denn über Menschen zu forschen, die sich ständig versteckt halten müssen um nicht “ausgeschafft” zu werden, ist nicht gerade einfach.

“Sans-Papiers” werden von Politikern und Journalisten oft als “illegale Einwanderer” bezeichnet. Der Ethnologe weigert sich, die Terminologie zu übernehmen, denn “kein Mensch ist illegal”. Er bezeichnet sie als “illegalisierte Migranten”:

Durch die konsequente Verwendung des Adjektivs «illegalisiert» soll auf der einen Seite darauf aufmerksam gemacht werden, dass der irreguläre Aufenthalt unter Umständen rein durch Gesetzesänderungen verursacht worden sein kann, auf der anderen Seite soll deutlich gemacht werden, dass die Bezeichnung der Illegalität – auf Menschen angewendet – ein politisches Konstrukt ist, da Illegalität als Solche die Ungesetzlichkeit und Abwesenheit von Rechten beinhaltet.

Lediglich der Aufenthaltsstatus eines Menschen kann ungesetzlich sein, nicht jedoch der Mensch selbst.
(…)
Ähnlich problematisch sind die Ausdrücke der «illegalen Migration» und des «illegalen Aufenthaltes», da der Begriff der Illegalität oftmals mit kriminellen Praktiken oder Handlungen verbunden wird. Aus diesem Grund werden jeweils die Begriffe «irreguläre Migration» und «irregulärer Aufenthaltsstatus» verwendet, welche sich auch im politischen und wissenschaftlichen Bereich international durchgesetzt haben.

In der Arbeit werden wir mit einer Vielfalt von Schicksalen bekannt. Darunter befinden sich abgelehnte Asylbewerber genauso wie eine gelernte Hebamme aus Polen, die in der Schweiz arbeiten gehen wollte und nun bei Privatpersonen Wohnungen putzt und aeltere Leute pflegt.

Vielen geht es sicherlich wie «Claudine» aus Kamerun:

Claudine ist ursprünglich aus Kamerun und besuchte in Frankreich die Universität, wo sie einen Schweizer kennen lernte, sich in ihn verliebte und mit ihm in die Schweiz kam.

Als französische Studentin lebte sie die ersten drei Monate mit einem Touristenvisum hier, anschliessend wäre die Heirat mit ihrem Freund geplant gewesen, doch die Beziehung stellte sich als Fehlschlag heraus, ihr Freund verliess sie und Claudine blieb alleine in der Schweiz zurück.

Ihr Visum war abgelaufen, ebenso die Verlängerungsfrist für die Universität in Frankreich, weshalb sie fortan ohne Aufenthaltsbewilligung hier lebte.(…) Da sich Claudine aufgrund ihres Wegzuges mit dem Schweizer Freund auch mit ihrer Familie zerstritten hatte, konnte sie nicht zurück, weshalb sie beschloss, trotz allem in der Schweiz zu bleiben.

In Kapitel 6 über Lebensrealität illegalisierter Migranten schreibt er zum Thema Integration:

Ihr Leben ist also geprägt durch den Versuch, möglichst unauffällig zu bleiben, sich nicht unnötig an öffentlichen Plätzen aufzuhalten, möglichst alle Kontakte mit Behörden zu vermeiden und nur äusserst vorsichtig soziale Kontakte zu knüpfen. Diese durch die rechtliche Situation erzwungenen Umstände behindern viele integrationsfördernde Aktivitäten.

Dem gegenüber steht allerdings die Tatsache, dass unzählige Sans-Papiers dies sehr gut meistern, ihr Leben ohne Aufenthaltsbewilligung führen können und sich bei ausserordentlichen Ereignissen zu helfen wissen. Ein derartiges Leben zu führen, ohne aufzufallen, deutet wiederum auf eine sehr gute Integration hin.

Zum Thema Finanzen:

Die Reduzierung der persönlichen Ansprüche auf das Notwendigste wird von den meisten InterviewpartnerInnen implizit praktiziert, Barry beispielsweise gibt sich mit einer Mahlzeit am Tag zufrieden (wenn möglich) und vergleicht die Situation auch mit seinem Heimatland, woher er es gewohnt sei, teilweise einen Tag lang nichts zu essen.

Zu Gesundheit / Psyche:

Viele der befragten erwerbslosen Sans-Papiers empfinden ihr Leben unter diesen Umständen als ein nicht menschenwürdiges Dasein, oder wie es David ausdrückt, als «somewhere in between life and death».

Bei einigen geht die Hoffnungs- und Perspektivlosigkeit gar bis zu Selbstmordgedanken, da kein Sinn im eigenen Leben erkannt werden kann. Über die Hälfte der InterviewpartnerInnen berichten zudem über konkrete gesundheitliche Auswirkungen, indem sie unter Schlaflosigkeit, Schlafstörungen oder Alpträumen litten.

Die wenigsten Schwierigkeiten haben sie um Umgang mit dem Gesundheitswesen (es gibt u.a. einige hilfreiche Aerzte) und in der Schule. “Die Einschulung von Sans- Papiers-Kindern ist seit längerer Zeit gängige Praxis und der Datenschutz im Normalfall problemlos gewährleistet”, schreibt der Ethnologe.

>> Download der Arbeit “Sans-Papiers: Lebensrealität und Handlungsstrategien. Eine deskriptive Studie illegalisierter MigrantInnen in der Region Bern” von Raphael Strauss

Bei andersdeutsch gibt es regelmässig Infos zum Thema, siehe u.a. die Beiträge Aus der Festung Europa und Illegalisierte kochen.

Swissinfo schreibt von einem Kampf gegen “Eheverbot” für Sans-Papiers und Solidarité sans frontières informiert über die Woche der MigrantInnen, die nächste Woche in der ganzen Schweiz stattfindet.

