Mange forskere er som folk flest kritisk mot privatisering av utdanning og forskning, men velger likevel å publisere i dyre private tidsskrifter som bare en liten elite har tilgang til. På Høyden skriver at interessen for å publisere artikler i UiBs åpne elektroniske arkiv BORA er lav:

"Flere uttrykker også redsel for å publisere i åpne tidsskrift fordi disse i hovedsak er lavt rangert og dermed gir liten uttelling."

Situasjonen innen akademia er ikke så forskjellig fra musikk-, mediabransjen generelt som har fått mye mer oppmerksomhet:

Her er det et lite antall aktører som kontrollerer markedet, og universitetene har måttet bite i det sure eplet og betale store summer for å få tilgang på forskning gjort ved egen institusjon. De siste femten årene har prisen på de største tidsskriftene økt med 200 prosent, mens prisindeksen bare har steget med 57 prosent. Mye kunnskap er dermed forbeholdt brukere i vesten som er vant til at institusjonene betaler abonnementet.

Open Access (eller Åpen fulltekst på norsk) bevegelsen ønsker å gjøre noe med det. Flere universiteter har oppretta egne elektroniske arkiv. På Høyden forklarer:

Bergen Open Research Archive (BORA) åpnet i november 2004, og inneholder nå 318 titler, flest forskningsartikler, men også doktorgradsavhandlinger, masteroppgaver og bøker. Biblioteket henvender seg i dag til alle doktorgradskandidatene og oppfordrer dem til å legge ut avhandlingene sine.

En del av skylden har den mye kritiserte nye finanseringsmodellen for universitetene:

Fra og med årets budsjett har det blitt knyttet en poengsum til hver artikkel avhengig av hvor den er blitt publisert. Dokumentasjonssystemet bygger i hovedsak på det allerede etablerte tidsskriftshierarkiet, og dermed er det blitt påstått at dette hindrer utviklingen av de åpne løsningene.

>> les hele saken

Som jeg tidligere skrev, glimter antropologiske tekster ved sitt fravær i BORA.

SE OGSÅ:

Digitale arkiv ved norske universitetet i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø

Mer gratis publisering på nettet! Bibliotekene ønsker forskeropprør

Del viten på nettet! Antropologer for fri tilgang til kunnskap

Børs og bibliotek: Det er bonanza i kunnskapsmarkedet

"Minimal willingness to post one’s own work online", survey by the American Anthropological Association reveals

artikkelsamlingen om Open Access Anthropology.

Hans hovedoppgave ble førstesideoppslag i Dagbladet og førte til debatter i Stortinget. Harald Eidheim har gjort faget samfunnsrelevant. Dette framheves i den ferske utgaven av Norsk antropologisk tidsskrift (NAT) med tittelen "Harald Eidheim 80 år".

"En mur av rasehovmot omgir samene i Finnmark. Sjokkerende opplysninger om minoritetsproblemene i Norge. Den unge etnografen Harald Eidheim leverer oppsiktsvekkende magister-avhandling". Slik begynner Dagbladets omtale av oppgaven som ifølge Arne Martin Klausen i NAT "bidro til å sette fart i den gryende forståelse av at en omfattende, ny statlig samepolitikk måtte komme".

Eidheim er spesielt kjent for sine studier om forholdet mellom samer og nordmenn. Magisteravhandlingen sin med den lite fengende tittelen "Erhverv og kulturkontakt i Polmak" ble førstesideoppslag i Dagbladet (8.11.58) - en sensasjon innen akademia, skriver Klausen.

Eidheim slo i oppgaven fast at det til tross for dårlige levekår ikke fins utflytting fra Polmak. Dagbladet skrev dengang (NAT gjengir hele artikkelen):

"Eidheim påviser at det omtrent ikke forgår utflytning fra disse tilbakevisende kommuner, tross folkeopphopning og underutviklet næringsliv. Årsaken til den manglende utflytting er sjokkerende: Disse samedistriktene er omgitt av en så solid mur av rasehovmot og nedvurdering at det overskrider en ung sames sjelelige krefter å forsøke å flytte ut og slå seg igjennom i det omkringliggende norske samfunnet.

De få som nøden driver til å prøve, dukker oftes under for rasefordommenes jernharde press og drar tilbake til de elendige levevillkårene på hjemstedet for å leve blant "sine egne".

(Dagbladets språk er nok ikke det samme som antropologens. Som skribenten selv innrømmer: "I forfatternes nøkterne terminologi brukes hverken ordene diskriminering eller rasehovmot". Han skriver derimot om"etniske motsetninger". )

Vigdis Stordal er den første samiske antropologen som avla en doktorgrad (1994). Hun skriver om Eidheim:

"Hans engasjement er del av 1960-tallets samfunnsvitenskapelige prosjekt: Forskerne skulle ikke bare beskrive og analysere samfunnsmessige sammenhenger, men også påpeke hvilke konsekvenser disse kunne ha."

