search expand

Back in Belleville! (and le monde writes about the slam scene)

Published on by cicilie Posted in Cicilie among the Parisians, Music, literature, arts..., Spaces

I’m back in Paris for 9 days, and this time I’ve settled right in the heart of Belleville, in the Tunisian Jewish neighbourhood (where they’re just about to celebrate Yom Kippur, I think…). A few blocks from the hotel, I’ve found a café with wifi – a café where they also arrange slam sessions, which of course fits perfectly with my intention to get some intensive fieldworking done while I’m here. So, now I sit blogging right at my favourite boulevard :) (Café Cheri(e) is undoubtedly quite trendy now, and it has in fact it’s own blog…).

And talking about intensive fieldworking; while I’m here I can keep myself occupied every night with going to various slam sessions, and these 9 days of intensive focus on slamming started really well as I opened Le Monde (1-2/10/06) on the plane and found that they had dedicated a whole page to the French slam scene!
[teaserbreak]
The article focused on very much the same things as I’ve noticed myself or read elsewhere: “Rare are the places where so many different ages and ethnic and social origins are gathered”. They also trace the genealogy of slam to poets in the Antiquity, Occitan troubadours, West African griots (story-tellers), the American beat generation, and rap as well as to some other references.

These are some of the things the slammers said:

“I want to be a writer, a poet at the same time as I’m with the people. Slam allows this utopia” (Frédéric Nevchehirlian, organiser of slam sessions in Marseille).

“Slam to me is a citizen/socially aware (citoyenne) way of approaching life and the issues the newspapers don’t talk about” (Katel, 20 years, student in journalism and of Cameroonians origin).

The organiser Tsunami talks about the pedagogic aspect of the slam seen and tells that local townhalls in the suburbs ask slammers to rebuild the social ties in the community: “I explain to the kids that I’m a poet, not a cop, vigilante or shrink. I’m not there to tell them that they shouldn’t break things, but to make them understand that they can express what’s bothering them through a text, a poem.”

Digiz, who calls himself troubadour poet citizen, says: “It’s my way of shouting out my freedom. (…). I love that it’s free (la gratuité, the exchange of listening, it’s a poetry of proximity”.

I’d like to translate the rest as well, but I think that would do for today.

My three first hours in Paris has been cold and warm, sunny and rainy. And just now the rain stopped and the sun returned…! I watch people on bikes pass on the cycle lane and I miss my funny little green vélo. Except from that (and perhaps the conditions in the quite dusty hotel I’ll stay in, we’ll see) I think it’s very nice to be back. It’s nice that people greet you with de rien (“you’re welcome”, au revoir (“good bye”), bonne journée (have a nice day!) just because you’ve asked them about the way or because you’ve bought a newspaper. And it’s a lot of other things that are very nice as well, but I’m sure I’ll have the chance to get back to that…

I’m back in Paris for 9 days, and this time I’ve settled right in the heart of Belleville, in the Tunisian Jewish neighbourhood (where they’re just about to celebrate Yom Kippur, I think…). A few blocks from the hotel, I’ve…

Read more

Unni Wikan: For tidlig for å snakke om æresdrap

Published on by lorenz Posted in konflikter katastrofer, nordmenn, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

(utkast, i arbeid) Det er en kjent sak at voldssaker blant minoriteter får en helt annen omtale enn voldssaker blant majoriteten. En spør ikke antropologer om råd (“Hva er galt med den norske kulturen?”) når en norsk mann tar livet av kona, ungene og seg selv. “Neste dag står det bare en liten sak i avisen”, innrømmer Aftenposten-journalist Per Kristian Bjørkeng selvkritisk.

Etter Trippeldrapet på Kalbakken (Oslo) der en 30 år gammel mann “av pakistansk opprinnelse” er siktet for “forsettelig drap på sine tre yngre søstre”, begynte med engang en debatt om æresdrap og integrering. Til Klassekampen sier antropolog Unni Wikan at det er for tidlig å snakke om æresdrap og at det sannsynligvis ikke er en ny Fadime-sak.

En mer interessant vinkling på saken er Unni Wikans kronikk i Aftenposten Når bror dreper søster. Hun framhever at kronikken ikke skal kobles til trippeldrapet men at det likevel kan “være på sin plass å søke å forklare fenomenet søstermord – som er uvanlig i Norden, men relativt utbredt i enkelte andre samfunn og grupper”. Med “vanlig” menes her, skriver hun, at “søstermord ikke får folk til å lee mer på øyelokket enn konedrap og kjærestedrap gjør i Norge”.:

Søstermord er ikke en “sak” mellom to personer: En søster og en bror. Det handler ikke om et søskenforhold, men om en brors plikt til å forvalte familiens ære på vegne av et kollektiv; han er tildelt rollen, enten han vil eller ikke. Det er en byrde som legges på gutten fra første stund. (…) Når søstermord, heller enn konemord, er den vanligste form for familiedrap i land som Pakistan, Jordan og blant israelske arabere, kan dette “normalforklares”. Drapet har sin logikk. Brødre er også ofre for et regime, et samfunnsregime, som pålegger dem en voldsutøverrolle, om nødvendig, for å sikre familiens ære.