SIEHE AUCH:

For free migration: Open the borders!

Festung Europa: “Wir wollen die Schicksale hinter den Zahlen aufzeigen”

Ethnologe schreibt Migrationsgeschichte – Interview mit Erwin Orywal

cover

Rund 100 000 Migranten leben ohne Aufenthaltsbewilligung in der Schweiz. Wer sind diese "Sans-Papiers"? Wie überleben sie im Schatten der Gesellschaft? Diese Fragen untersucht Raphael Strauss in seiner Lizenziatsarbeit am Institut für Sozialanthropologie der Uni Bern.

In der Arbeit,…

Read more

Jonathan Friedman: Forlater Sverige med glede

“Jonathan Friedman har en stor käft och är inte rädd för att öppna den.” Slik begynner portrettet av den verdenskjente antropologen i studentavisa Lundagård.

Friedman har for tre måneder siden sagt opp sin stilling ved Lunds universitet i protest: For mye byråkrati, for mye toppstyring, for lite tid til forskning, mente han.

I intervjuet med studentavisa utdyper han kritikken sin. Han sier at han ser fram mot pensjonisttilværelsen:


– Då får man äntligen ägna sig åt att forska på heltid. Alldeles för mycket tid i dag går åt till byråkrati inom universitetet. Man hinner inte forska på arbetstid. Var tredje månad är vi tvungna att skriva rapporter som ingen läser eller utvärderar.


Overalt i Europa har myndighetene kuttet i universitetetssektoren. Mens en protesterer i andre land, godtar en innføringen av New Public Management på universitetene i Sverige:

– Är det ett problem i Frankrike skriver folk böcker om det. I Sverige pratar man inte om det för det är ”pinsamt”: man kan prata om pengar, men aldrig om den ekonomiska krisen, att pengarna försvinner. I stället pratar man om ”kvalitetsutveckling”.


– Den politiska kulturen har tagit sig in på universiteten – man kan säga vad som helst i dag och det motsatta i morgon. Det är byråkratspråk och maktspråk. På instutionen får vi hela tiden höra att allt är vårt fel – ”folk klagar” – men det är aldrig sakligt. Det är mer som mobbning, nästan psykotiskt.

På spørsmålet om antropologien har en framtid i Sverige svarer han:

– Här är man inte så intresserade av samhällskunskap och humaniora, företagsekonomi är mer populärt. Rädslan för att inte få jobb stoppar många. Kunskap är en lång process, man använder inte alltid det man lärt sig på ett praktiskt sätt. Det är därför grundforskning är så viktigt. Men det finns ingen allmän kunskapslängtan i Sverige.

Friedman, som er gift med antropologen Kajsa Ekholm Friedman, forteller også om framtidsplaner:

– Vi pratar om att köpa en husvagn och bosätta oss bland fattiga amerikaner i en ”trailer park” och försöka förstå oss på hur de lever och interagerar. Fältarbete där är outforskad mark för antropologin.

>> les hele saken i Lundagård

OPPDATERING: Sydsvenskan informerer om at striden dreier seg om Friedman kan få lønn fra to universiteter, les Professor får inte ha dubbla jobb

Friedman er ikke den eneste som er kritisk til utviklingen innen akademia, se et utvalg av tidligere saker:

Farvel til gaveøkonomien? Hylland Eriksen varsler døden for den frie kunnskapsutvikling

– Kvalitetsreformen truer antropologifaget

“Sovjet-liknende produksjonskvoter truer forskningsfriheten”

Meningen med universitetet: Ut mot “produktifiseringen” av utdanningen

Opprop: Forskningsfinanseringen en trussel mot vitenskapen og demokratiet

Protests at Yale: When Walmart’s management principles run an anthropology department

"Jonathan Friedman har en stor käft och är inte rädd för att öppna den." Slik begynner portrettet av den verdenskjente antropologen i studentavisa Lundagård.

Friedman har for tre måneder siden sagt opp sin stilling ved Lunds universitet i protest: …

Read more

Skal bringe sammen klima og antropologi

Den danske antropologen Kirsten Hastrup skal bygge opp et nytt klimasenter under Institut for Antropologi i København. Det EU-støttede prosjekt skal bringe klimadebatten og antropologi sammen, melder danske aviser.

Senteret skal ta seg av de sosiale konsekvensene av klimaendringer: Hvilke konsekvenser har klimaendringene for dagliglivet vårt? Og hvordan kan vi takle slike endringer?

Antropologen sier:

“Vi har brug for at få belyst alle de menneskelige vinkler på fremtidige klimaændringer. Det kan give os vigtig viden om, hvad der reelt kan gøres ved de problemer, der opstår, der hvor folk bor og lever”

>> les pressemeldingen

I Norge har forskningsprogrammet PLAN vært opptatt av lignende spørsmål. Mer enn 20 samfunnsvitere undersøker hvordan Norge kommer til å håndtere et varmere klima med flere stormer, hetebølger og flommer, forteller forskningsleder Karen O’Brien i et intervju. Det er flere antropologer involvert, bl.a. Grete Hovelsrud.

SE OGSÅ:

Håper at samfunnsforskere begynner å interessere seg for globle miljøendringer

Klimaendringer truer Arktis, kan tvinge urbefolkningen til å flytte

How Anthropologists Can Respond to Disasters

“Disasters do not just happen” – The Anthropology of Disaster (2)

Den danske antropologen Kirsten Hastrup skal bygge opp et nytt klimasenter under Institut for Antropologi i København. Det EU-støttede prosjekt skal bringe klimadebatten og antropologi sammen, melder danske aviser.

Senteret skal ta seg av de sosiale konsekvensene av klimaendringer:…

Read more