En av de sentrale innsiktene i antropologien er at det fins mange måter å være normal på. Forestillinger om hva som er normalt varierer rundt om i verden, men også innenfor hvert samfunn. Sistnevnte er fokus i et pågående forskningsprosjekt ved Universitetet i Bergen. Samfunnsmedisiner Kirsti Malterud utfordrer sammen med forskergruppen "vår kulturelle forakt for svakhet", vårt syn på at "det aller ypperste er å være fri for sykdom og avvik". Til På Høyden sier hun:

– Jeg møtte naboen min en kveld og spurte hvordan det gikk. "Jeg har aldri vært så frisk som etter at jeg fikk kreft," svarte han. Det fikk meg til å tenke: Er det vi vanligvis regner som "normalt" alltid best for alle? Poenget her er slett ikke å romantisere sykdom, men å se nærmere på betingelsene som må til for å vende svakhet til styrke.

(...)

Det er selvfølgelig ingen fordel å få kreft. Men av og til kan sykdom få folk til stanse opp i et travelt liv, tenke seg om og foreta viktige veivalg. Jeg har eksempelvis møtt hjertepasienter som etter å ha vært døden nær har fått et nytt syn på seg selv og livet.

Forskningsprosjektet produserer anvendt kunnskap. Det som for noen kan oppfattes som en teoretisk diskusjon har betydning for pasientenes hverdag. Malterud sier:

"I helsevesenet arbeider vi gjerne ut fra de beste hensikter, og mange blir provosert når det blir stilt spørsmål ved dette. Men faktum er at forebyggingsbestrebelser ofte er godt forankret i en underliggende forakt for svakhet, forestillinger om at all sykdom og lidelse bør unngås. Ta et eksempel: En overvektig pasient oppsøker en lege, og møtes med moralisering om hvor dumt det er å være overvektig. Legen er nok ute i den beste hensikt, men den fører til en opplevelse av krenkelse hos pasienten. Legen ser ned på den som ikke klarer å gå ned i vekt. Mange leger gjør nok slike krenkelser uten å vite det selv, jeg selv inkludert.

(...)

Svært mye står på spill i møte med helsevesenet, og jeg vil gjerne bidra til at møtet med helsevesenet ikke gjør saken verre. "

>> les hele saken

SE OGSÅ:

Spørsmål om normalitet har også vært aktuelle i antropologi-oppgaven av Cattis Grant om kjønnskorrigerende inngrep blant barn

Når funksjonshemming er sexy (forskning.no, 2.4.03)

Tar kvinners helse på alvor - Portrett av Kirsti Malterud

En kan ikke klandre norske antropologer for å ikke ta stilling til aktuelle problemer. I en kronikk i Aftenposten oppfordrer stipendiat Anne Magnussøn til å begynne en offentlig debatt om den framtidige forvaltningen av fiskeressursene. Anledningen er den nye akvakulturloven som ifølge Magnussøn "innebærer en privatisering av havet":

Når en rettighet til et areal kan selges, kjøpes og pantsettes, er det ikke da logisk å forstå denne rettigheten som privatisert? Hvis en derimot ser havet som noe den norske befolkning eier i fellesskap, er det da rettferdig at en enkeltperson eller ett selskap skal kunne utnytte disse arealene i ubegrenset fremtid, mens andre stenges ute fra å utnytte de samme ressursene? Så vidt jeg vet er det ingen andre land som deler ut oppdrettskonsesjoner i som i prinsippet er evigvarende.

Magnussøn forsker på forståelser av "naturlighet" og en fiskens kulturelle verdi blant forbrukere, fiskere og oppdrettere.

>> les hele saken

I en ny doktoravhandling i sosialantropologi ved Universitetet i Stockholm tar Tova Höjdestrand for seg den økende hjemløsheten i dagens Russland, skriver forskning.se. Et av de sentrale spørsmålene hun behandler i oppgaven er hvordan det er mulig å bevare en viss selvrespekt og menneskeverd i en slik situasjon?