Wikan håper derfor på opprør innad i miljøet:

Den ukultur – for å låne et begrep fra Noman Mubashir som han tydelig og klart fremmet i NRKs “Standpunkt” nylig – som tvangsekteskap, æresrelatert vold og kastesystemet representerer, må bekjempes. Frigjøring gjelder også guttene.

>> les hele kronikken i Aftenposten

Som sagt er mye uklart og drapsmannen har hatt psykiske problemer og den drapssiktede burde egentlig vært tvangsinnlagt ifølge advokaten. Den drapssiktedes lillebror oppsøkte to ganger brorens fastlege for å få ham innlagt. “Hadde vi fått hjelp, hadde ikke dette skjedd”, mener han.

Vår “inkluderingsminister” uttalte seg i kjent (Frp-) stil:

“Det er et problem for oss at deler av det pakistanske miljø i Norge på ingen måte tar innover seg at de bor i et vestlig demokrati med klare verdier. Blant annet at man oppfører seg som folk i forhold til ungene sine, og det å utøve vold i familiene”.

Han har åpenbart ikke fått med seg at de fleste drap innenfor familien begås av vestlige menn med et gammeldags æresbegrep og at dessuten norske menn er på voldstoppen i Europa

OPPDATERING (5.10.06):

>> Tonje Brustuen: Æresdrap og hjelpeapparatets symbolfunksjon

I et intervju med Aftenposten sier Unni Wikan at unge menn ofte blir mer konservative enn sine fedre. Kvinnene utvikler seg helst i motsatt retning. Da blir det konflikter. Unni Wikan er kjent med at de tre søstrene fra Kalbakken ønsket et mer moderne liv enn hva storebroren ville godkjenne, ifølge Aftenposten >> les hele saken

OPPDATERING 9.10.06:

Æresdrapsdebatten: Manglende kunnskap eller uttrykk for norsk nasjonalisme?

SE OGSÅ:

Nyhetsoversikt over trippeldrapet på VG og NRK

Fra æresdrap til familietragedie: «Æresdrapsalarmen» i norske redaksjoner

Unni Wikan: Æreskodeksen utgjør det største hinderet for integrering

Ny bok: De fleste drap begås av vestlige menn med gammeldags æresbegrep

Vår tause aksept av drap: Kan de norske “familietragediene” skyldes at enkelte menn ikke takler den raske likestillingen? Det er på tide vi ser på oss selv (Per Kristian Bjørkeng, Aftenposten, 23.12.05)

Berit Thorbjørnsrud: Fokus på æresdrap er blåst ut av proporsjoner (Dagsavisen, 13.6.05)

(utkast, i arbeid) Det er en kjent sak at voldssaker blant minoriteter får en helt annen omtale enn voldssaker blant majoriteten. En spør ikke antropologer om råd ("Hva er galt med den norske kulturen?") når en norsk mann tar livet…

Read more

How filmmaking is reviving shamanism

Published on by lorenz Posted in anthropology in the news, Arctic / Northern Regions, culture traditions, inuit, religion cosmology, Visual Anthropology

As noted earlier, Inuit film maker Zacharias Kunuk explores in his film The Journals of Knud Rasmussen how missionaries force-fed Christianity to the Inuit in the 1920s.

Now the film has made its way to the International Film Festival in Toronto and to movies across Canada. In an interview with the Edmonton Journal, Kunuk tells about how film making has contributed to a revival of Inuit shamanism:

“For our Inuit audience and for our young people, we’re showing that we survived 4,000 years under shamanism: Be kind to animals, use only what you need. We had everything — food, clothes. You had to be a good hunter to be rich. Christianity came, all that was put aside. Growing up, the minister was telling us don’t do drum dances, don’t tell legends because they’re the work of the devil. It’s brainwashing. It happened in New Zealand, Australia, Africa. It probably all happened the same.

(..)

“I wanted to put it down on record. For 4,000 years of our history, it is only the last 85 years that Christianity came. It doesn’t balance. We traded 100 taboos — laws of nature — for Ten Commandments, which now I don’t have any trust for after looking at where they came from. Love thy neighbour? They’re bombing the hell out of each other! But we had to throw away all these rules of the land, taboos we just dumped so we could go to heaven.”

(…)

“Shamanism was here, and it’s going to be here, that’s what my elders tell me. After Atanarjuat [an earlier film], the elders started to talk about shamanism more. With this film, because their families are in this community, people learned about their namesakes. We live by namesakes. When I was born, I was given five names, but the government couldn’t pronounce them so we were given tags and family names.”

>> read the whole interview

Read also film reviews in the Edmonton Journal, in the Toronto Sun, and on Cinematical.com.

EARLIER COVERAGE:

The Journals of Knud Rasmussen: The impact of Christianity among the Inuit

As noted earlier, Inuit film maker Zacharias Kunuk explores in his film The Journals of Knud Rasmussen how missionaries force-fed Christianity to the Inuit in the 1920s.