Hun framhever at Eidheim bidro til et paradigmeskifte innen sameforskningen. I stedet for å fokusere på det eksotiske ved samekulturen, på det som skiller det samiske fra det norske, dreide Eidheim fokuset på samenes minoritetssituasjon. For ham var det viktig å forstå identitet som noe relasjonelt og foranderlig.

Eidheim bidro dessuten til å nyansere det norske selvbildet, skriver Ivar Bjørklund.

- I Finnmark var faktisk "forskjellen på folk og finn" ikke bare et ordtak, men bitre realiteter. Ikke bare var en samisk tilhørighet koblet opp mot økonomisk fattigdom, men det hadde også utviklet seg til å bli et sosialt stigma.

(...)

- Slike analyser var ikke hverdagskost i et samfunn som nærmest var manisk opptatt av sosial likhet og økonomisk utjevning.

Norsk antropologisk tidsskrift er dessverre ikke tilgjengelig på nettet.

SE OGSÅ:

Intervju: Harald Eidheim fyller 80 år (Aina Landsverk Hagen og Christian Sørhaug, Norsk antropologisk forening)

Harald Eidheim: Kriselærar i Sápmi – opplevingar og refleksjonar (del av Samisk skolehistorie, utgitt av Svein Lund)

Harald Eidheim: On the Organisation of Knowledge in Sami Ethno-Politics

Siste runde om samenes rett til land og vann? - Kronikk av Harald Eidheim, Ivar Bjørklund og Terje Brantenberg

Da Jelena Porsanger fredag 20. januar disputerte ved UiTø, ble hun den første som holdt en disputas på samisk i Norge, melder Tromsøflaket. Hun forsvarte avhandlinga "Bassejoga čáhci": Gáldut nuortasámiid eamioskkoldaga birra álgoálbmotmetodologiijaid olis - på norsk "Vannet i den hellige elva: Kildene til den østsamiske religionen sett i lys av urfolksmetodologi."

Årsaken til at det ikke har vært en samisk disputas i Norge tidligere, er sannsynligvis at det har vært få disputaser på samiskfaget. På grunn av et strømbrudd i Teorifagbygget som mørkla Auditorium 1, måtte den planlagte tolkinga til norsk skrinlegges.

>> les hele saken i Tromsøflaket

>> les Jelena Porsangers tekst: An essay about indigenous methodology (pdf)

Minoritet er blitt majoritet ved 32 osloskoler. På fire år er antallet skoler der minoritetsspråklige elever er i flertall. Mens østkantskolene Vahl, Tøyen og Mortensrud har en minoritetsandel på over 90 prosent,har Svendstuen skole i Holmenkollen har bare 2,4 prosent minoritetsspråklige elever, skriver Dagsavisen.

Sosialantropolog Marie Louise Seeberg ved NOVA snakker om «white flight»:

Middelklassens hvite mennesker velger seg bort fra områder hvor det flytter inn «andre» mennesker. Bosettingen i Oslo er ganske segregert fra før, og nå søker noen norske, hvite foreldre enten om at barna skal få gå på en skole med flere etnisk norske barn, eller de flytter med barna.

>> les hele saken i Dagsavisen

Religionsviter Alexa Døving gikk nylig inn for bussing av elever:

- Jeg har to døtre som går på Marienlyst skole hvor det ikke er et skaut i sikte og så er det ti minutter med 20-bussen, så er du på Hersleb skole eller på Tøyen skole hvor det er mest homogent den andre veien, så jeg er egentlig for bussing! Jeg syns en skal ta hele kvartalet, f.eks fire gater ved siden av hverandre på Majorstua og busse østover. Og det må man gjøre kvartaldelt slik at barna kan fortsette å møte naboen som går i samme klasse. Bussing på kryss og tvers! Oslo er så bitteliten. Det må da gå an å lage skoler som er mer blandet.

Nordmenn har ikke godt av å leve i etnisk homogene lommer, mener hun:

- Jeg tror hvis at et flerkulturelt samfunn skal være harmonisk, må det være arenaer der nettverk krysses. Og skolen og arbeidslivet er de to viktigste arenaene, iallfall med tanke på hvor myndighetene kan legge inn strukturelle føringer. Jeg er tror det er vanskeligere for enkeltmenneske å gå inn i konflikter basert på fremmedfrykt når en har sittet sammen med noen med skaut, ting blir ufarliggjort når en er vant til det.