De hemlösa sammanfattar själva sin situation som ”att inte vara behövd”, för hemlöshet är främst en fråga om sociala relationer. (...) Även om andra hemlösa utgör ett visst stöd, så är denna gemenskap för oförutsägbar och genomsyrad av misstro för att utgöra ett alternativ. För de hemlösa blir människovärde till slut en fråga om att inte gå under, vilket främst manifesteras i att hålla sig ren. Inte för att detta, enligt denna avhandlings huvudpersoner, medför en biljett tillbaka till de ”riktiga” människornas värld, men man vet i alla fall själv att man förtjänar den.

>> les mer på forskning.se

Tova Höjdestrand har allerede publisert deler av funnene sine på AnthroBase.com i teksten The Soviet-Russian production of homelessness. Propiska, housing, privatisation

Et nyrevidert pensum i homoforskning er klart og åpnet for påmelding ved Insitutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo. – De to forrige kursene vi har hatt har vært fulle. På det første kurset var det flest homofile studenter, men det jevnet seg ut den neste gangen vil hadde «homostudiet». Det viser seg at også heterofile er interessert i å vite mer om lesbiske og homofile, sier antropolog Hans W. Kristiansen til magasinet Blikk. Han er er en av hovedforeleserne ved studiet. Studentene skal i all hovedsak lære om lesbiskes og homofiles levekår i Nord-Europa og Nord-Amerika. >> les hele saken

SE OGSÅ:

Antropolog Hans W. Kristiansen vil ha homoforskningen med på pensumlistene og inn i forelesningssalene

Kjærlighetskarusellen: Hans W. Kristiansen har tatt doktorgraden på eldre homoseksuelle menns livsfortellinger

Nettverk for forskning om homoseksualitet

Å sette på seg sikkerhetsbeltet i bilen er noe en gjør helt automatisk - uten å ha tenkt nøye gjennom på forhånd hva som ville skje hvis vi ikke skulle gjøre det. Men hvordan handler vi når vi er nødt til å bryte med våre vaner? Når vi vet at det er kreftframkallende stoffer i maten vi spiser til daglig? For å finne svar på hvordan mennesker håndterer risiko og utrygghet, har Cattis Grant i en antropologiopppgave ved Universitetet i Stockholm analysert debattene under en av de største matvareskandaler i Sverige.

Grants gjennomgang av risikoforskningen viste at antropologien er nesten fraværende. Makroteoretikere som sosiologene Anthony Giddens og Ulrich Beck dominerer. Et google-søk etter antropologisk stoff ga heller ikke mye utbytte:

"En sökning på sökmotorn google på internet på ämnet riskantropologi resulterade endast i en förfrågan om jag inte menade musikantropologi."

Antropologen var spesielt interessert i spørsmålet hvor forsiktig vi egentlig må være? Hvor går grensen? Hvor mye må vi vite?

"Det krävs att frågan om var gränsen för försiktighet går och att försiktighetsprincipen, som stipulerar att ingen risk för liten, behöver belysas ytterligare i socialantropologisk forskning med utgångspunkt från hur människor konceptualiserar erfarenheter och upplevelser av osäkerhet, snarare än risker, i det moderna samhället."

>> last ned oppgaven her på antropologi.info (pdf, 127kb)

For noen dager siden vakte en ny NOVA-rapport om innvandrerkriminalitet oppmerksomhet i media. Sosiologen Tormod Øia slår fast at "innvandrerungdom" er mer kriminell en "norsk ungdom". Grunnen til dette er ikke dårlig integrering, mener han. Problemet er ifølge sosiologen at innvandrerungdommen ikke kommer inn i arbeidsmarkedet.

Til Klassekampen sier Øia:

"Vi ser at innvandrerungdom ofte ønsker seg høyere akademisk utdanning, men samtidig er de redde for at det ikke skal hjelpe dem til å få jobb i den andre enden. Her kan noe av forklaringen på hvorfor andregenerasjons innvandrere oftere er kriminelle ligge, dersom de føler at deres innsats ikke premieres på samme måte som deres etnisk norske venners."