Now the film has made its way to the International Film Festival in…

Read more

Hvorfor så mye snakk om omskjæring?

Published on by lorenz Posted in innvandring migrasjon, kjønn, kropp, Kultur tradisjon kunnskap, somaliere, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, Sverige

En ny studie viser at kvinnelig omskjæring i Sverige er på vei ut, melder Sydsvenskan. Avisen snakket bl.a. med den svensk-somaliske psykologen Asha Omar känner. Hun har forsket om svensk-somaliske kvinners holdninger til omskjæring og sier:

De undrar varför vi pratar så mycket om könsstympning i Sverige eftersom de har slutat med det. Även i Somalia har ingreppet börjat ifrågasättas nu när folk där har blivit mer religiösa. Profeten Muhammed omskar inte sina döttrar.

Sosialantropologen Sara Johnsdotter har forsket på omskjæring siden 1999 og har observert at skikken ble gitt opp i forbindelse med migrasjon til Sverige. Ved å framstille omskjæring som et vanlig inngrep i Sverige, kan en sette kvinner i fare, mener hun. En skulle heller løfte fram den positive utviklingen, at det er mulig å slutte med denne praksisen:

Det skulle vara till stöd för dem som tvekar. De behöver veta att andra i gruppen har slutat, eftersom trycket från omgivningen är en av de viktigaste orsakerna till att göra ingreppet.

>> les hele saken i Sydsvenskan

>> Omskæring i Sverige – mediehysteri vs. reel forandring
I dag går de færreste somaliere i Sverige ind for den blodige skik, hævder socialantropologen Sara Johnsdotter fra Lunds universitet (Kvininfo’s webmagasin, 31.3.03)

SE OGSÅ:

Doktorgrad på omskjæring

Blir innvandrerjenter omskåret på ferie i hjemlandet eller ikke?

Forståelse varer lenger enn fordømmelse – om Aud Talles bok om kvinnelig omskjæring

Omskjæres i Jesu navn

– Arbeidet mot omskjæring bør fortsettes

En ny studie viser at kvinnelig omskjæring i Sverige er på vei ut, melder Sydsvenskan. Avisen snakket bl.a. med den svensk-somaliske psykologen Asha Omar känner. Hun har forsket om svensk-somaliske kvinners holdninger til omskjæring og sier:

De undrar varför…

Read more

– Ingen tilfeldighet at karikaturstriden brøt ut i Danmark

Published on by lorenz Posted in Danmark, islam, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Thomas Hylland Eriksen er begeistret over en ny bok om Muhammed-karikaturene. I sin spalte i Sydsvenskan skriver han om “Karikaturkrisen: En undersøgelse af baggrund och ansvar” av Rune Engelbreth Larsen og Tøger Seidenfaden:

Boken är en guldgruva av träffande citat och realpolitiska kovändningar bland landets politiker. Den är sansad i sina kosmopolitiska rekommendationer om att visa respekt vid kulturmöten, särskilt om man tillhör den starka parten. Författarna drar inte slutsatsen att det borde vara förbjudet att trycka karikatyrerna men att publiceringen passar in i ett retoriskt mönster, understött av regeringen och delar av pressen, där produktionen av fiendebilder av islam och muslimer anses som god och viktig.

(…)
Larsen och Seidenfaden argumenterar för att frågan bara kan förstås som en del i en långvarig kampanj för att misstänkliggöra och exkludera muslimer. Det är en krismaximerande taktik som inte bådar gott för en framtida mångkultur i Danmark.

Antropologen konkluderer:

Kulturstriden i Danmark handlar inte om islam kontra danskhet, utan om konflikten mellan dogmatisk liberalism och kosmopolitisk kompromissvilja.

>> les hele saken i Sydsvenskan

I teksten “The cartoon controversy and the possibility of cosmopolitanism” skriver Thomas Hylland Eriksen at publiseringen av karikaturene er uforenlig med kosmopolitisme:

Karikaturene er for troende muslimer som tobakksrøyk er for asmatikere. Når en ikke engang prøvde å komme i dialog med muslimene (som det var tilfelle i Danmark) er det et tegn på at en ikke ønsker å dele den samme verden selv om en bor rett ved siden av.

>> les hele teksten

For en veldig bra oversikt over debatten se teksten Ett år etter Muhammed-tegningene (RORG)

SE OGSÅ:

Et forsøk på å samle kloke ord om Muhammed-tegningene

Anthropologist Pnina Werbner on Muhammad-cartoons: ‘Satanic Verses Taught us a Lesson’

Thomas Hylland Eriksen er begeistret over en ny bok om Muhammed-karikaturene. I sin spalte i Sydsvenskan skriver han om "Karikaturkrisen: En undersøgelse af baggrund och ansvar" av Rune Engelbreth Larsen og Tøger Seidenfaden:

Boken är en guldgruva av träffande citat och…

Read more