SE OGSÅ:
Marie Louise Seeberg: Alle barn er like? Feltarbeid i en nederlandsk og en norsk grunnskole (Tidsskrift Pedagogisk profil, UiO)

Jeg har ofte tenkt på å skrive noe lignende. Arne Hjorth "Hjorten" Johansen skriver en herlig kommentar til en mye omtalt sak:

I kjølvannet av den uendelige rekken av saker som involverer fulle trøndere som går berserk på fly så har Fremskrittspartiet tatt til orde for at trøndere som vil ut og fly skal måtte underskrive på en egnet erklæring før de får skrevet ut flybillettene. Gjennom sin underskrift vil trønderen bekrefte at han har respekt for den norske grunnloven, og dermed våre grunnverdier.

(...)

Jan Arild Ellingsen (FrP) vil også at trønderne skal bli spurt nærmere ut om likestilling mellom menn og kvinner, Rune Bratseth, religiøse friheter, karsk og hvorvidt de aksepterer å bryte fartsgrensene på E6.

>> les hele saken

Det interessante er bl.a. at den etniske merkelappen "trønder" ble brukt av mediene i omtalen av denne (og flere andre tvilsomme saker). En kan spekulere i om folk fra Oslo ville bli omtalt på samme måte (sannsynligvis ikke) og hvorfor det er slik. Så kan en knytte denne saken sammen med omtalen av visse innvandrere i media og kanskje finne fram noen likhetstrekk.

SE OGSÅ:
Tysk delstat innfører en test for muslimer som søker statsborgerskap. (Aftenposten, 30.12.05)

Som nevnt tidligere, har Thomas Hylland Eriksen begynt å blogge på den engelskspråklige antropologisiden Savage Minds. Et av de innleggene han tar opp og har skapt debatt handler om kulturbegrepet (han skal være med i en ny bok om kultur og innvandring). Et annet innlegg drøfter fotballklubben Drafn sine problemer med innvandrerforeldre som ikke engasjerer seg like mye som norske foreldre. Han har tenkt å skrive et innlegg i Drammens Tidende og får gode innspill fra bloggens lesere.

I sitt nyeste innlegg om anthropological writing skriver han begeistret om den nye erfaringen i "bloggosfæren":

It has been really interesting to experiment with the blog genre, enjoyable to oscillate between the loose and the tight, and it may well turn out that I’m hooked now

>> oversikt over Thomas Hylland Eriksens blogg-innlegg

SE OGSÅ:
The Secret of Good Ethnographies - Engaging Anthropology by Thomas Hylland Eriksen: If anthropologists want to have a larger impact on society, they have to write better.

En overdrevet jakt på trygghet skaper utrygghet. Utrygghet skaper grobunn for opprør og fundamentalisme. Ved å undersøke menneskenes forhold til trygghet, kan en få nye perspektiver på livet i et kulturelt komplekst samfunn. Det kom fram på det tverrfaglige seminaret seminaret Trygghet i en transnasjonal tid som ble arrangert av forskningsprogrammet Kulturell kompleksitet i det nye Norge. og som jeg nettopp har oppsummert >> les hele saken

Hoved- eller masteroppgaver er ikke alltid en glede å lese. Et hederlig unntak er Syeda Rahima Parvin sin nylig leverte oppgave om fiskere og kaviarproduksjon ved det Kaspiske hav i Iran. Hun unngår fagsjargong, skriver personlig og levende. Som leser blir en hele tida dratt inn i nye situasjoner og samtaler med folk hun møter og som hun er flink til å beskrive. Til og med teoretiske kapitler om for eksempel fattigdomsbegrepet krydrer hun med opplevelser fra felten.

Ved å studere fiskere og kaviarproduksjonen, fikk hun innsyn i hvor klassedelt og til dels rasistisk det iranske samfunnet kan være:

Mitt datamateriale tilsier at Iran er en elitestat. Mine observasjoner om elitens forestillinger og holdninger til de andre etniske minoritetsgruppene jeg kom i kontakt med er til tider rasistiske

Om forholdene i landsbyen skriver hun:

Jeg ble fortalt at samlingsstedene, men også de fleste forretningene, ble anvendt først og fremst ut i fra etnisk tilhørighet. Senere kom det frem at anvendelse av steder i tillegg var tilknyttet klassetilhørighet; yrke, bydel/nabolag , økonomi og utdannelse.

Fiskerne hadde dessuten sitt eget område nærmest innsjøen, "an area where only people like them can live", ifølge den kasakhstanske tolken.

Kaviaren selges dyrt i utlandet. Den er blitt transformert fra å være et produkt fra naturen til å bli en luksusvare som det er vanskelig å tak i. De som fanger grunnlaget for kaviaren - størene - forbli usynlig. De gjør dritjobben, blir sett ned på (noe som vi også kjenner fra Norge, derfor mener antropologen at innsiktene fra oppgaven kan anvendes her).