Det er mye som kan stilles spørsmål ved i denne studien fra et antropologisk perspektiv. For det første bruker Øia en tvilsom definisjon av integrering. Vi vet at integrasjon er en toveis-prosess: Begge sider må være åpne for hverandre. Øia derimot ser integrasjon som alene innvandrernes oppgave. For å måle integreringen (!) bruker han en teori av Hirschli (1969). Kriteriene er "tilknytning til foreldre og andre lovlydige voksne personer", "tydelige ambisjoner og framtidsplaner", "deltaking og engasjement" og "holdninger og moral, i betydningen opp­slutning om samfunnets sentrale verdier". Hadde Øia tatt f.eks. med opplevelse av diskriminering, hadde han fått et helt annet resultat. Å møte systematisk diskriminering på arbeidsmarkedet er jo et helt sentralt tegn på manglende integrering!

For det andre er det langt fra sikkert om det kun fins to grupper i verden: nordmenn og innvandrere. Slike generaliseringer som en finner mange steder i rapporten (spesielt i tabellene der innvandrere og nordmenn blir sammenlignet), er fullstendig verdiløse fra et antropologisk ståsted:

Ikke noe tyder på at innvandrerungdom er mindre tilpassa i skolehverdagen enn norsk ungdom.

(...)

Samla er det et variert bilde som vises fram. På noen områder er det tydelig at norsk ungdom er best integrert.

Og så fortsetter han å sammenligne. Spørsmål om sosial bakgrunn blir ikke tatt opp. Hvem disse innvandrere er, får vi ikke vite. Er de direktørssønner? Advokatdøtre? Somaliere? Danskere? Vi får heller ikke vite noe om nordmennenes bakgrunn.

Han fortsetter dessuten - i motsetning til mange samfunnsvitere - å bruke begrepet "annengenerasjonsinnvandrer". Han definerer dem i tråd med Statistisk sentralbyrå. Han skriver:

Første generasjon er ekte innvandrere – født i et annet land. Andre generasjon derimot er «personer født i Norge av to foreldre som er født i utlandet»

(min utheving)

Det ser ut til at vi her har å gjøre med et av de mange eksemplene på gammeldags innvandrerforskning som primært tenker innenfor etniske rammer og på den måten forsterker grensene mellom “oss” og “dem”. En blir blind for fellestrekk hinsides etnisitet og nasjonalitet, f.eks kjønn (de fleste kriminelle er unge menn uansett hvor på kloden de kommer fra), klasse, livssituasjon etc. Flere samfunnsvitere har derfor på en mini-konferanse foreslått nye perspektiver i forskningen på flerkulturelle spørsmål.

>> les omtalen av rapporten i Klassekampen

>> Oppsummering på NOVAs hjemmesider

>> last ned hele rapporten (pdf, 857kb)

SE OGSÅ:

Hvem er en innvandrer?

Studer majoriteten for å forstå minoriteten!

Hva er kultur? Vi må tenke nytt om hva som er norsk kultur og hvem vi har felles kultur med

Nasjonalitet som viktigste kriterium for adferd? Dagbladet, sosialantropologen og metodologisk nasjonalisme

– Innvandrerungdom er generelt mer lovlydige enn norsk ungdom

Politimester Rolf B. Wegner: Er innvandrere kriminelle?

Avisene stempler innvandrere som kriminelle

I et leserinnlegg i Aftenposten opplyser Jardar Seim, lektor ved Ski videregående skole, at sosialantropologi og sosiologi kan bli fjernet fra læreplanen. Faget samfunnskunnskap (nytt navn: politikk og samfunn) har hittil bestått av et årskurs à 5 uketimer med emner fra sosiologi og sosialantropologi, og et tilsvarende årskurs med statsvitenskapelige emner (norsk og internasjonal politikk. Han skriver:

Det som nå foreslås, er at politikkdelen fordobles i omfang til 5+5 uketimer, mens sosiologien og sosialantropologien, fagets tradisjonelle innfallsport med et godt grunnlag også for de statsvitenskapelige emnene, raderes bort.

