Hvorfor er norske akademikere fullstendig fraværende på sentrale offentlige arenaer – der hvor “den offentlige mening” dannes? Det vil si på blogger, wikier og på twitter for eksempel? Disse spørsmål stiller Martin Grüner Larsen i den nye utgaven av Prosa.
Klassekampens bokredaktør har skrevet noe av det beste om forskningsformidling jeg har lest på lenge.
I forhold til folk flest er akademikere fullstendig underrepresentert på nett, viser han. Hjernevask-debatten gjorde det overtydelig hvordan antiakademisk retorikk får dominere når fagfolk selv ikke tar del i den elektroniske offentligheten: I bloggosfæren, på Twitter og Facebook ble kjønnsforskningen, sosialkonstruktivismen, relativismen, ja samfunnsforskningen som sådan stemplet som udugelig:
I tider som denne, der forskningstradisjoner er under angrep og akademias grunnprinisipper trekkes i tvil, tror ansatte ved universiteter og høyskoler at opinionen kan vinnes med en og annen kronikk i papiravisene. Hjernevaskerne vinner på walkover. Hvorfor holder forskerne seg for seg selv?
I USA er det helt annerledes, påpeker han. Der har også akademikere kommet langt mer på banen enn i Norge (gjelder forresten også antropologien. I USA er blogging er blitt mainstream blant antropologer, mens jeg føler meg ganske ensomt her på norsk…).
Ved å være fraværende på nett, viser Grüner Larsen, mister forskerne verdifulle muligheter for dialog, kunnskapstilegnelse og forskningsformidling. “Det er uforståelig at ikke akademiske institusjoner og personer allerede har fattet at bloggen er som skapt for akademisk kommunikasjon”, skriver han.
I motsetning til hva Bologna-byråkratene måtte mene, er ikke skriving og forskning to separate prosesser:
Bloggens form er skriveprosessen. Man leser, man noterer, skriver, analyserer og diskuterer – og over tid dannes en tankeverden i teksten. (…) Hyperlenken gjør referanser og diskusjoner mellom tekster og stemmer enkelt, både når man fører diskusjoner på tvers av flere blogger og andre medieplattformer, og gjennom kommentarfeltet som muliggjør intens debatt og margskribling til alle publiserte tekster. (…) På sitt beste virker denne dialogen som en konstant fagfellevurdering. De elektroniske offentlighetene har iboende kvaliteter som egner seg til akademisk arbeid, om bare forskerne hadde vært der.
Hva er så problemet? Han peker på disse tre:
(1) manglende incentiver for å drive med forskningsformidling:. Det norske forskningssystemet er regulert slik at forskere drives mot å publisere rituelle tekster i prestisjetunge internasjonale fagtidsskrifter, som kun leses av en håndfull fagfeller, og som sikrer at kun ytterst få, meget spesielt interesserte nordmenn skal få tilgang til disse.
(2) Kultur for å være fagintern: Mange forskere signaliserer (åpent, eller mer skjult) skepsis til aktive og synlige kolleger. “Det virker nesten som om motviljen mot den elektroniske offentligheten handler om motvilje mot en pluralistisk, folkelig offentlighet like mye som noe annet. På dette punktet har nok kulturkjempere rett: Akademia er en elitistisk institusjon.”
(3) Manglende ferdighet til å tenke høyt og skrive kort: Vi må anerkjenne at former som Twitter og bloggen har en naturlig plass i kommunikasjonsfloraen sammen med avisen, tidsskriftet og boka, mener han: “Om du ikke kan skrive en 400 siders fagintern avhandling om ditt forskningsfelt, så er du ikke en fullkommen forsker. Men om du ikke kan komprimere sentrale teser til en 30 sekunders elevator pitch eller noen 140 tegns twittermeldinger, så gjør du nok også noe galt. Hvorfor er det så lett for norske forskere å innrømme det første, men ikke det andre?”
Om ikke akademia deltar i de elektroniske offentlighetene, så oppfyller ikke dagens forskere sin samfunnsoppgave, mener han:
Samtalen har flyttet ut i disse rommene, og det er, som alltid, akademikernes profesjonelle plikt å bidra til samtalen. Norske forskere kan ikke vente på insentivene. Det har offentligheten ikke tid til.
Ved ikke å ta i bruk formidlingsmulighetene, men overlate viktige offentlige rom til andre, gir man antiakademiske meningsytrere stort spillerom. (…) Om ikke de 99 prosentene av norske forskere som uteblir fra de elektroniske offentlighetene, kan ønske det store, trådløse kommunikasjonseksperimentet som omgir dem velkommen, så har de antiakademiske kreftene ikke bare vunnet, de har kanskje til og med rett.
>> les hele saken i Prosa
Se også Jon Hoems kommentar Om fraværet av en digital offentlighet blant akademikere (infodesign.no)
Og Martin Grüner Larsen er selvfølgelig aktiv på nett, han blogger og twitrer.
Heldigvis er denne saken altså lagt ut på nett – i motsetning til Frode Storaas’ utmerkete ideer om multimedia-antropologi på nett i Norsk antropologisk tidsskrift (NAT) som Universitetsforlaget nektet å frigi til nettpublisering i fjor høst. NAT er et tidsskrift som man ikke bør velge når man vil dele kunnskap på nett.
En bør da heller velge open access tidsskrifter, her er en oversikt. Et av de nyeste tidsskriftene prøver å bruke web2.0-teknologier, se New Open Access Journal: Anthropology Reviews: Dissent and Cultural Politics (ARDAC).
Her er en oversikt om interessante nordiske blogger (kun få antropologer). Masterbloggen er et lovende initiativ. Noen forskere har begynt å blogge på forskning.no.
På arkeologi-bloggen Ting och tankar har Åsa M. Larsson skrevet om vetenskapsblogging.
Jeg har vært opptatt av formidling på nett siden jeg startet opp antropologi.info for seks år siden, se et utvalg tidligere saker:
For mer antropologi på blogger, YouTube og Twitter!
Thomas Hylland Eriksen: – Antropologer må bli flinkere til å bruke nettet
On fieldwork: “Blogging sharpens the attention”
Paper by Erkan Saka: Blogging as a Research Tool for Ethnographic Fieldwork
Hvordan lage et akademisk tidsskrift som appellerer til flere?
Interview with Michael Wesch: How collaborative technologies change scholarship
En vitenskaplig innføring i blogging
Skriver heller blogginnlegg enn aviskronikker
Elfenbenstårn akademia: Lav interesse for publisering på nettet