Fiskernes virksomhet er sterkt kontrollert. Det er kanskje en grunn til at de ikke kommer seg ut av fattigfommen. En spissformulering av det offisielle synet er at "de fattige uten kunnskap er de som dreper fisken", skriver hun:

"(Fiskenes) fattigdom kan settes i sammenheng med mangel på selvråderett og manglende kontroll over relevante ressurser innen yrket de har. Disse faktorene, kombinert med manglende oppfølging fra selskapets side av bolig, sanitære forhold, tilgang på mat, helsetjeneste og kommunikasjon med omverdenen mens de er på jobb, vanskeliggjør deres muligheter til å komme seg ut av eller iverksette positive tiltak for å bedre tilværelsen."

Parvin er kritisk til den utbredte oppfatningen om at mer utdanning er veien ut av fattigdom. Utdanningssystemet er etnosentrisk og bygd på en sosiale koder og kompetanse som fattige fisker ikke alltid har.

Interressant er også å lese om selve feltarbeidet i et samfunn der myndighetene utøver stor kontroll over befolkningen og der frykt for angiveri er stor:

"Alle de menneskene jeg traff var meget reserverte overfor dem de ikke kjente med tanke på hva de sa og gjorde grunnet frykt for represalier fra myndighetenes side.

(...)

Ingen i byen ville snakke med meg før jeg hadde vært innom politistasjonen. (...) Mye av min energi og tid gikk med til å overbevise myndighetspersoner at jeg ikke var en spion. (...) Videre måtte jeg også overbevise dem om at jeg heller ikke var en prostituert som hadde tenkt å starte ulovlig virksomhet i landet."

Innsikter fra oppgaven kan også anvendes på norske forhold. Norge bygger også rikdommen og velferden sin på arbeid som utføres av "usynlige" mennesker som blir sett ned på, skriver hun:

Norge kan i dag studeres som en nasjon som er i ferd med å omdefinere velferd og velferdsstaten. En myte om elitestaten som en velferdsstat hvor det er behov for utenlandsk arbeidskraft kan sies å være under konstruksjon. Innleid arbeidskraft fra utlandet er nødvendig fordi "eliten" ikke kan på ta seg "uverdige" arbeidsoppgaver.

Hun publiserte oppgaven i UiOs digitale arkiv, derfor er den fritt tilgjengelig for oss alle

>> last ned hele oppgaven (Lenke oppdatert 28.1.2021)

Norsk antropologisk forening har kåret Balder Carstens Hasvoll og Ingunn Vagstein som månedens antropologer. De har for omtrent ett år siden startet opp kulturrådgivningsbedriften Rett Øst. De har spesialisert seg på rådgivning om forretningskultur i Østeuropa:

Hasvoll skriver et interessant innlegg med eksempler på hvordan norske bedrifter kan dumme seg ut i utlandet og hvorfor derfor antropologisk kunnskap kan være nyttig å ha:

Det florerte med eksempler på prosjekter som hadde gått på dunken på grunn av manglende kunnskaper om lokale forhold. Vi havnet også i situasjoner som styrket oss enormt i troen på at vi hadde funnet en nisje.

På en stor investeringskonferanse for Sørøst-Europa i Oslo for eksempel oppførte seg nordmennene arrogante. Et utbredt norsk syn er at det er "Norges lodd og misjon å yte bistand og å lære østeuropeerne markedsøkonomi, demokratiske samarbeidsformer, ansvarlighet og initiativ, etikk og så videre". Det tok østeuropeerne ille opp.

>> les hele saken

SE OGSÅ TIDLIGERE OMTALE AV RETT ØST:

Vennetjenester eller korrupsjon? Et antropologisk perspektiv på Ukraina

Antropologer gir kurs i forretningskultur

Rett Øst kulturrådgiving - enda et antropologisk firma

I år er matpakka 70 år. Antropolog og matpakke-ekspert Runar Døving mener matpakka bør på museum. - Matpakkas endelikt blir det største som skjer i norsk mathistorie siden 1936, sier han til Nationen.

Døving har forsket mye om mat. Matpakka er for ham "etnisk mat" og noe som kan fortelle mye om nordmenn flest. Han sier:

Dypt i den norske folkesjela ligger ideen om en asketisk livsførsel som skaper friske, sunne mennesker. Vi skal vise måtehold og skeie ut bare til fest. Derfor er matpakka blitt en viktig del av vår nasjonale identitet.
Maten skal helst smake vondt for at vi nordmenn skal ha det bra. Og aller helst bør den inntas for åpent vindu. Matpakka ble ingen kulinarisk suksess. Men en stor moralsk suksess.

>> les hele saken

>> Nationen kommenteterer: "Det er noen sammenhenger og argumenter Døving har oversett i farta." (Nationen, 17.1.05)

SE OGSÅ:

Runar Døving forteller om "Den hellige matpakka"

Runar Døving om nordmenn på ferie og en debatt om matpakka (se også kommentarene)