(...)

Det er god grunn til å etterlyse hvem som har bestemt at sosiologi og sosialantropologi skal fjernes, og enda større grunn til å be om begrunnelse. For det fins så vidt jeg vet, ingen kjent begrunnelse for dette læreplankuppet. Med opptøyene i Frankrike i friskt minne sammen med dagens integreringsdebatt burde det være plass for et fag som sosiologi, som stiller spørsmål om hva som holder et samfunn sammen og hva som kan true det innenfra, kort sagt et fag som innbyr til et helhetssyn på de sosiale systemene vi inngår i. Behovet burde være like stort for å beholde sosialantropologiens sammenligning av samfunnsformer og kulturelle ytringer, og dens vilje til innlevelse i det som kan virke fremmedartet og vanskelig å forstå i andre kulturer.

>> les hele saken

Bort fra avholdslinjen, ok med TV, skaut er ikke lenger obligatorisk for kvinner- en omfattende kulturendring er igang innenfor den i enkelte deler av landet så popuære kristne menigheten Smiths Venner, skriver Vårt Land:

Mest oppsiktsvekkende er kanskje at barnebegrensning nå synes mer utbredt. Mens menigheten før var kjent for sine store familier der ingenting skulle gjøres for å begrense tilkomsten av nye barn, synes enkeltmedlemmer nå å ha større rom for å planlegge dette. Det synes også å ha blitt en større personlig frihet også i andre spørsmål, for eksempel i bruken av TV og av alkohol.

Smiths Venner er det eneste kirkesamfunnet som har oppstått i Norge.

>> les mer i Vårt Land

SE OGSÅ:
Wikipedia om Smiths Venner
NRK om Smiths Venner

Tore Gundersen heter månedens antropolog i serien på hjemmesiden til Norsk antropologisk forening. Siden han ble ferdig med sitt hovedfagsprosjekt i en somalisk bydel i Nairobi har han engasjert seg innen psykisk helsevern. Jobben sin beskriver han - typisk for en antropolog som "et vedvarende feltarbeid med deltakende observasjon som en metodisk innfallsvinkel til forståelse og refleksjon.".

Interessant for alle jobbsøkere:

"De som ansatte meg var interessert i å ha en antropolog der og ikke en psykiatrisk sykepleier. De ville gjerne høre andre beskrivelser og se senteret og menneskene der på nye måter."

>> les hele saken

SE OGSÅ:
Kort oppsummering av Gundersens hovedoppgave "I utlandet, men ikke abroad". Eastleigh - tradisjon og mobilitet i en somalisk bydel i Nairobi

Samiske barn blir gjennom navnevalget og dåpen tildelt et flerforeldre-nettverk av faddere og navnesøsken. Det er vanlig at barna både får et norsk navn og flere samiske navn. Tradisjonelle samer døper gjerne barna sine to ganger. Vegard Nergård har nylig tatt doktorgraden på sin studie av slekt og rituelt slektskap i samiske samfunn i Finnmark og Nord-Troms, melder Apollon. Han mener at ordningen med rituelle slektninger øker barnets evne til å håndtere smerte:

"Den vestlige måten å organisere familien på fungerer ikke i møtet med samiske tradisjoner. I Vesten defineres familien bare som den kjødelige familien hvor alle er forbundet med hverandre gjennom biologisk slektskap. I samisk tradisjon finnes flere måter å definere slektskap på. Ved å velge navnesøsken til barna sine, velger man også hvilke egenskaper og ferdigheter man ønsker at barna skal få. Man forestiller seg at disse egenskapene og ferdighetene vandrer fra den eldre til den yngre navnebroren eller – søsteren. Før i tiden skulle den eldre også sørge materielt for den yngre. I dag har navnefellesskapet andre dimensjoner, men det dreier seg fortsatt om at den yngre navnebroren eller -søsteren skal ha det godt."

>> les hele saken (Lenken oppdatert 30.9.2020)